8. - 23. feb 2015

Grenadinene og Grenada

Etter indrefileten av Grenadinene, Tobago Keys, skulle det jo litt til å få det særlig bedre. Vi seilte innom de største øyene og diverse fine bukter og ankringsplasser. Det er ganske stor variasjon mellom hvilke tilbud man finner, fra noen enkle strandrestauranter til større "sentra" som i alle fall dekker det meste av de daglige innkjøpsbehovene. På Carriacou er man inne på nasjonen Grenada sitt område. Lenger sør ligger hovedøya Grenada. Og sør på Grenada muligheter for den etter hvert etterlengtede bunnstoffingen som jeg har tenkt på siden grønska begynte å komme i vannlinja allerede i Portugal. Det er blitt en del lengdemeter skrubbing av vannlinje siden da.

 

 

 

Salt Whistle Bay, Mayreau. Noen katamaraner kjører praktisk talt opp til stranda.

Opprinnelig hadde vi sett oss ut Trinidad enda lenger sør; og et velkjent område for båtservice, nemlig Chaguaramas, til bunnstoffing og eventuelt litt andre ting. Men vi har hatt lyst til å vende kursen mot nord igjen snart, og etter sigende er prisene på Grenada influert av Chaguaramas, slik at forskjellen ikke er stor.

Terje på S/Y Ariane hadde vært innom Spice Island Marine i Prickly Bay for å sjekke mulighetene og stedet, men syntes at velkomsten på kontoret var alt annet enn overstrømmende, og valgte det bort. Så det var jo med en viss skepsis at det ble bestilt der. Vi hadde tid for løft av båten mandag 16.feb kl 0800. To minutter over åtte var vi fremme, og jammen stod ikke folk klare til å ta imot og løfte med en gang. De imponerte i alle fall stort med det. På kontoret satt det riktig nok et par halvsure megger som ojet seg over at det var mandag morgen, og noe smil kom øyensynlig ikke på tale der i gården. Et sett formularer ble slengt på disken, og hjelp til å fylle ut virket som ekstratjeneste. Bra jeg var advart. Som før nevnt, det er flere enn man er vant til her borte som synes jobb er forferdelig, selv om man knapt rører en finger. Men for å ta det også, på Grenada fant vi ellers de hittil mest fornøyde, høflige og blide kariberne hittil, og de gjorde et svært godt inntrykk.

Det var meningen å kun bunnstoffe hos Spice Island Marine. Jeg har egentlig hatt lyst til å fjerne alt gammelt bunnstoff, legge noen epoxy lag, og starte med nytt bunnstoff. Men da jeg fikk et tilbud på den jobben pålydende 10.000 US dollar i Rodney Bay, St.Lucia, så var det fort gjort å gi opp drømmen.

Etter høytrykkspylingen av underskrogene mente verftsformannen at det var såpass mye gammelt bunnstoff på, at det var nødvendig å pusse ned det meste og legge et skillelag for å kunne legge det bunnstoffet jeg hadde valgt. Uten det kunne han ikke garantere for resultatet, og da ville han som en følge heller ikke utføre jobben. OK, sukk, der forsvant vel en ny bunke Østkaribiske dollar, men det fikk vel bare bli slik. Det tok imidlertid kort tid før de som pusset tilkalte formannen igjen, og mente at det gamle bunnstoffet satt dårlig. Fullstendig fjerning måtte til for å få et godt nok resultat. Formannen var enig. Selvfølgelig, kunne man vel tenke, mer jobb gir mer penger i kassa. På den annen side er dette erfarne folk som man fort kan dumme seg ut med å ikke høre på. Og som jeg selv hadde vært inne på, før eller siden ville dette bli nødvendig. Så sukk igjen, nå var vi inne i skrekkscenariet fra Rodney Bay.   

Selv flyttet vi inn i et rom på et apartmentmotell like ved. Ikke akkurat noen resort, men likevel en avveksling når vi har bodd om bord i åtte måneder. Maurfellene virket ganske bra, kjøleskapet var større enn det i båten og sengene bare sånn delvis harde som betong. Dessuten virket air-conditioningen.

Cool Running Apartments
 

Etter å ha påpekt at det ikke skjedde så altfor mye etter vask og spyl første dagen, gikk jobbingen unna i ukaribisk tempo de neste dagene. Så vidt jeg kunne bedømme så ble det utført en veldig bra jobb på Spice Island Marine. Vi hadde håpet å komme tilbake i vannet før helga, det gikk akkurat ikke. Men temmelig nøyaktig ei uke etter ankomst ble båten satt på vannet. Regningen ble på godt under halvparten av Rodney Bay-tilbudet.

Alt gammelt bunnstoff borte, nede på gelcoaten.

Den videre planen var å seile i passende etapper nordover mot områder vi ikke har vært i.

Tobago Keys 6.-7.feb 2015

Stein:

Grenadinene i området Tobago Keys er nesten som skjærgård. Mange rev og øyer. Før plotter og GPS fantes var det nok ganske skumle farvann. De små øyene og de store revene gjør imidlertid området tiltrekkende nå for tiden.

Vi seilte avgårde om morgenen fra Canouan, og kunne slippe ankeret på formiddagen innenfor Horseshoe Reef. Her ligger det som regel mange båter, men vi hadde ingen problemer med å finne oss en plass. Tobago Keys er et nydelig område med turkis vann, smale gule strender på de små øyene og fine snorklemuligheter. Vi tok jolla ut på revet ganske snart etter ankomst. Og det var virkelig fint å snorkle der. På 1-3 meters dybder over og mellom korallrevene blir det i prinsippet som å dykke. Man er inne i fiskestimer med gilde farger, og innimellom korallene er det forskjellig fisk med ufattelig flotte fargenyanser. Her er det nok best at torsken holder seg nordpå. Det var virkelig en opplevelse, og på høyde med det beste vi har sett i Thailand. I ettertid har vi imidlertid snakket med andre som har vært på revene før, og de har påpekt at de nå ikke virker friske. Til tross for de flotteste fisker, er selve korallrevene for det meste nakne, grå og med lite friske koraller. Grunnen vet vi egentlig ikke noe om.  

Med jolla på Horseshoe Reef.

Neste dag snorklet vi først i skilpaddeområdet som er avsperret som verneområde, deretter seilte vi ut for å se nærmere på Petit Tabac, en liten øy med tilhørende rev utenfor Horseshoe Reef. Det var trangt å komme til der, vi fikk heldigvis hjelp av en amerikaner som hadde vært der mye. Han kom i jolla si og loset oss inn i den trange ankerbukta innenfor revet. Det er ganske vanskelig å se hvor mye rev og steiner stikker opp fra sandbunnen. Snorklingen var ikke riktig så fullkommen som dagen før, men det var artig å ha vært der ute.  Etter å ha tilbragt kvelden med å spise dyr og middels god grillkylligmiddag på en enkel strandrestaurant på Petit Bateau, var vi enige om at det hadde vært en bra dag  :).

På vei inn til Petit Tabac.

Petit Tabac

Strandmiddag. Ikke så lett å se hva man spiser i sparsomt lys.

I sundet ved Petit Bateau var det merkelig nok ingen som tok betalt for ankringsbøyene som lå der. Siden vi ønsket oss litt roligere soveforhold enn det var ute ved revet, hadde vi kommet til å ligge der uansett. Men av og til får man små positive overraskelser.

På bøye i sundet.

Tobago Keys er et område det frister å komme tilbake til. Dette er nok det nærmeste vi kommer Stillehavsforhold slik det ligger an nå, ser det ut til. 

Oppdatering nov 2015:  

Havnetips:

PS: Det viser seg at bøyene på Tobago Cays skal betales for, vi var nok bare heldige som slapp første gangen.

Canouan 4.-5.feb 2015

Stein:


Siden vår bekjentskapskrets innenfor celebriteter er noe begrenset, fant vi det ikke så interessant å besøke øya Mustique. Den eies visstnok av en håndfull rikinger, og den gemene hop får aller nådigst gå i land og bevege seg rundt der.  Dersom det da ikke skulle være noe storfint besøk, i hvilket tilfelle det også blir bevegelsesrestriksjoner.

Nei, det fikk nok bli Canouan på oss. Den visste vi lite om, og da var det jo greit å finne ut litt mer. Bukta så fin ut da vi kom seilende inn, og det var nok av ankerplass. Bøye, hummer, fisk, is og vann ble som vanlig nå tilbudt av møtende båter ved ankomst. En stor levende hummer er vel egentlig ikke det første man vil ha inn i cockpiten når man nettopp har ankret opp. Dessuten er jo varene skikkelig dyre, så det var greit å ha det vi trengte så langt i alle fall.

Charlestown Bay

..med Tamarind Beach Hotel.

Tove Irene ville gjerne sy ferdig solskjermen, og for undertegnede er det heller ikke vanskelig å få brukt en ettermiddag på ting som skal fikses. Det var fine forhold i bukta for dette. Men det står i Doyle – guiden: «On windy days, the wind gets held up in the hills and then shoots down from the north in intense gusts». Og sånn ble det hele natten igjennom. Et minutt stille, og så noen minutter med skikkelig uling i riggen. Om att og omattatt. Så for å få gjort ferdig prosjektene tok vi en bøye lenger inn mot land neste dag. Da var vindforholdene blitt annerledes, og det ble veeeeldig lunt i båten uten en bra luftevind. Men løsningen på det ligger jo rett under oss, deilig sjø å bade i.

Canouan med Charlestown er et lite sted, men mye av bebyggelsen er relativt ny og velholdt. Ellers så skjer det vel ikke veldig mye om kvelden, utenom strandhotellet Tamarind er det relativt sparsomt med OK spisesteder. Barer er forøvrig aldri mangelvare på i Karibien, selv om de ofte er veldig så små og «lokale». Jeg synes det er litt underlig, det har egentlig vært slik siden vi kom til Spania at det virker som om lokalbefolkningen bare drikker, ikke spiser.

Vi sjekket e-post på The Meg bar.

Fiskemarked.

Dette er "lambi", store snegler hentet ut fra sine konkylier. De ligger og vrir seg i varmen. En delikatesse...

Charlestown, et av de mer ryddige småstedene vi har vært på hittil.

Det ble 2 netter i Charlestown Bay. Rett sønnenfor ligger Tobago Keys, som vi gledet oss spesielt til å sjekke. 

Bequia 31.jan - 03.feb 2015

Stein:

St.Lucia ble lagt bak oss 31.januar, og kursen lagt rundt St.Vincent på grunn av de mange rapportene om kriminalitet mot båtfolk der. På veien sørover fikk vi prøvd en ny gennaker også, deilig å ha noen store sløre-og lenseseil igjen. Også godt å være fri fra venting på utstyr for en stund!

Bequia (uttales Bekkvi) er en spesiell øy for mange norske karibienseilere. I mange år var det mange av de som seilte over Atlanteren i ARC-rallyet som seilte dit etterpå for å feire jul. Norske Mariann Palmborg hadde gjort det til en tradisjon å stelle i stand til julegløgg for båtfolket. Selv om hun nå er død, er det fremdeles populært å samles der i jula. Bequia er populært ellers også, og det er alltid mange båter i Admiralty  Bay utenfor Port Elizabeth, som «byen» heter. Stedene vi kommer til blir etter hvert mindre og mindre, og Port Elizabeth er hovedsakelig en gate/vei som går langs stranda med tilhørende butikker, marked, restauranter etc. Det meste til vanlige innkjøp finnes, og Port Elizabeth er så absolutt et fint sted.

Fra "Main Street" Port Elizabeth.

"The Mall", kjøpesenteret, er absolutt noe mindre enn det vi til vanlig er vant med.

Den trofaste leser har muligens fått med seg min forkjærlighet for å ta bilder av diverse velbrukte bygninger på steder vi kommer til. Her altså et par fra Bequia.

Det gjelder å utnytte de mulighetene som finnes, og hos Fixman 2 var det mulig å få laget den braketten som jeg ikke fikk ordnet i Rodney Bay. For de lokale gjelder det også å utnytte de mulighetene som finnes, så man får betale godt for sakene. I tillegg fikk vi tak i stoff til en ekstra solbeskyttelseskalesje. Vi har sett etter det en stund, men det er ikke alle seil/kalesjemakere som vil selge. De vil helst ha oppdraget med å sy. Så da vil de heller tape fortjenesten på salg, virker det som. De som kan og vil sy selv, venter til de får tak i stoff. Tove Irene kan og vil sy, så nå når symaskina er i orden, satte hun i gang med det.

Dagene går fort med det ene og det andre. Alltid hyggelig å prate med andre seilende nordmenn, og på Bequia traff vi charterskipper Hans Jørgen Stabo Eeg som hadde mye å fortelle fra sine mange år i Karibien. Han var ute med en norsk gjeng og en splitter ny Lagoon 45. S/Y Ariane var også innom på sin vei nordover, de er en veldig hyggelig famile som det er artig å prates med.

Ellers er internett-tilgang av brukbar kvalitet og pris fremdeles mangelvare ganske ofte. Flashback til TV-reklamen for ISDN for mange år siden, der internettsurferen tar på hodestøttepute for en liten lur i ventetiden, kommer stadig. Delvis skyldes jo den dårlige kapasiteten at vi nesten alltid ligger på anker et stykke unna routeren. Og delvis er nok routerkapasiteten ikke helt på topp. Alt i alt klarer vi oss OK over tid, men savner «Supernett» av og til. Det er ikke lett å laste opp filmsnutter på syltynn linje.

Vi har fått høre mye fint om Grenadinene ned mot Grenada, så vi dro videre sørover 4.februar.

"St.Vincent og Grenadinene" er en nasjon. Grenada lenger sør, som også omfatter noen av Grenadinene, må ikke blandes inn her.

Bequia.

Oppdatering nov 2015:

Havnetips