Stein:

Seiltur...:)

Når man skal oppholde seg en tid på et sted her i Grenadinene, er det behagelig at man kan få litt assortert mat og drikke. Bequia passer bra for formålet, og det blir lett til at dagene går fort forbi om man legger seg til på anker her.

Men siden værgudene fremdeles hadde ferie og var i avslappingsmodus, ville vi etter noen rolige dager ta en liten seilsafari ut i øst mens anledningen bød seg.  Petit Nevis er ei lita øy rett sør for Bequia. Her skulle det være bra snorkleforhold og restene av en hvalfangststasjon. Bequia har et gammelt hvalfangstmiljø. Og den dag i dag har man her internasjonalt godkjente rettigheter til å fange hval. Riktignok bare 4 stykker, og bare med manuell harpun! Så det er visstnok blitt så som så med fangsten i det siste. De siste store hvalfangerhelter som holdt til på Bequia er borte.

Den gamle hvalfangststasjonen er det også lite igjen av, en del av brygga står, og noen murer og kokekar. Fluene må ha likt seg godt her, det er en varm plass å behandle kjøtt.

"Sneglehusene" er store og flotte.

Etter en natt for anker ved Petit Nevis, var det snorkling som stod for tur dagen etter. Sundet ved øya har tidvis mye strøm, og det ble «prøvesnorklet» litt for å sjekke strøm dagen før, alt OK. Det virket som om den var sterkere nå, vi måtte svømme som for å krysse en elv for å komme inn mot land. Litt betenkelig, siden revet lå lenger ut i strømmen ved et nes. Så vi fant ut at det var best jeg svømte bort alene for å teste. Like greit det, for da jeg kom bort til det lille revet som lå på nordneset av øya, kjente jeg strømmen ta tak. Og måtte svømme det jeg var kar om for å unngå å bli dratt ut i sundet. Litt lenger ut hadde nok strømmen vært for sterk til at jeg hadde kommet meg tilbake. Videre snorkling ble kansellert, og «elvekryssing» tilbake påbegynt. Men nå var strømmen for sterk for Tove Irene. Hun svømte utover mot båten, men drev for mye bakover. Vi prøvde med at hun holdt tak i min ene fot, så jeg kunne prøve å dra, men vi så i dykkermaskene at vi ikke gjorde noen fremgang over bunnen. Ble bare slitne. Tang og myke koraller lå langflate der nede kunne vi se. Heldigvis var vi ikke så langt fra båten, så jeg kunne svømme alene opp til den. Jeg hadde tenkt å bruke jolla, men Tove Irene foreslo tau. Med det kunne jeg hoppe uti igjen og la meg drive ned til henne. Egentlig ikke noen stor dramatikk. Men vi tenkte jo som så at dersom jeg hadde blitt tatt av strømmen ved neset, kunne det vel gått ganske så lang tid før det hadde blitt noen gummibåtredning på meg.

Etter lunch ble det dermed bare å gå til Friendship Bay for å slappe av.

Litt lenger ute i øst ligger noen øyer som om vinteren sikkert får lite seilerbesøk. Planen var å seile dit for å se om det var bra forhold for snorkling der. Seilte ut gjorde vi også neste dag. Men opplevelsen dagen før gjorde oss litt mer betenkt i forhold til å ankre og snorkle under ukjente forhold der ute. Dermed ble det bare seiltur denne dagen. Via Baliceaux-øya  og ned til Mustique.

Heldigvis ser det ut til at de store mengdene med Sargassum (tang) som har plaget Karibien også dette året, nå er på retur. Da går det igjen an å dorge. Det ble kvin i snella bare en gang, og selv om det var en for oss lite attraktiv Barracuda, så er det artig med napp. Den svømmer enda.

Mustique er jo kjent som en lekeplass for de rike og vellykkede. Oss andre vil de ha der bare hvis vi holder oss unna fiffen og betaler minimum 3 dagers bøyeleie uansett opphold. Så det ble med ankring for lunsj og retur til Bequia.