Siste del av november 2015


Stein:

Det har gått litt fortere enn tiltenkt mot nord den siste tiden. Fin vind, grei sjø og suget mot nye uopplevde steder har dratt oss av gårde. Vi skriver fra St.Kitts, en øy vi trodde vi ikke skulle innom igjen. Men på veien mot St.Martin ligger den laglig til i forhold til vinden. På St.Martin håper vi å få handlet litt saker og ting som er vanskelig å få tak i lenger sør. Ferden nordover skal ta oss til USA via flere spennende seilingsområder. «Stay tuned».

Vi ligger sånn på kanten i forhold til orkansesongen når vi går nordover nå, den varer ut november. Men den siste uka har det historisk sett i praksis vært særdeles få av dem. Så det føles greit.

Her i bukta (White House Bay, St.Kitts) hvor vi nå ligger, har vi endelig vært så heldige å finne en åpen høyhastighets internettrouter. Snasne saker for langturseilere som liker å surfe fra båten, ikke fra kafeer. Surfing fra båten gir mer ro og tilgang til egne lagerdisker og planleggingsbøker. Vi er ellers veldig fornøyde med å ha T-mobile 2G nett via Seek and Find, som gir tilgang til nett så å si over alt. Men det går sakte. E-post og litt surfing går greit. Men nedlastninger er noe frustrerende. Batteri-indikatoren på PC-en går fortere nedover enn nedlastingsindikatoren går fremover. Så det er julaften med gratis bredbåndslinje fra land. I særdeleshet når vi har skaffet oss et nytt HD videokamera, og vil laste opp noe til Youtube.

Kameraet er så vidt utprøvd, og vi har lagt et par snutter med seiling og snorkling her:
(Dersom Youtube automatisk fortsetter med andre filmer, kan man stoppe det ved å trykke "Tilbake-pilen" på nettleseren.)

Seiling mot Des Saintes

Skilpaddesnorkling

Vi er fornøyde med å ha fått en ny vindgenerator. Borte er gnagingen fra den gamle. Hvislingen fra bladene er faktisk en tøddel høyere enn på den gamle, men den nye har ikke støy fra selve generatoren. Moderne vindgeneratorblader hvisler såpass lite at det over hode ikke er plagsomt. Man kan med rette hevde at vindgeneratorstrøm er svært dyr. Kostbar installasjon som litt for sjelden produserer mye strøm. Solceller er bedre på de fleste områder. Men ikke når det er noen uker med gråvær og lange netter. Kombinasjonen er god å ha.

Bladene ser jo skeive ut, men det er heldigvis bare kameraet som er litt treigt til å fotografere.

Noen tar den ganske langt ut mht oppsamling av naturlig energi. Det var litt utrolig å observere at denne katamaranen i tillegg kjørte motor for å lade batteriene. Jeg må vel også nevne at eieren er Rutland-representant for Karibien. (Rutland lager små vindgeneratorer).

Mye slitasje på inventar og utstyr må man regne med på langtur. Hjemme kan man ofte bare kjøpe noe nytt og få det tilsendt i posten. Her i Karibien opplever jeg at det er tungvint å få tak i ting. Og det er veldig mye man ganske enkelt ikke får tak i. Freebag’ene våre har vi brukt mye. Nå var de utslitte, stoffet raknet til stadighet. Da er det godt å ha sykyndig dame på båten. De ble som nye.

Den siste tids bevegelser nordover.

Stein:

Hurra for orkansesongen – så langt i alle fall.

Det har vært en stille orkansesong sør i Karibien. Det er for så vidt ikke uvanlig, men faren for kraftig uvær ligger jo der. Det er synd med den trusselen, for liker man sol og varme, er det værmessig og seilingsmessig finere nå enn i sesongen fra desember til juni. Når vinden holder seg nede rundt 6-8 m/s blir sjøen mye roligere, og det er en fornøyelse å seile overalt, også mellom øyene. Uten kulingkast og høy sjø. Dette opplever vi spesielt i Grenadinene, som ikke har høye fjell med lang vindskygge og vindvirvler i vest. Flott seiling. Mye regn har det heller ikke vært. Litt varmt kan det som før nevnt bli, særlig når vinden blir helt borte.

Bortesett fra noen «oversomrende» seilere er det ikke så mange båter som beveger seg mellom havnene, og bortfallet av kunder fører jo dessverre, men naturlig nok, til en del stengte butikker, restauranter og barer. Det er jo nedsiden. Men så er det jo også behagelig lite trengsel på ankringsplassene. Nå er det ganske få steder i dette området vi ikke har besøkt, så det er blitt mer havneligge enn før. Det ble en siste rundtur i sommerstille Grenadinene ut fra «hjemmehavn» Bequia. Ved favoritten Tobago Cays fikk vi oss en tur for å ankre ute på Worlds End Reef en dag med lite vind. Revet ligger i sin helhet under vann rett ut mot Atlanteren, og vi hadde jo håpet på litt eksepsjonell snorkling her. Snorklingen var bra, men ikke bedre enn i området ellers.   

St.Vincent har vært belemret med en del rapporter om tyverier fra båter, så vi har hittil holdt oss unna. Så klart er det bortimot uakseptabelt å ikke ha vært innom, og fra Bequia er det bare en seiltur på en time eller to nordover til Kingstown, hovedstaden. Når turlysten meldte seg, heiste vi seil. En behagelig seilas bragte oss til den sørlige enden av St.Vincent. Helst ville vi ha ankret i Kingstown, men forholdene der er ikke veldig tilpasset båtlasaronene (dårlig med jollebrygge), så vi dro inn til Blue Lagoon litt lenger øst. Det var nok bra det ikke var høysesong, for hele havna her er dekket av ankerbøyer. Og mesteparten er opptatt av charterbåter og båter med fast plass. Ankring ble frarådet av møtende bøyeselger, på grunn av mye kjetting på bunnen. Vi trodde ham, og la oss for en sjelden gang til på bøye.

Folk og fe var hyggelige også på St.Vincent, og vi tilbragte et par fine dager der. Kingstown er «storbyen» i St.Vincent and the Grenadines, og selvfølgelig måtte vi benytte anledningen til å finne noen bra matvarer. Det innebar busstur til byen, og buss i Karibien er et ganske annerledes konsept enn vi er vant til hjememfra. Et par kompanjonger kjører en varevognstørrelse minibuss mellom byen og et sted utenfor. De er tettpakket med seter. Bussene kommer når de kommer, det er ingen tidtabell, men avgangene er nok hyppigere enn Oslo kan skilte med. Prisen er det heller ikke noe å si på, 3-6 kroner hver vei, litt avhengig av distanse. For å tjene mest mulig på mange rundturer, kjører de som besatt. Den ene er en blanding av konduktør og innstabler. Holder rede på hvor mange det er mulig å presse inn på seter, klappseter og puter og hjelper dem inn før sjåføren freser av gårde til neste stopp. Fartsgrensen bestemmes av bilen foran. Raggae-musikken dundrer på en et nivå som kan få den verste Skreia-råner til å måpe. En selsom opplevelse når man har skandinavisk sertifikat.

En stemningsrapport kan sees her:

Buss i St.Vincent

Fiskeskrøner er jo alltid populært, og med sargassumen borte ble det nylig en fin tunfisk på oss. Fiskeskrøna finnes her:

Tuna

Nå har vi tenkt å bevege oss nordover så smått. Holde skarpt øye med orkanenes fødested ved Kapp Verde, og liste oss av gårde på det som blir begynnelsen på hjemturen. 

Stein:

Seiltur...:)

Når man skal oppholde seg en tid på et sted her i Grenadinene, er det behagelig at man kan få litt assortert mat og drikke. Bequia passer bra for formålet, og det blir lett til at dagene går fort forbi om man legger seg til på anker her.

Men siden værgudene fremdeles hadde ferie og var i avslappingsmodus, ville vi etter noen rolige dager ta en liten seilsafari ut i øst mens anledningen bød seg.  Petit Nevis er ei lita øy rett sør for Bequia. Her skulle det være bra snorkleforhold og restene av en hvalfangststasjon. Bequia har et gammelt hvalfangstmiljø. Og den dag i dag har man her internasjonalt godkjente rettigheter til å fange hval. Riktignok bare 4 stykker, og bare med manuell harpun! Så det er visstnok blitt så som så med fangsten i det siste. De siste store hvalfangerhelter som holdt til på Bequia er borte.

Den gamle hvalfangststasjonen er det også lite igjen av, en del av brygga står, og noen murer og kokekar. Fluene må ha likt seg godt her, det er en varm plass å behandle kjøtt.

"Sneglehusene" er store og flotte.

Etter en natt for anker ved Petit Nevis, var det snorkling som stod for tur dagen etter. Sundet ved øya har tidvis mye strøm, og det ble «prøvesnorklet» litt for å sjekke strøm dagen før, alt OK. Det virket som om den var sterkere nå, vi måtte svømme som for å krysse en elv for å komme inn mot land. Litt betenkelig, siden revet lå lenger ut i strømmen ved et nes. Så vi fant ut at det var best jeg svømte bort alene for å teste. Like greit det, for da jeg kom bort til det lille revet som lå på nordneset av øya, kjente jeg strømmen ta tak. Og måtte svømme det jeg var kar om for å unngå å bli dratt ut i sundet. Litt lenger ut hadde nok strømmen vært for sterk til at jeg hadde kommet meg tilbake. Videre snorkling ble kansellert, og «elvekryssing» tilbake påbegynt. Men nå var strømmen for sterk for Tove Irene. Hun svømte utover mot båten, men drev for mye bakover. Vi prøvde med at hun holdt tak i min ene fot, så jeg kunne prøve å dra, men vi så i dykkermaskene at vi ikke gjorde noen fremgang over bunnen. Ble bare slitne. Tang og myke koraller lå langflate der nede kunne vi se. Heldigvis var vi ikke så langt fra båten, så jeg kunne svømme alene opp til den. Jeg hadde tenkt å bruke jolla, men Tove Irene foreslo tau. Med det kunne jeg hoppe uti igjen og la meg drive ned til henne. Egentlig ikke noen stor dramatikk. Men vi tenkte jo som så at dersom jeg hadde blitt tatt av strømmen ved neset, kunne det vel gått ganske så lang tid før det hadde blitt noen gummibåtredning på meg.

Etter lunch ble det dermed bare å gå til Friendship Bay for å slappe av.

Litt lenger ute i øst ligger noen øyer som om vinteren sikkert får lite seilerbesøk. Planen var å seile dit for å se om det var bra forhold for snorkling der. Seilte ut gjorde vi også neste dag. Men opplevelsen dagen før gjorde oss litt mer betenkt i forhold til å ankre og snorkle under ukjente forhold der ute. Dermed ble det bare seiltur denne dagen. Via Baliceaux-øya  og ned til Mustique.

Heldigvis ser det ut til at de store mengdene med Sargassum (tang) som har plaget Karibien også dette året, nå er på retur. Da går det igjen an å dorge. Det ble kvin i snella bare en gang, og selv om det var en for oss lite attraktiv Barracuda, så er det artig med napp. Den svømmer enda.

Mustique er jo kjent som en lekeplass for de rike og vellykkede. Oss andre vil de ha der bare hvis vi holder oss unna fiffen og betaler minimum 3 dagers bøyeleie uansett opphold. Så det ble med ankring for lunsj og retur til Bequia. 

18-26.sep 2015

Grenadinene 2.0

Stein:

Etter knapt ei uke i Tyrell Bay, så rykket det i turlysten igjen. Værvarslene forholdt seg bra, vind og sjø  fremdeles behagelig. Første mål var området Petit St Vincent og Petit Martinique. Naboøyer som tilhører hver sin stat. Og det er ikke noen Schengen-avtaler her, så formelt sett så skal man være innklarert på de stedene man går i land. Vi planla uansett bare å gå i land på Petit Martinique, som tilhører Grenada.

Som før nevnt, fantasien mht til navngiving av øyer har vært begrenset i Karibien. Det er veldig mye Saint Ditt og Saint Datt. I tillegg er det altså en del «Petit» utgaver av øyene. Som ofte ligger langt unna navneopphavet. Petit Martinique, Petit St.Vincent, Petit Nevis, Petit Canouan osv. Det krever litt studier å bli kjent her.

Utenfor Petit St Vincent hadde vi tenkt å ankre båten ved revet, og snorkle fra båten. Men det ble jolla likevel. Greit å ha den, strømmen går som regel ganske stri over de grunne revene, selv om sjø og vind denne gangen ikke sto innover slik som i vintersesongen.

Union Island i bakgrunnen.

Petit Martinique er ei ganske lita og rolig øy. Ved havna var det høy reggae-musikk om kvelden, men det er det veldig mange steder. Øya ligger ut mot storhavet, og ankerplassen er normalt utsatt for svell. Når det i tillegg er vanskelig å finne ankerfeste, så er det greit å besøke den på den roligere årstiden.

Så ble det noen dager i Clifton, Union Island. Her begynte vi for alvor å merke at det var lavsesong i Grenadinene. Godt med rom på ankerplassen, få seilturister og diverse stengte restauranter.

Tobago Cays er en av våre favoritter, og etter noen dager dro vi dit. Denne gangen var det ikke noe tvil om at vi skulle ankre utenfor sundet og ikke bruke moringene langs sidene. En sak var at det var god plass. Men fra S/Y Emma hadde vi fått høre en noe skremmende historie fra sist de var der. De hadde våknet av et smell i båten midt på natten. Moringen på båten foran dem hadde røket, og båten hadde drevet inn i dem. Flaks for den andre båten at de traff S/Y Emma, neste stopp ville vært rett på revene vestenfor. Slik det nå ble, var det små skader. Moringene ved Tobago Cays er i regi av nasjonalparken, og er avgiftsbelagt. Man burde vel kunne forvente at vedlikeholdet er godt. Men i et svar på Facebook sies det fra Park Rangers at dette bare skjer 2-3 ganger i året…… Så da så. Men synd for de 2-3 i året som risikerer skipbrudd.

«The word is out»? Ingen brukte moringene da vi var der, kun anker.

Ellers trives vi veldig godt der ute på Tobago Cays. Denne gangen hadde vi lyst til å prøve snorkling på utsiden av revet. Men jammen er strømmen over det grunne revet heftig. Det er mye vann som skal over revet som ytterst er 0 -30 cm under vannflaten. Det ble å ro i sikksakk for fulle mugger med jolla. Utenfor revet er strømmen moderat. Tilbake drev vi over på knapt et minutt.

Neste stopp ble Salt Whistle Bay, Mayreau. Også et sted som vi hadde vært før. Men ikke sånn nesten alene. Et par gjestende båter utenom oss, pluss noen som ligger fast. Ikke mye å bli fet av for de som driver strandrestauranter og barer. Derfor har også mange stengt. De som er igjen, prøver å friste med barbeque. Siden vi ikke har plass til mange middager i kjøleskapet, fristet det med med en aften på strandrestaurant. Vi ankom brygga kl 19 etter avtale. Men hvor var det blitt av restauranten? Det var jo mørkt over alt. Der, et svakt flakkende lys! Det var bare å ta peiling på det i det svake måneskinnet. Vi så ikke så mye da vi kom frem heller. Den eneste belysningen var en svak solcelleladet LED-lampe. På bordet kunne skimtes noen aluminiumsfat med ris, potetsalat og noen slags kjøttbiter. Pluss en halv hummer til resten av de oppmøtte. En franskmann med de vanlige begrensede engelskkunnskaper. Ikke nygrillet mat akkurat. Ikke nylig grillet heller. Halvkaldt, bragt inn fra et annet sted. Men vinen var god. Den hadde vi tatt med selv. De eneste som var storfornøyd der i mørket var myggen. Vi hadde et strøk myggspray, kravet var nok fire strøk. Flaks at vi hadde med egen lykt og diverse servietter. Det ble et ganske kjapt måltid i den grad man rakk å tygge de seige kjøttbitene kjapt. Sånn er kanskje lavsesong…. 

Det er lett å ta idylliske bilder fra Salt Whistle Bay i lavsesongen. Men den varmen som er nå, vises ikke på bilder. Når brisen uteblir, er det ikke lenge en nordbo trives på land, uansett hvor vakkert det er.

Bequia kjenner vi som et «vindhøl», og kursen videre for vind og forsyninger ble satt dit. Og en frisk vind stod ned fjorden da vi kom dit. Men det varte ikke så lenge. Til og med i Bequia ble vinden svak  og med vindstille om natta. Idyllisk varmt også da :)

Ankomst Grenada 02.sep 2015

Stein:

 

Vi er tilbake i Karibien. Turen over gikk nesten som planlagt. Amerikanske flyplasser for ikke-amerikanere tar tid, selv om alle papirer er i orden. Denne gangen var det riktignok sen bagasje som felte oss, og som var årsaken til at vi ikke rakk bagasjeinnsjekkingen fra Miami til Grenada. Vi mistenker vel at han egentlig visste hva han gjorde, innsjekkingspersonalet som «hjelpsomt» sendte oss inn i sikkerhetskontrollen med all bagasjen. Vi trodde, midt i stresset, at det var en siste mulighet der, men med diverse pålegg og godsaker i bagene endte det med at vi måtte velge. Enten kaste omtrent alt vi hadde med av mat hjemmefra eller å bli hevet på hodet ut i innsjekkingsområdet igjen sammen med bagasjen. Vi valgte det siste. Det var heldigvis en form for flyplasshotell på terminalen. Neste kveld kom vi med det smekkfulle flyet som de siste passasjerer.

Så ble det et par netter på Cool Running Apartments igjen, de kjenner oss der nå. Heten på land var enda heftigere enn da vi dro, og det var uaktuelt å bo i båten mens vi klargjorde for sjøsetting. Som nevnt har noen hatt store problemer med mugg og uhumskheter under opplag, så vi var veldig spente på tilstanden til Lucky Strike. Alt vel, til vår store lettelse. Det har stått 2 skrogvinduer åpne, med insektnetting. Og så kjøpte vi en solcelleventilator og installerte som en midlertidighet før vi dro. Kanskje hjalp det en del.

Nytt bunnstoff var lagt på. Vi betalte kun for løft og opplag. (Dyrt nok). Mange andre har etter sigende også hatt problemer med den mykeste varianten fra denne produsenten. Noen grunn har det ikke vært mulig å få vite noe om. Men nå er det bare å håpe at det holder en stund.

Og enn videre, så var den nye vindgeneratormasta i rustfritt stål klar da vi kom. Fin jobb av Technick på Spice Island Marine, men heller ikke det noen billig fornøyelse. Det var likevel greit å få den laget mens vi var borte, slikt tar gjerne tid, og det er kjedelig å ligge og vente. Ny mast er første skritt mot utskiftning av vindgeneratoren. Air Breeze leverer strøm som forventet, men gnagelyden fra selve generatoren ved midlere vinder kan gjøre oss tussete.

Det var herlig å kjøre bort fra marinaen og ut i brisen på ankerområdet i Prickly Bay. Få pulsen ned på karibisk nivå og hoppe i sjøen som var ekstra varm de første dagene. Det tok en ukes tid før lysten på tur tok overhånd. Orkansjekk bekreftet at ingenting var på gang, og seil satt for kurs nordover . Som lærebøkene sier, så er østavinden nå om sommeren mye roligere enn om vinteren. Dette gir noen interessante muligheter med tanke på å besøke steder som ellers er mindre tilgjengelige og fristende. Det første stedet av den kategorien er Isle de Ronde rett nord for Grenada. Cruising-guiden sier det er mulig å ankre der på dagtid, det er mye svell. Synd, sier den videre, for snorklingen er bra. Ved ankomst Isle de Ronde var det bra forhold. Og 3 andre båter. Snorklingen var imidlertid etter vår opphøyde standard middels. Uansett artig å ha overnattet der. Tankene var jo innom undervannsvulkanen Kickem Jenny, som ligger like ved, og hadde aktivitet i sommer. Men den har nå vært rolig siden. 

The Sisters ved Isle de Ronde

Carriacou og Tyrell Bay ble neste stopp. Det er nok ikke så mange nordmenn som seiler rundt i området på denne tiden, men vi visste at Kjell Arne og Kristine på S/Y Emma skulle være her. De har vært i området i hele sommer. Og det var veldig artig å prates igjen.

Orkansesongen er her.

Det nærmer seg juli, og reell mulighet eksisterer for at det danner seg orkaner som kommer inn over Antillene. Vår løsning er altså å gå langt sørover til områder med liten hyppighet av dette svært så uønskede været. For å være 99,9 % sikker må man helt sør til Trinidad. Men her har mange opplevd problemer med fukt og mugg under opplag. Det er mye regn og ikke så mye vind som tørker opp.

Vi har planlagt et besøk hjem til familie og venner i sommer, og har behov for å oppbevare båten på noe vis. Så trygt som praktisk mulig. På grunn av litt spesielle omstendigheter har vi fått opplag på land et par måneder. Det er svært fullt hos Spice Island Marine sør på Grenada. Men vi har klagd på bunnstoffet vi fikk her for 4 måneder siden. Det slites altfor fort av. Noe må gjøres, og mens marinaen og bunnstoffprodusenten avklarer saken, står vi på land. Nytt bunnstoff må uansett på.

Så det blir ikke særlig aktivitet igjen på bloggen før et stykke ut i september. Da planlegger vi å holde til sørpå mens vi holder øye med været. Så snart det er trygt, setter vi igjen kursen nordover, og ønsker å bruke våren på vei nordover langs USA’s sørøstkyst. 

Tett masteskog på opplagsplassen. Mange seilere tar en pause nå.

Stein:

«Change»

Nå har vi vært ute et års tid på seiltur. Et fint år har det vært. Mye av hensikten med turen er å få en forandring i tilværelsen. «Change». Jeg synes vi har fått det bedre til enn Obama, som brukte det ordet i sin valgkamp.

Ved dette lille «jubileet» gjør man seg jo noen tanker hvordan den nye tilværelsen arter seg. Det aller meste er, om ikke snudd på hodet, så forandret. Den aller største forandringen er vel å kunne disponere all tid selv. Ingen sier lenger at man ikke kan få fri eller ferie i henhold til egne behov, grytidlige morgener godtas bare når det passer oss selv, det er slutt på å jobbe i forhold til sekundviseren. Det er ikke noe hvitt bånd i huden på venstre håndledd, klokka ligger i skuffen og for det meste så klarer man seg godt med en omtrentlig tid. 

Da vi forlot Nord-Spania, ble det også klimamessig et annet liv. Klær har man knapt bruk for, og i Karibien er det på det settet såpass «laid-back» at noe undertøy, noen teskjorter og et par shorts er det som behøves. Sandaler er en fordel…  En liten haug skjorter og langbukser ligger og venter på jordslag og mugg. Nå er vel pendelen kanskje svingt et ørlite hakk for langt mot varmt, i alle fall når man ser bort fra perfekt badetemperatur. På land, når brisen over ankerplassen ikke finnes, er det svææært lunt. En tropenatt i Norge på 20 grader ville vært svært kald her. Medaljens lille bakside er jo at trening og hard fysisk aktivitet for en nordmann blir ganske ubehagelig, selv om vi blir litt akklimatiserte etter hvert. Det merkes at formen har dalt, og at man mer gjerne unngår strabaser. Men de kjølige dagene nordpå kommer vel fort nok tilbake.

Mat og drikke er også delvis et annerledes kapittel. Hjemme står en stor fryser og ditto kjøleskap som muliggjør færre og sjeldnere besøk i matvarebutikken, og med bil holder det at bare en person handler. (Helst en annen person). I båten er det bare et lite kjøleskap, og jeg har aldri før så ofte sett innsiden av matvarebutikker.  Som oftest er vi begge av gårde med ryggsekk og bærenett. Vann og annen drikke er tunge saker som skal slepes til jollebrygga. Utvalget er noen steder heller sparsomt. Man får ta det man får tak i, og det er ikke bare enkelt å lære seg å spise all mulig slags ny og ukjent mat. Endringene har ikke slått helt igjennom på den måten.

Ressurser er et annet interessant felt. Selv om ingen av oss er miljøfriker eller spesielt «grønne», så er det litt artig å sammenligne hjemmelivet og båtlivet. Kanskje særlig på energisiden. Fyringsutgifter er naturlig nok eliminert, og siden vi ikke er amerikanere, så oppveies ikke det med bruk av air-conditioning. Strøm må vi likevel ha litt av til hovedsakelig kjøleskap, PC, lys og småelektronikk. Det dreier seg om drøyt en kilowattime i døgnet, kun brøkdeler av det som går med i et sivilisert hjem i norden. Og det meste av det produseres av solcellepaneler og en vindgenerator. Når det er sol og vind er vi selvforsynte, dersom det blir vindstille og/eller gråvær så blir det underskudd og motorgenerator må brukes til lading. Det har hittil skjedd ganske sjelden. Gratis strøm da, vil vel noen si. Man kommer ikke lenger fra sannheten. Utstyret som produserer de relativt beskjedne strømmengdene er dyrt, og strømproduksjonen overgår for øvrig knapt verdien av forrentningen. Men den store fordelen er jo tilgjengeligheten, energien er overalt. Og så er det få måleravlesinger og annet byråkrati.  (Ikke fortell om det til en byråkrat).

Vindenergi, som jo egentlig er solenergi, sørger videre for transporten vår. I Karibien er det så og si alltid vind, og som regel seilbart på noe vis. Benytter man seilene så mye man kan, går det ikke mye diesel. Vi fylte full tank med diesel, ingen ekstrakanner, på Kapp Verde i slutten av november. Neste fylling ble i slutten av april i Saint Martin, og da mest fordi det var svært billig der. Da hadde det gått knapt en tank i løpet av 5 måneder konstant på tur. Og det meste av det igjen går med på vei inn og ut av havn samt ut/inn med anker. Det er vi ganske fornøyde med. Så da er vel seilas gratis transport, vil noen si. Feil det også. Man skal seile ganske lenge og langt før man tjener inn tilsvarende drivstoffkostnader som 50-100 000 kr i seil. Imidlertid er igjen tilgjengelighet et nøkkelord. En normal cabincruiser kan ikke krysse atlanteren. Det er for få fyllestasjoner der ute. Seilbåten henter energi nesten hele tiden.

Vann er en ubegrenset ressurs hjemme. Få har vannmåler, og kan således tappe fritt døgnet rundt om det så ønskes. Her vestpå er det mindre og mye dyrere vann. Særlig for lystbåter, som har råd til å betale. Tilgjengeligheten er igjen et nøkkelord, men med motsatt fortegn angående vann. Båten kan ta om bord begrensede mengder, og det føles ikke smart å sløse, selv om man ikke blir ruinert av å fylle oftere. Delvis er det litt pes å gå til brygge eller annet fyllested, delvis er man litt skeptisk til vannet noen steder. Det siste særlig sørpå i Grenadinene, hvor det tappes fra store, svarte plasttanker. Det blir altså til at mange sparer litt på vannet. Vi bader jo stort sett hver dag i sjøen ( ja, i januar også, he,he ), og etterpå skyller og vasker vi av oss med ferskvann. Det har fungert utmerket. Fotpumpe med saltvannskran i byssa gir også muligheter til å spare vann. Nå for tiden har mange seilbåter vannmaskin, som kan lage ferskvann av saltvann. Det har helt klart mange fordeler, men også ulemper. Seilerfora er fulle av diskusjoner mht behov, energiforbruk, kostnad, pålitelighet og vedlikehold av disse installasjonene.  

 

Sosialt og menneskelig treffer vi mange flere nye mennesker nå enn vi ville gjort hjemme. De fleste som er ute på langseilas er åpne og hyggelige folk, som liker å stifte nye bekjentskaper. Det går nok mye på egne landsmenn, men man treffer også mange andre nasjonaliteter. Dessverre ser det ut til at franskmenn ofte er litt for seg selv, det kommer vel av at mange av dem ikke er veldig stø i engelsk, og at mange andre ikke er så stø i fransk.

Ellers har jeg sett mye til min kone det siste året. Vi lurte jo på hvordan dette skulle gå, jeg har jo vært borte og reist mye i jobben, og vi har ikke vært sammen i måneder og år i strekk før. (Det er det vel kanskje ikke så mange andre ektepar som har vært heller, spørs hvordan skilmissestatistikken hadde vært da). Nå har det jo godt ganske så bra med oss, vi er fremdeles gift, bor ikke i hvert vårt skrog og det ser ikke ut til at vi reiser hjem hver for oss. Men en stor forandring har også dette økte samværet vært. 

Det er mye annet som er endret også, imidlertid kan jeg vel oppsummere med at vi har hatt et fantastisk interessant, artig og annerledes år.