onsdag 25. mai 2016



Til Bermuda

Stein:

Det ble altså ikke noe besøk verken i Georgia eller Sør/Nord Carolina på oss. Sjekking antydet litt for mye myr og sump langs ICW nordøstover, og været så behageligere ut sørpå. Dermed stakk vi til sjøs østover etter proviantering 9.mai. Værmeldingene for strekningen mot Bermuda så lovende ut.




Mighty USA. På vei ut for å forlate USA’s farvann ble vi passert av en atomubåt, ser ut til å være en Ohio-klasse. Enorm. Sannsynligvis på vei ut på et mange måneders langt patruljetokt.



Etter bare timers seiling i etterlengtet klart og friskt vann, kvein det i fiskesnella. Snøret ble dratt hardt og langt ut, og det luktet varm plast av snella før fisken begynte å gi seg. Men om bord kom omsider en Albacore Tunfisk på ca 6-8 kg. Ikke noe sveltihel her om bord, nei.



Slaktebenken.


Kursen ble lagt nordenfor direkteruten for å unngå vindstilla i et høytrykk som vi kunne se på værvarslene. Det ble delvis vellykket. Høytrykket beveget seg litt annerledes enn forventet, og satte seg oppå oss en periode. Det resulterte i et halvt døgn motorkjøring. Surt. Men vannet var jo klart og varmt, så da ble det endelig bading igjen. Ikke så veldig lenge, det er jo hai i farvannene. Kanskje ikke det vi burde ha bekymret oss mest for. Litt senere utpå dagen dukket ganske uventet det første portugisiske krigsskipet opp (veldig giftig brennmanet). Forbasket langt vest å møte dem egentlig.

Som antatt tok seilasen 6 døgn. Storseilet blåste dessverre i stykker igjen der vi håndsydde ved nyttårstider, så det ble å seile på tredjerevet de siste dagene. For så vidt nok vind til det. Litt plaskesjø ble det også siste halvannet døgn, så det var deilig å komme inn i den rolige havna i St.Georges. Innsjekken var effektiv og gjort unna i en fei. Og så traff vi Ingunn og Snorre fra S/Y Spinnvill som vi har møtt flere ganger før. Da blir det alltid sosialt. 17.mai trommet de sammen til champagnefrokost og hornmusikk. Noen dansker og en svenske var også med, og som vanlig var de nok litt imponerte over den norske innstillingen til nasjonaldagen.







De neste dagene gikk med til fiksing av seil (seilmaker denne gang, blir nok best det), vasking av undervannskrog og diverse klargjøring. Nedtaking og oppsetting av 56 kvadratmeter storseil med uttak og innsetting av spiler er ganske mye jobb. Så det ble ikke så mye sightseeing på Bermuda. Øya går ikke for å ha så voldsomt mye å vise frem heller. Men St. Georges er et hyggelig lite sted hvor man godt kan overleve noen dager.  







I utgangspunktet er det juni måned som fremstår mest egnet for oss til en Atlanterhavskryssing. Men vi har jo fulgt med på været den siste tiden, og det har sett ut til at den siste uka i mai varsles med bra vær. Lenger fram er det ikke varsel for, og det ville uansett blitt lite nøyaktig. Etter ei uke er vi i begynnelsen av juni. Derfor planla vi med avgang Bermuda 23.mai.











St.Georges havn



søndag 8. mai 2016




Vendepunkt vest.

Stein:

Lucky Strike kom så langt vest på denne turen som 81 grader 39,6 minutter. Det ligger ikke helt ved kysten. Vi hadde lyst til å gå innom Jacksonville, og det innebar å tøffe vestover på St. Johns River et stykke innover i landet. Jacksonville har valgt å legge til rette for seilerturister, kanskje for å trekke noen inn fra Intra Coastal Waterway. I sentrum, ved Jacksonville Landing, ligger det brygge til fri benyttelse (max 3 døgn). Og en uhørt luksus som ubegrenset med vann fra slange. Det har vi ikke hatt mulighet til å benytte oss av på årevis. Noen langseilere feirer på merkelig vis, med båtvask!




Jacksonville er visstnok ellers USA’s største by i utstrekning. Siden det ikke er noen metropol, betyr det at ting ligger ganske langt fra hverandre. Og sentrum er ikke akkurat preget av intime små gater. For oss var det som å ligge på en liten oase ved Jacksonville Landing.

Vi lot oss fortelle at Jacksonville har flest parker av byene også. Så det var nesten ikke måte på luksus da vi på veien tilbake til ICW kunne overnatte på nok en fribrygge i en park. Det som gjør det ekstra behagelig med flytebrygger på ICW er den stadig tilbakevendende strøm/vind problematikken og eventuelt behov for å sette flere anker.

Men det gikk mot slutten med det for en stund. Dagliglivet dreide seg ikke så mye om «cruising» lenger, heller om forberedelser til turen østover mot Europa. Det er mye man gjerne vil ha orden på før en slik tur, så gjøremålslista blir lang. Vi tok inn på Fernandina Beach Harbor Marina for å få en adresse for de siste forsendelsene av utstyr, og for å kunne ordne diverse ting effektivt.



Det blåste skikkelig opp før vi skulle gå inn i marinaen. Kraftig vind, sterk strøm og trange forhold inne i marinaen ble en bra utfordring. Dagens helt ble Tove Irene da kapteinen feilberegnet strømmen og med en line fast i brygga begynte å drive inn i motorbåten ved siden av. En velplassert fender forhindret en adskillig mer pinlig situasjon.


Så ble det etterhvert å begynne å kikke på værvarsler og en bra periode for seilas til Bermuda. Dermed var det vel også slutt på amerikansk livsstil.





Lengdegradsmessig har vi nå 1/4 jordklode hjem. Bra vi ikke er ved ekvator.


Hittil har det vist seg at de fleste "cruisingområder" er litt annerledes enn man hadde tenkt. I tillegg til oppsiden er det som regel også visse ulemper. Mht Florida er oppsiden som nevnt før tilgjengeligheten av mat og varer. Ulempen er det grumsete vannet i ICW. Ikke fristende å bade i når temperaturen stiger og sola steker. Vi er spente på hva som venter i Bermuda.