Stein:

«Change»

Nå har vi vært ute et års tid på seiltur. Et fint år har det vært. Mye av hensikten med turen er å få en forandring i tilværelsen. «Change». Jeg synes vi har fått det bedre til enn Obama, som brukte det ordet i sin valgkamp.

Ved dette lille «jubileet» gjør man seg jo noen tanker hvordan den nye tilværelsen arter seg. Det aller meste er, om ikke snudd på hodet, så forandret. Den aller største forandringen er vel å kunne disponere all tid selv. Ingen sier lenger at man ikke kan få fri eller ferie i henhold til egne behov, grytidlige morgener godtas bare når det passer oss selv, det er slutt på å jobbe i forhold til sekundviseren. Det er ikke noe hvitt bånd i huden på venstre håndledd, klokka ligger i skuffen og for det meste så klarer man seg godt med en omtrentlig tid. 

Da vi forlot Nord-Spania, ble det også klimamessig et annet liv. Klær har man knapt bruk for, og i Karibien er det på det settet såpass «laid-back» at noe undertøy, noen teskjorter og et par shorts er det som behøves. Sandaler er en fordel…  En liten haug skjorter og langbukser ligger og venter på jordslag og mugg. Nå er vel pendelen kanskje svingt et ørlite hakk for langt mot varmt, i alle fall når man ser bort fra perfekt badetemperatur. På land, når brisen over ankerplassen ikke finnes, er det svææært lunt. En tropenatt i Norge på 20 grader ville vært svært kald her. Medaljens lille bakside er jo at trening og hard fysisk aktivitet for en nordmann blir ganske ubehagelig, selv om vi blir litt akklimatiserte etter hvert. Det merkes at formen har dalt, og at man mer gjerne unngår strabaser. Men de kjølige dagene nordpå kommer vel fort nok tilbake.

Mat og drikke er også delvis et annerledes kapittel. Hjemme står en stor fryser og ditto kjøleskap som muliggjør færre og sjeldnere besøk i matvarebutikken, og med bil holder det at bare en person handler. (Helst en annen person). I båten er det bare et lite kjøleskap, og jeg har aldri før så ofte sett innsiden av matvarebutikker.  Som oftest er vi begge av gårde med ryggsekk og bærenett. Vann og annen drikke er tunge saker som skal slepes til jollebrygga. Utvalget er noen steder heller sparsomt. Man får ta det man får tak i, og det er ikke bare enkelt å lære seg å spise all mulig slags ny og ukjent mat. Endringene har ikke slått helt igjennom på den måten.

Ressurser er et annet interessant felt. Selv om ingen av oss er miljøfriker eller spesielt «grønne», så er det litt artig å sammenligne hjemmelivet og båtlivet. Kanskje særlig på energisiden. Fyringsutgifter er naturlig nok eliminert, og siden vi ikke er amerikanere, så oppveies ikke det med bruk av air-conditioning. Strøm må vi likevel ha litt av til hovedsakelig kjøleskap, PC, lys og småelektronikk. Det dreier seg om drøyt en kilowattime i døgnet, kun brøkdeler av det som går med i et sivilisert hjem i norden. Og det meste av det produseres av solcellepaneler og en vindgenerator. Når det er sol og vind er vi selvforsynte, dersom det blir vindstille og/eller gråvær så blir det underskudd og motorgenerator må brukes til lading. Det har hittil skjedd ganske sjelden. Gratis strøm da, vil vel noen si. Man kommer ikke lenger fra sannheten. Utstyret som produserer de relativt beskjedne strømmengdene er dyrt, og strømproduksjonen overgår for øvrig knapt verdien av forrentningen. Men den store fordelen er jo tilgjengeligheten, energien er overalt. Og så er det få måleravlesinger og annet byråkrati.  (Ikke fortell om det til en byråkrat).

Vindenergi, som jo egentlig er solenergi, sørger videre for transporten vår. I Karibien er det så og si alltid vind, og som regel seilbart på noe vis. Benytter man seilene så mye man kan, går det ikke mye diesel. Vi fylte full tank med diesel, ingen ekstrakanner, på Kapp Verde i slutten av november. Neste fylling ble i slutten av april i Saint Martin, og da mest fordi det var svært billig der. Da hadde det gått knapt en tank i løpet av 5 måneder konstant på tur. Og det meste av det igjen går med på vei inn og ut av havn samt ut/inn med anker. Det er vi ganske fornøyde med. Så da er vel seilas gratis transport, vil noen si. Feil det også. Man skal seile ganske lenge og langt før man tjener inn tilsvarende drivstoffkostnader som 50-100 000 kr i seil. Imidlertid er igjen tilgjengelighet et nøkkelord. En normal cabincruiser kan ikke krysse atlanteren. Det er for få fyllestasjoner der ute. Seilbåten henter energi nesten hele tiden.

Vann er en ubegrenset ressurs hjemme. Få har vannmåler, og kan således tappe fritt døgnet rundt om det så ønskes. Her vestpå er det mindre og mye dyrere vann. Særlig for lystbåter, som har råd til å betale. Tilgjengeligheten er igjen et nøkkelord, men med motsatt fortegn angående vann. Båten kan ta om bord begrensede mengder, og det føles ikke smart å sløse, selv om man ikke blir ruinert av å fylle oftere. Delvis er det litt pes å gå til brygge eller annet fyllested, delvis er man litt skeptisk til vannet noen steder. Det siste særlig sørpå i Grenadinene, hvor det tappes fra store, svarte plasttanker. Det blir altså til at mange sparer litt på vannet. Vi bader jo stort sett hver dag i sjøen ( ja, i januar også, he,he ), og etterpå skyller og vasker vi av oss med ferskvann. Det har fungert utmerket. Fotpumpe med saltvannskran i byssa gir også muligheter til å spare vann. Nå for tiden har mange seilbåter vannmaskin, som kan lage ferskvann av saltvann. Det har helt klart mange fordeler, men også ulemper. Seilerfora er fulle av diskusjoner mht behov, energiforbruk, kostnad, pålitelighet og vedlikehold av disse installasjonene.  

 

Sosialt og menneskelig treffer vi mange flere nye mennesker nå enn vi ville gjort hjemme. De fleste som er ute på langseilas er åpne og hyggelige folk, som liker å stifte nye bekjentskaper. Det går nok mye på egne landsmenn, men man treffer også mange andre nasjonaliteter. Dessverre ser det ut til at franskmenn ofte er litt for seg selv, det kommer vel av at mange av dem ikke er veldig stø i engelsk, og at mange andre ikke er så stø i fransk.

Ellers har jeg sett mye til min kone det siste året. Vi lurte jo på hvordan dette skulle gå, jeg har jo vært borte og reist mye i jobben, og vi har ikke vært sammen i måneder og år i strekk før. (Det er det vel kanskje ikke så mange andre ektepar som har vært heller, spørs hvordan skilmissestatistikken hadde vært da). Nå har det jo godt ganske så bra med oss, vi er fremdeles gift, bor ikke i hvert vårt skrog og det ser ikke ut til at vi reiser hjem hver for oss. Men en stor forandring har også dette økte samværet vært. 

Det er mye annet som er endret også, imidlertid kan jeg vel oppsummere med at vi har hatt et fantastisk interessant, artig og annerledes år.