Barnacle Stein, the sailor.

Siste del av april 2016.

Stein:

Etter Daytona Beach var neste mål Saint Augustine. Det tok sin tid å seile nordover på en litt snirklete vannvei og med minimalt med vind. Det gikk sakte fremover med en liten spinnaker som måtte passes som en baby. Ivrig heiet fram av de lokale. Lunefulle kast og strøm var det også, plutselig hadde vi god fart rett mot land. Ikke langt i fra heller. Nakkehårene sto rett ut de sekundene det tok å få startet motorene og bakket. 

Selv om det er mindre trafikk av småbåter enn forventet på Intra Coastal Waterway, så er trafikken av overvåkingsbåter prosentvis desto større. De liker seg sikkert på vannet de også, både politi, kystvakt, toll- og grensevakt og lovtilsynsmyndighet (Law Enforcement).
Heldigvis har ingen av dem vist interesse for oss.

Standard brohøydeklaring på ICW faste broer er 65 fot, (19,8 meter). Derfor går det ikke store seilbåter her. Det er en del lave broer som må åpnes for båtfolket også. Mange av dem åpner på forespørsel uten noen tidtabell.

Ved lunsjtider passerte vi en park med noe for oss så sjeldent som en ledig og tilgjengelig brygge. Selvfølgelig med «No ovenight»-skilt, men det var så fristende behagelig å ligge der, at analfabetismen tok overhånd.

Sjelden luksus ved Painter Hill Park.

Om kvelden var vannet stille der. Fra brygga kunne man se ned mot båtens vannlinje. Den så litt ujevn ut. Da langskaft med skrape ble prøvd, sto nakkehårene rett ut igjen. Drakeskinn! Ru skurrende lyd av «barnacles» (rur) som ble skrapt av. Gryende panikk. Bare 8 måneder siden forrige bunnstoffing, og nå måtte vi til pers igjen? Ingen tvil om at videre seiling i noen måneder i en slik tilstand både ville få farten kraftig ned og groen opp. Cruising-guide ble sjekket for mulige marinaer med ledig kapasitet. Vi meldte oss også inn i Facebook gruppen St Augustine Cruisers Net og fikk noen tips om marinaer der før vi bestilte plass.

Jeg er av de som synes Facebook har fått vel mye influens på internetts diverse fora, men bruker det jo litt likevel. Det er jo grenser for hvor rakrygget man klarer å være :). Men lokal kunnskap kan være veldig verdifull. Via diverse innlegg kom det etter hvert frem at «barnacles» er veldig hissige i det varme og næringsrike vannet i Intra Coastal Waterway. Det spiller visstnok liten rolle hva slags bunnstoff som brukes, de klenger seg på i hopetall uansett. Så det er vanlig å få en dykker til å skrape båten under såpass ofte som hver måned. Det hjelper ikke så mye med nytt bunnstoff hvis det gamle er rimelig nytt. Dermed ble dykker tilkalt og bunnstoffing kansellert. Siden vi har sett litt tegn til hai i disse farvannene på vår ferd, tenkte vi at det kan være greit å få demonstrert fraværet av hai av de lokale heltene før vi går løs på å skrape selv :). Så får vi håpe at bunnstoffet ellers holder helt hjem.

St. Augustine ligger ligger ved et innløp fra åpent hav. Tidevannsforskjellen øker også etter hvert som vi kommer nordover. Derfor er det mye strøm i ankringsområdene. Den dansen er vi litt lei av, så det ble bøye i den kommunale marinaens bøyeområde. De tar seg uansett godt betalt for å slippe seilere til land med sine joller. Siden det i praksis ikke er alternativer mht en grei måte å komme i land ved sentrum. Bøye er ikke bare liketil det heller under slike forhold, bøya driver ofte hardt inn mot skroget. Er den full av skarpe rur, er ikke det så festlig. På katamaraner driver bøya ofte inn mellom skrogene og lager brudulje der også. Særlig nattestid… Løsningen er for katamaranene å binde bøya stramt mellom skrogene så den blir værende der. 
Når man leier bøye, så får man bruke marinaens fasiliteter. Ikke så mye som er veldig savnet av slikt, men det finnes visse høydepunkter. Ubegrenset dusj. Aj, det er lenge siden en halvtimes dusj....

St Augustine er USA’s eldste by. Grunnlagt lenge før USA fantes, av spanjolene. Generelt har jo USA lite å stille opp mot Europa når det gjelder gamle kulturminner, og i St. Augustine er det vel bare den gamle festningen Castillo de San Marco som viser noe av det riktig gamle området. «Gamlebyen» er nok heller bare et koselig restaurantområde. Turistindustrien er imidlertid blomstrende. Alt av mulig interesse for tilreisende brukes for hva det er verd. Sightseeingbåtene kjører 5 meter fra oss for å gi nysgjerrige landkrabber fullt innsyn til cockpit i en katamaran.

Bøyeplass med vakker utsikt mot festningen. 

Sørstatspreg fra St. Augustine

Havneinfo St Augustine 2016

Langseilerliv i Florida

Neste sted vi hadde planlagt å sitte fast var Titusville ved Cape Canaveral. Hadde sett for mange måneder siden på Google Earth at postkontoret her lå rett i nærheten av vannet. Så vi hadde regnet med å ta jolla inn og hente våre General Delivery forsendelser. Det var før man visste hvordan det er med eiendom og vannlinje i disse områdene. Ingen tilgjengelige brygger eller strandområder. Så vi måtte gå i land ved et gjørmete buskas. Men fikk da tak i første ladning av varene.

Så ble det ankring ved brua i Titusville. Områdene rundt endene av broene over ICW er populære ankerplasser. De gir ly for visse vindretninger, og det er ofte en mulighet til å komme i land med jolle der. I Titusville hadde vi luksusen av et bryggeanlegg utenfor en park. Og vi var ikke alene. Fire norske eller norsktilknyttede båter lå der. Utenom Emma var det Gaia med «finnmarkingene» Durita og Stamen under Færøysk flagg og Havkatt III under hollandsk. Hollenderne Maarten, Willie, Hugo og Guido har bodd i Norge og seiler en norskbygget TC999. Vi var alle ute på besøk ved Kennedy Space Center. 

Apollo-ferdene og månelandingene ble løftet av trykket fra den gigantiske Saturn V – raketten.

Romferja ble løftet av en mye mindre Space Launch Vehicle.

Romferja Atlantis er utstilt. Mye større enn man kunne tro.

Det var også en rakettoppskyting fra Cape Canaveral mens vi var der. Fra båten kunne vi se forsyninger til romstasjonen bli sendt opp med Space X sin Falcon 9 rakett. 

Ellers ble det mye å ta tak i når vi fikk diverse saker i hende etter nye turer til postkontoret. Heldigvis hadde Siv Anita lært oss å bruke Uber taxi, dermed slapp vi flere buskas-turer. De få bussene som finnes i disse områdene går sjelden, så Uber har vært veldig positivt for oss.

Blant annet fikk vi nå installert et par nye fleksible 55W solcellepaneler. Cruising – tilværelsen tar hardt på batteriene, så det er bra å holde ladespenningen oppe så ofte som mulig. Velkomment var også satellitt- telefon tilbehøret som vi trenger for hjemturen.

Etter Titusville var planene løsere. Værmessig hadde vi det ganske bra, så det var ingen grunn for oss til å stresse nordover. Neste sted vi satte kursen for var New Smyrna Beach. På veien gikk vi innom en liten bukt hvor vi visste det vrimlet av manater. På norsk heter de sjøkuer (eller sjøkyr for de språkbevisste..?). Det har vært mulig å se plask av hale og snute på dem og høre pusten mange steder langs ICW, men det grumsete vannet gjør det umulig å se dyrene. I Haulover Canal lå de i den lille bukta og dvasket seg i hopetall. De er sedate skapninger, visstnok i slekt med elefant. Svære dyr. 

Det står skilt overalt i ICW om at man skal holde farten nede for å unngå å treffe dem. Men det var uansett propellspor å se på noen rygger… Synd med det ugjennomsiktige vannet, men denne gangen fikk vi heldigvis se mye av dem i overflaten. 

. 

Slik ser de ut i klart vann.

Videoklipp av manatene i bukta kan du se her:
Manater


Noe som overrasker meg er at det er såpass lite trafikk på ICW. Det er jo massevis av båter i området, men når vi har seilt, så har vi sett kanskje 2-5 seilcruisere om dagen. Noen flere motorcruisere og en del dagsturbåter. Ikke noe kø som på svenskekysten her, selv om vær og seilforhold er bra. Amerikanere flest har vel mindre fritid enn skandinaver, og de som har langfri liker seg kanskje bedre nedover mot Bahamas og Karibien. Ikke så mange som seiler på ICW heller, det ble masse hilsing og fotografering fra land da vi seilte for spinnaker og fullt storseil gjennom stredene sør for New Smyrna Beach.

I Daytona Beach ble vi liggende et par dager og nyte Florida-våren. Våren kan øyensynlig være så ymse her også. Ikke mange badende her en frisk ettermiddag 18.april.

Så vi fortsatte ganske sakte nordover.

Florida hittil.









Havneinformasjon:

Titusville

New Smyrna Beach

Daytona Beach

Videre på Intra Coastal Waterway


Stein:

Bestillinger og forpliktelser er ikke en langturseilers beste venn. I alle fall ikke langturseilere av den litt mer rastløse typen. Men av og til må man få ordnet med ting som ikke finnes i nærmeste matvarebutikk eller jernvare. Det ender som regel med at man "sitter fast" et eller annet sted og venter på leveranse. Heldigvis har det vært relativt lite av dette for vår del, men vårt beste råd til de som legger ut på tur er å ha minst mulig som må fikses underveis.
De herlige dagene på tur skal brukes til opplevelser og kos, ikke til å følge opp prosjekter.

Vi bestilte et nytt forseil i tillegg til reparasjon av det gamle. Seilmakeren holder til ved Stuart i Florida, nærmere bestemt Port Salerno. Vi seilte dit en ukes tid før siste ferdigstillelsesdato for å få levert seilet som skulle repareres, og også etter hentydninger om mulig leveranse før tiden.

Akkurat seilmakere har jeg ikke de beste erfaringer med når det gjelder evnen til å forholde seg til tid og avtaler. Og noe leveranse før tid ble det ikke. Man skal vel erfaringsmessig være fornøyd om tidsfristen møtes.

Så det ble å holde til i Manatee Pocket en ukes tid. Vi forventet at dette kunne bli en trang ankerplass, og tok ikke feil. Det later til at mange gode og sentrale ankerplasser er opptatt av «fastboende». Ikke alle i USA har flust med penger, og for noen er løsningen å bo i en liten, gammel og oppankret båt. Manatee Pocket er full av delvis forlatte og fastboende båter, så det er ikke plass til mange flere. Og i alle fall ikke noen med lang ankerkjetting. Vi følte det som om vi knapt kunne ha ankeret i bunnen. Likevel endte vi delvis ute i småbåtleden. Men sheriffen passerte et par ganger i båten sin uten å si noe, han hilste sågar, så det var vel innenfor akseptable grenser.

Vi har tidligere hørt at det faktisk er en ganske heftig debatt i Florida om det skal være lov å ankre på Intra Coastal Waterway. Hæ, er det mulig, spør nok de fleste båtturentusiaster, jeg også. Folk med multimillion eiendommer langs vannet som vil ha absolutt alt for seg selv? Som vanlig er det litt mer nyansert. Den friheten vi båtfolk tross alt nyter på vannet over nesten hele verden, misbrukes hensynsløst av noen. På de beste og mest santrale ankerplassene ligger mange vrak, halvvrak og fastboende på ubestemt tid. Vrakeierne stikker fra ansvaret. Lite idyllisk, miljøfarlig, kostbart og en fare for båttrafikken.  Det ville kanskje vært en ide å forsøke å begrense antallet båter som ankrer i måneder og år?

 Disse, med flere, lå ved ankerplassen i Cocoa. 

Vi har ofte ankret lunt og fint med flatt vann, men etter at vi kom inn i ICW kan man godt skjønne hvorfor Bahamas er det store målet for båtfolket her. For det første er det jo ganske trangt om saligheten på mange måter. Og for det andre så er vannet grumsete og lite attraktivt. I Manatee Pocket var vel sikten kanskje 10 cm.

Trangt om saligheten. Ankrende seilere må ofte være kreative og søke etter informasjon og tips for å komme seg på matvarebutikk som er i nærheten av vannet. Og så kan man ikke være for kresen på ilandstigningsplass.

Likevel, det er noe helt eget ved Florida også. Folk, litt liv og røre, varme lune kvelder og amerikansk mat og drikke. 

Gator Bites til forrett. Frittert alligator. Nydelig!

Siv Anita var med oss en måned, hvorpå hun forflyttet seg til Miami for en periode.

Floridas kjente sol- og badeplasser ligger selvfølgelig ut mot åpent hav i øst. Her kan det være ganske vindfullt og store brenninger.

S/Y Emma kom dampende og hadde nå tatt oss igjen sørfra. Vi møttes sist i Carriacou i Grenadinene.

Cocoa var et trivelig lite sted. Ikke så ofte vi ser noe som ligner på litt tett, mer europeiskpregede sentrum

Havneinformasjon:

Manatee Pocket

Cocoa