18-26.sep 2015

Grenadinene 2.0

Stein:

Etter knapt ei uke i Tyrell Bay, så rykket det i turlysten igjen. Værvarslene forholdt seg bra, vind og sjø  fremdeles behagelig. Første mål var området Petit St Vincent og Petit Martinique. Naboøyer som tilhører hver sin stat. Og det er ikke noen Schengen-avtaler her, så formelt sett så skal man være innklarert på de stedene man går i land. Vi planla uansett bare å gå i land på Petit Martinique, som tilhører Grenada.

Som før nevnt, fantasien mht til navngiving av øyer har vært begrenset i Karibien. Det er veldig mye Saint Ditt og Saint Datt. I tillegg er det altså en del «Petit» utgaver av øyene. Som ofte ligger langt unna navneopphavet. Petit Martinique, Petit St.Vincent, Petit Nevis, Petit Canouan osv. Det krever litt studier å bli kjent her.

Utenfor Petit St Vincent hadde vi tenkt å ankre båten ved revet, og snorkle fra båten. Men det ble jolla likevel. Greit å ha den, strømmen går som regel ganske stri over de grunne revene, selv om sjø og vind denne gangen ikke sto innover slik som i vintersesongen.

Union Island i bakgrunnen.

Petit Martinique er ei ganske lita og rolig øy. Ved havna var det høy reggae-musikk om kvelden, men det er det veldig mange steder. Øya ligger ut mot storhavet, og ankerplassen er normalt utsatt for svell. Når det i tillegg er vanskelig å finne ankerfeste, så er det greit å besøke den på den roligere årstiden.

Så ble det noen dager i Clifton, Union Island. Her begynte vi for alvor å merke at det var lavsesong i Grenadinene. Godt med rom på ankerplassen, få seilturister og diverse stengte restauranter.

Tobago Cays er en av våre favoritter, og etter noen dager dro vi dit. Denne gangen var det ikke noe tvil om at vi skulle ankre utenfor sundet og ikke bruke moringene langs sidene. En sak var at det var god plass. Men fra S/Y Emma hadde vi fått høre en noe skremmende historie fra sist de var der. De hadde våknet av et smell i båten midt på natten. Moringen på båten foran dem hadde røket, og båten hadde drevet inn i dem. Flaks for den andre båten at de traff S/Y Emma, neste stopp ville vært rett på revene vestenfor. Slik det nå ble, var det små skader. Moringene ved Tobago Cays er i regi av nasjonalparken, og er avgiftsbelagt. Man burde vel kunne forvente at vedlikeholdet er godt. Men i et svar på Facebook sies det fra Park Rangers at dette bare skjer 2-3 ganger i året…… Så da så. Men synd for de 2-3 i året som risikerer skipbrudd.

«The word is out»? Ingen brukte moringene da vi var der, kun anker.

Ellers trives vi veldig godt der ute på Tobago Cays. Denne gangen hadde vi lyst til å prøve snorkling på utsiden av revet. Men jammen er strømmen over det grunne revet heftig. Det er mye vann som skal over revet som ytterst er 0 -30 cm under vannflaten. Det ble å ro i sikksakk for fulle mugger med jolla. Utenfor revet er strømmen moderat. Tilbake drev vi over på knapt et minutt.

Neste stopp ble Salt Whistle Bay, Mayreau. Også et sted som vi hadde vært før. Men ikke sånn nesten alene. Et par gjestende båter utenom oss, pluss noen som ligger fast. Ikke mye å bli fet av for de som driver strandrestauranter og barer. Derfor har også mange stengt. De som er igjen, prøver å friste med barbeque. Siden vi ikke har plass til mange middager i kjøleskapet, fristet det med med en aften på strandrestaurant. Vi ankom brygga kl 19 etter avtale. Men hvor var det blitt av restauranten? Det var jo mørkt over alt. Der, et svakt flakkende lys! Det var bare å ta peiling på det i det svake måneskinnet. Vi så ikke så mye da vi kom frem heller. Den eneste belysningen var en svak solcelleladet LED-lampe. På bordet kunne skimtes noen aluminiumsfat med ris, potetsalat og noen slags kjøttbiter. Pluss en halv hummer til resten av de oppmøtte. En franskmann med de vanlige begrensede engelskkunnskaper. Ikke nygrillet mat akkurat. Ikke nylig grillet heller. Halvkaldt, bragt inn fra et annet sted. Men vinen var god. Den hadde vi tatt med selv. De eneste som var storfornøyd der i mørket var myggen. Vi hadde et strøk myggspray, kravet var nok fire strøk. Flaks at vi hadde med egen lykt og diverse servietter. Det ble et ganske kjapt måltid i den grad man rakk å tygge de seige kjøttbitene kjapt. Sånn er kanskje lavsesong…. 

Det er lett å ta idylliske bilder fra Salt Whistle Bay i lavsesongen. Men den varmen som er nå, vises ikke på bilder. Når brisen uteblir, er det ikke lenge en nordbo trives på land, uansett hvor vakkert det er.

Bequia kjenner vi som et «vindhøl», og kursen videre for vind og forsyninger ble satt dit. Og en frisk vind stod ned fjorden da vi kom dit. Men det varte ikke så lenge. Til og med i Bequia ble vinden svak  og med vindstille om natta. Idyllisk varmt også da :)