Stein:

Hurra for orkansesongen – så langt i alle fall.

Det har vært en stille orkansesong sør i Karibien. Det er for så vidt ikke uvanlig, men faren for kraftig uvær ligger jo der. Det er synd med den trusselen, for liker man sol og varme, er det værmessig og seilingsmessig finere nå enn i sesongen fra desember til juni. Når vinden holder seg nede rundt 6-8 m/s blir sjøen mye roligere, og det er en fornøyelse å seile overalt, også mellom øyene. Uten kulingkast og høy sjø. Dette opplever vi spesielt i Grenadinene, som ikke har høye fjell med lang vindskygge og vindvirvler i vest. Flott seiling. Mye regn har det heller ikke vært. Litt varmt kan det som før nevnt bli, særlig når vinden blir helt borte.

Bortesett fra noen «oversomrende» seilere er det ikke så mange båter som beveger seg mellom havnene, og bortfallet av kunder fører jo dessverre, men naturlig nok, til en del stengte butikker, restauranter og barer. Det er jo nedsiden. Men så er det jo også behagelig lite trengsel på ankringsplassene. Nå er det ganske få steder i dette området vi ikke har besøkt, så det er blitt mer havneligge enn før. Det ble en siste rundtur i sommerstille Grenadinene ut fra «hjemmehavn» Bequia. Ved favoritten Tobago Cays fikk vi oss en tur for å ankre ute på Worlds End Reef en dag med lite vind. Revet ligger i sin helhet under vann rett ut mot Atlanteren, og vi hadde jo håpet på litt eksepsjonell snorkling her. Snorklingen var bra, men ikke bedre enn i området ellers.   

St.Vincent har vært belemret med en del rapporter om tyverier fra båter, så vi har hittil holdt oss unna. Så klart er det bortimot uakseptabelt å ikke ha vært innom, og fra Bequia er det bare en seiltur på en time eller to nordover til Kingstown, hovedstaden. Når turlysten meldte seg, heiste vi seil. En behagelig seilas bragte oss til den sørlige enden av St.Vincent. Helst ville vi ha ankret i Kingstown, men forholdene der er ikke veldig tilpasset båtlasaronene (dårlig med jollebrygge), så vi dro inn til Blue Lagoon litt lenger øst. Det var nok bra det ikke var høysesong, for hele havna her er dekket av ankerbøyer. Og mesteparten er opptatt av charterbåter og båter med fast plass. Ankring ble frarådet av møtende bøyeselger, på grunn av mye kjetting på bunnen. Vi trodde ham, og la oss for en sjelden gang til på bøye.

Folk og fe var hyggelige også på St.Vincent, og vi tilbragte et par fine dager der. Kingstown er «storbyen» i St.Vincent and the Grenadines, og selvfølgelig måtte vi benytte anledningen til å finne noen bra matvarer. Det innebar busstur til byen, og buss i Karibien er et ganske annerledes konsept enn vi er vant til hjememfra. Et par kompanjonger kjører en varevognstørrelse minibuss mellom byen og et sted utenfor. De er tettpakket med seter. Bussene kommer når de kommer, det er ingen tidtabell, men avgangene er nok hyppigere enn Oslo kan skilte med. Prisen er det heller ikke noe å si på, 3-6 kroner hver vei, litt avhengig av distanse. For å tjene mest mulig på mange rundturer, kjører de som besatt. Den ene er en blanding av konduktør og innstabler. Holder rede på hvor mange det er mulig å presse inn på seter, klappseter og puter og hjelper dem inn før sjåføren freser av gårde til neste stopp. Fartsgrensen bestemmes av bilen foran. Raggae-musikken dundrer på en et nivå som kan få den verste Skreia-råner til å måpe. En selsom opplevelse når man har skandinavisk sertifikat.

En stemningsrapport kan sees her:

Buss i St.Vincent

Fiskeskrøner er jo alltid populært, og med sargassumen borte ble det nylig en fin tunfisk på oss. Fiskeskrøna finnes her:

Tuna

Nå har vi tenkt å bevege oss nordover så smått. Holde skarpt øye med orkanenes fødested ved Kapp Verde, og liste oss av gårde på det som blir begynnelsen på hjemturen.