Tove: Figueira da Foz til Nazare 

30 aug.

I går, endelig, fant vi en Indisk restaurant. Det var en i Porto også, men den var sommerstengt. Vår vanlige flaks. Jeg har savnet en siden Drøbaksundet. Og maten nedover Frankrike og Spania  har vært ganske ensformig, for oss som ikke er så glad i all slags sjømat. Alle restauranter har akkurat den samme maten på menyen. Når det gjelder kjøtt, så får man bare kalvefile, svin eller entrecote. Aldri en indrefilet å finne langs kysten. Så vi får ofte bedre mat hvis vi lager sjøl, men ellers er det jo koselig å gå ut, også da.

Her, i Figueira da Foz, traff vi et norsk par til. Marit og Trond på båten Manta fra Molde. De skulle være i Middelhavet noen år. Da legger de båten i havn om vinteren.  Det er veldig mange svensker og nederlendere på tur, men vi har bare truffet 4 norske båter. 

Ellers var det en skvulpete seilas til Nazare. Urolige Atlanterhavsdønninger. Og når det ikke er så mye vind, blir det ofte mere urolig i dønningene. Vi fikk seilt litt, men den siste timen måtte vi bruke motor for å komme frem. Vi brukte 8 timer på 35 nautiske mil. Ikke veldig raskt.
Men vi fikk 6 makreller på veien, som vi stekte til middag. Noen av dem, var det måkene som oppdaget på snøret før oss. Når de begynte å kretse over snøret, skjønte vi at vi hadde fått fisk.

Her i Nazare ligger det 4 svenske gjestebåter, 1 ukjent nasjonalitet, og oss. Ellers mest fastboende. Og fiskebåter.  Dem er det alltid mange av. Men stille og rolig var det her. Vi har som regel sovet veldig godt om natta, selv når vi ligger på anker. Ankring synes vi ofte er veldig koselig. Især hvis det er fint vær. Da er det lettere å kose seg med været og bade. Vi har fått badet noen ganger, men da må vi passe på de gangene vannet har fått litt temperatur.

Når det er fjære, er det alltid fullt på strendene av folk som plukker hvite skjell. Til egen mat for det meste, tror vi. 

31.aug.

Nazare er en veldig liten havn, byen ser ut til å være et stykke unna. Vi synes ikke det er så fristende å være her, så vi drar videre nå. Det er ikke meldt noe vind de neste dagene, så vi må vel gå på motor. Det hater Stein. Vi seiler jo alltid når vi kan. 

Stein:
22.-29. aug

22.august ble Spania lagt bak oss. Vi tok egentlig først peiling på elveutløpet ved grensen, La Guardia. Der var det avmerket flere beskyttede ankerplasser i den utmerkede cruisingguiden fra Imray, «Atlantic Spain and Portugal». Men vi hadde studert detaljene for dårlig, da vi nærmet oss og tok innløpet i nærmere i øyensyn, så vi at det er meget grunt og med steiner i området. Det egner seg egentlig bare for passering ved høy vannstand. Og det var det ikke i tilstrekkelig monn til at vi følte for å forsøke.

Så da var det bare å fortsette, heldigvis bare et par timer til Viana do Castelo. Marinaen var full, så vi ble liggende på ventebrygga i elva. For så vidt helt OK, i alle fall første dagen. Vi skjønte at vi hadde truffet på en ny festival da kraftige trommehvirvler begynte om kvelden. Det viste seg at en del trommegrupper etter tur konkurrerte om å tromme høyest i gatene. De var veldig dyktige. Det vanlige fyrverkeriet kom også etter hvert. Ellers er det en koselig, intim by og marinaen ligger sentralt. Men da vi dagen etter så at det var stilt opp lange rekker av stoler langs elvebredden rett overfor ventebrygga, ante vi at nattesøvnen var truet den kvelden og flyktet videre sørover.

Povoa de Varzim var ganske annerledes. Marinaen lå litt i ingenmannsland, og det var en bit å gå til byen. Men billig havneligge og visstnok rimelige tekniske tjenester for båtfolket gjør marinaen populær likevel.

Vår cruisingguide er fra 2010, og beskriver Porto som et sted uten akseptable liggemuligheter for langturfolket. Imidlertid fikk vi rede på at det er bygget en ny marina, så dermed fikk vi i løpet av et par dager sett litt av Porto også. Mest i duskregn riktignok, men med over 20 grader er det for så vidt OK.

Videre sørover begynner sjøtemperaturen så vidt å stige, og 19-20 grader med sol og fint vær inviterte til bading fra båten på strekket til Sao Jacinte i Ria de Aveiro. Litt deilig at det er vi som skal ha mest sommer nå J. 

Inn elveløpet til svaiplassen ved Sao Jacinte var det spesielle forhold. Vi ankom i tusmørket mens det gikk mot lavvann, og sammen med elvestrømmen utgjorde det 5 - 6,5 knop motstrøm.  Farten gjennom vannet var 7.2 knop. Tidvis hadde vi fremdrift på 0.6 knop! Kursen slingret betydelig, mens vi ble møtt av en horde fiskefartøyer i god fart på vei ut munningen for å fiske. Det ble ankret opp i mørket på svaiplassen i en sidebukt, og vi antok at det var et stille og rolig småsted. Småsted, ja, stille og rolig, nei. På morgenkvisten var lyden av påhengsmotorer som sinte veps. De lokale suste frem og tilbake til arbeid, handling og fisking i eninga. Men det var jo bare å innse at det var vi og andre seilbåter som lå i deres hjemmehavn.

I skrivende stund ligger vi i Figueira da Foz, drøyt halveis til Lisboa fra Spania.





Lyden på trommevideoen er naturlig nok ikke engang en blek skygge av virkeligheten, men vi førsøker å legge ut stemningen:
Tromming

Stein 17.-21.august

Etter Combarro ønsket vi å prøve litt mer Riviera-stil, og dro de få milene bort til Sanxenxo. Playa de Silgar er en fin sandstrand med strandliv, hoteller og en litt mer turistorientert bybebyggelse bakenfor. Vi deiset inn blant de andre ankrende båtene utenfor badegrensen, og fant en plass blant nysgjerrige i pedalbåter, paraseiler-aktiviteter,  fresende  jetski og en diger partybåt med ditto lyd. Det ble både litt skvulpete og støyende, men sommerfølelsen var jo der i godt monn.

Dagen etter seilte vi til neste ria, og fant en ny roligere strand ved Cangas. Fint vær og litt Riviera-stil der også. Jolla har vært flittig brukt mens vi har vært i Spania. Filosofien er den at det vi sparer i havneavgifter på svai, skal vi i alle fall bruke til å spise på restauranter. Det er som regel mer fredelig og privat å ligge på svai også. Faktisk er det mange gode svaiplasser rett ved marinaene i disse områdene, og det er stort sett greit å komme i land.

Men så var det tid for et par dager i byen Vigo. Igjen litt utstyrsjakt. Og besøk i restaurantgatene. Så, med en svipptur innom Moana, var det slutt på de spanske rias. 3 uker var plutselig gått. En fin opplevelse har det vært her, med inntrykkene av en litt annen levemåte og kultur enn den typisk nordeuropeiske. Siesta, for eksempel, er jo noe vi kjenner til fra før. Men vi trodde vel den var noe mer organisert. Det viser seg at de forskjellige butikkene har sine egne tider for dette, og er du ikke lokalkjent, er det umulig å forutse når den butikken du tenker deg til har siesta. Den kan godt begynne i 1330. Og den kan godt starte mye senere og vare til 1800. Så en stor del av den dagen vi er vant til å kunne bruke til handling, er mildt sagt usikker her. Morgen og sen ettermiddag er sikrest. Tider hvor vi helst ikke handler….  J. En annen spesiell skikk er fyrverkeribruk. Det ser ut til at man kan og bør bruke fyrverkeri hver dag. Gjerne midt på dagen også. Det er gjerne den typen som bare smeller og ikke lyser opp, men likevel noe det tar litt tid å venne seg til.

En erfaring til er at engelsk er noe som kun spesielt innvidde og vanskelige utlendinger praktiserer.

Nå blir det Portugal.

Playa de Silgar

Ankret utenfor stranda ved Cangas

Noen fiskere kom og snakket til oss. Vi trodde de klagde over at vi ankret på fiskeplassen. Men det viste seg at de bare ville prate med noen utlendinger spanglish.

Stein:

8-17.aug 2014

Tilværelsen er ganske annerledes enn før vi ankom Spania. Siden siste blogginnlegg har vi oppholdt oss bare 2 steder. Vi ankom stedet med det spennende navnet A Pobra Do Caraminal 7.august. Regn og vind var varslet, og vi ønsket oss noen dager i litt ly for vind og svell. La oss på svai. Gjøremålslista er jo langt fra eliminert, så det var en anledning til å få noe unna der. Ellers var det greit å ta tilværelsen noenlunde med ro og besøke cafeene om kvelden. Matfestival var det også, med ekstra mye folk i gatene.

Dagene går fort synes vi, kanskje begynner vi å bli offer for langseilingsyndromet hvor man ikke rekker så mye på en dag. Vi ble hele seks netter i Pobra, da var perioden med en del gråvær og regn over. Så vi tok peiling på neste ria sør for oss, Ria de Pontevedra. Disse rias er fulle av store skjelldyrkingsflåter, etter sigende over 3000 stykker i den største fjorden alene. De er heldigvis organisert i faste områder, så det går greit å unngå dem i dagslys.

Combarro ble neste stopp. Akkurat som småstedene langs sørlandskysten og på den svenske Vestkusten ligner hverandre, så er det samme sak langs kysten i Galicia. Men Combarro har en sjarmerende gammel bydel med trange smug og masse trange spisesteder. Naturlig nok veldig populært, og mange gjester. Litt badeliv ble det endelig en dag også når varmen kom. Imidlertid, etter et vindfullt døgn var vanntemperaturen plutselig tilbake til 15-16 grader igjen. Det ble 4 døgn i Combarro.

Vi legger etter hvert ut noen filmsnutter i dette innlegget. Det krever mye bedre internettlinjer enn de vi har pr telefon og via litt snoking fra svaiposisjon, så derfor avventer vi litt.

Som nevnt er hverdagen nå roligere, og det er ikke alltid så mye å melde.

Fiksing av ting, en del av hverdagen. Her kampen mot en gjenstridig skriver.

Familiens guru på IT mener at videoene er mer tilgjengelige på Youtube. Så vi prøver noen linker dit for et par videosnutter.


Fra matfestivalen i Pobra. (vi tok ribs i stedet...)

Grilla grisetryne

Trangt i gamlebyen:

Gamlebyen Combarro

Stein:

31.juli-7.aug

Nå har vi tatt fatt på de nordspanske Rias’ene. Og begynt å ta oss bedre tid. Seilte til Camarinas fra La Coruna. Slappet av på svai i noen dager. Vi tar oss sakte sørover via små spanske kystbyer. Neste skulle vært Muros, men vinden var for spak, og det ble Finisterre først. Vi vil gjerne spise en del ute, men alle disse kystbyene preges jo av små kafeer med lette retter av sjømat, helst skjell og blekksprut i diverse former. Og spanjolene her ser ut til heller å drikke øl og kaffe på gatekafeene enn å spise. Så det blir å kokkelere en del selv.

Værmessig er vi vel heller ikke helt der vi forventet av Spania, mye skyet vær. Men en deilig grunnvarme, det blir ikke surt og kaldt. Videre kommer vi nå til å drifte rundt der det passer oss en stund, og nyte et lavere tempo. Internettlinjene vi kommer over er smale som sugerør, så oppdateringer kommer sånn nå og da :).

Vi er ikke så vant til å finne disse i frysedisken.

Stein:
27.-30.juli

Ares og La Coruna

Varslet om nord-norvestlig frisk vind gjorde at vi valgte å ikke gå til La Coruna med en gang. Ria de Ares så mer fristende ut. Såvidt vi skjønner er Ria en bukt eller fjord. (Kanskje lett å forveksle med Rio, elv). Selve Ares er en liten by ved en bukt der det er fine strender. Det høres jo forlokkende ut, men vi hadde på det tidspunkt lest den sjokkerende informasjonen at kysten her oppe i Nord-Spania har en sommertemperatur i vannet på ca 17 grader. Det burde vi kanskje sjekket opp, så hadde skuffelsen vært mindre. På grunnnere vann inne i fjorden var det likevel 19-20 grader, så et bad ble det uansett. Spanjolene sto heller ikke i kø for å komme uti inne ved stranda.

Vi er fortalt at Galicia, som dette området heter, er et sted mange spanjoler reiser til for å ha billig ferie. Middelhavskysten med sine mange turister er mye dyrere. Ares gav da også inntrykk av å være en enkel by uten særlige tegn av luksus. Det fantes mange spisesteder langs strandpromenaden, men de var nesten utelukkende av kafe‘ og barstandard. Menyene var stort sett tilsvarende. Internasjonal turisme er vel ikke så omfattende heller, menyer på engelsk og engelsktalende personale er mangelvare. Med våre spanskkunnskaper og „Spansk på reisen“ bød dette absolutt på utfordringer. Som da vi prøvde å bestille to små karafler med rødvin, og fikk servert vinen i hvert sitt halvliters ølglass og med en litt oppgitt mine fra servitrisen.

Ellers bød damen på nabobordet på en smak av frityrstekt blekksprut. Ikke så verst... 

I kystdistriktene helt fra den engelske kanal preges menyen av sjømat av alle slag. Et eldorado for de som elsker all slags blekksprut, østers, skjell og småfisk. For oss som går ut for å spise mer kjøttmat, er utvalget mer begrenset. Grønnsakene til alt av retter overalt så ut til å være kun en ting, svartstekte små grønne paprika. Uansett hadde vi noen avslappende dager i Ares.

La Coruna er en relativt stor by. Vi gikk inn i den innerste havna for å unngå atlanterhavsvell. Hit kommer mange søroverseilende fra landene lenger nord i Europa. Fire norske båter var det den første dagen. Dagene gikk med å finne og handle diverse utstyr igjen (tror aldri det tar slutt), matinnkjøp, restaurantbesøk og sosialisering med seilende. Men to-tre dager var nok. Den siste natta kom det så mye svell (dønninger) inn i havna at det var vanskelig å sove på grunn av rykk og napp i førtøyningene. Så vi reiste ut tidlig om morgenen 30.juli.

Handleturene har et litt annet preg enn på Jessheim.