The Saintes  20 - 23 mars

Tove:

The Saintes ligger ikke så langt nord for Dominica. Bare 3 timer over åpen sjø. Og så må vi krysse oss inn mot sentrum i Terre Den Haut. Det tok vel en time til.

Der må vi ligge på bøye, for det er ikke lov å ankre. Bøyen kostet for oss 9 euro. Litt mere hvis båten er lengre.  Hva nå det skulle ha å bety. Men ellers litt billigere bøyer enn vanlig.  Vi ligger som regel ellers mest på anker. 

 

 

    Koselig havn, men det kan komme inn svell med NW vind.

 

Iles des Saintes er fransk, så her er det mye mere ryddig og fine bygninger. En koselig plass. Mange restauranter, så vi besøkte en på kvelden.

 

 

Litt finere gater enn de fleste andre steder vi har vært.

Dagen etter fikk vi snorklet på Terre den Bas, øya rett vestenfor. Det var ganske bra snorkling der.  Mange forskjellige fisker. Ingen ting kan jo sammenlignes med Tobago Keys, men vi koste oss.

Kjentfolk var det også her, så vi fikk besøk av en amerikansk båt vi hadde truffet på Dominica, og Blaa Ellinor fra Sverige. De hadde vi ikke truffet siden Kanariøyene,  så det var veldig hyggelig å se dem.  De skal videre neste år til Stillehavet.

Så den tredje dagen hadde vi bestemt oss for å leie en scooter. Det var mange utleiere, men vi sløvet litt for mye den morgenen, så ingen hadde flere ledige scootere da vi kom. Hva skulle vi da gjøre? Jo, vi dro tilbake til båten, så jeg kunne skifte til joggesko, og så tok vi apostlenes hester i stedet.

Vi gikk over til bukta på vindsiden i øst. Det var ikke så langt, så da vi kom tilbake, bestemte vi oss å for å gå til nordbukta også. Der ble det en god kyllinglunsj på en restaurant. Så da ville vi etterpå prøve oss  videre opp til Fort Napoleon. For meg, med knær som ikke er de beste, var det egentlig en ganske lang tur. Bratt var det også oppover.

 

Ut imot Atlanteren er det ikke så lunt og koselig.

 

 

 

En pelikan i Marigot.

 

Vi var egentlig bare glade for at det ble beina i stedet for scooter. Vi fikk jo sett mere på den måten. Vi så 7 Iguaner.  De hadde ikke vært så lett å se ellers.

 

 

Fort Napoleon. Vi fikk dessverre ikke sett inne. Det var bare åpent på formiddagen.

 

Den første iguanen så vi i nærheten av fortet. Da hadde vi lenge sett etter dem, men da sa Stein «her er det nok ingen, her er det alt for mye trafikk av mennesker, og… » . «Se der!» Avbrøt jeg, og pekte på en iguana bare 3-4 meter unna!

 

Iguana. Litt artig å se slike øgler på nært hold. De er heldigvis planteetere.

 

Og det var masse høner med mange kyllinger. De gikk på veien, og i buskene overalt.  Det var så koselig. Jeg må si at det er fint for hønene her. Sånn er det mange steder her i Karibien. Men de søte små kyllingnøstene går nok en usikker fremtid i møte. For i disse traktene spises det veldig mye kylling. Biff og svinekotelett er det mye mindre av. Til og med pølsene er kyllingpølser. Ellers en del kyllingpålegg….

 

 

 

 

24. mars dro vi over til Guadeloupe.

 

Dominica

15. -  20. mar 2015

Stein:

Øyene nordover ligger også ganske tett, og til Roseau, hovedstaden i Dominica, var det ca 45 nautiske mil. Og igjen svært variable seilforhold, fra gennakerføre til nullvind til kulingbyger. Vi rakk akkurat innsjekking før stengetid.  Roseau er en noe nedslitt by, og de cruiseskipene som legger til her med dollarturister er nok ganske velkomne. Dominica er egen nasjon med ca 70 000 innbyggere, hvilket ikke er mer en ca to ganger Ullensaker kommunes befolkning.

"Guesthouse" hvor vi fikk vasket klær. Nedslitt og halvferdig på en gang. Litt typisk Roseau synes jeg.





Så vi fortsatte etter et par dager opp til Prince Rupert Bay ved Portsmouth. Her virket det koseligere, og de mange båtene på anker viser at det er flere av samme oppfatning.

Dominica er en frodig øy, med høye fjell og bra med regn.

Og skjenkebevilgningene henger løst.

"Do not litter". Portsmouth trenger å vise seg fra en god side for turistene, og det ser ut til at det faktisk gjøres en innsats .



På besøk i en norskeid Leopard 4600, "Alexis". Cockpitplass og båten ellers er voldsom stor. Eierne, ekteparet Jonassen fra Grimstad, på nederste bilde.

Indian River skal de fleste se. En fin tur opp en liten jungelelv.

Guiden kaller seg Buddha. Kariberne liker raske påhengsmotorer, men her er det bare lov å ro.

Kulisse som visstnok ble brukt under innspillingen av "Pirates of the Caribbean".

Denne krabaten stolte på at ikke noe ville skje dersom den bare satt helt stille. Riktig. Ellers var det litt påfallende stille i jungelen. Aper finnes for eksempel ikke, de spiser for mye bananer og frukt, og ville gått dominikanerne for mye i næringen.

Bra dimensjoner på disse røttene.

Blomster.

Oppdatering nov 2015:

Havnetips

Roseau

Portsmouth



24. feb-12.mar

Stein:

Nordover fra Grenada til Martinique.

Før vi kunne komme til for oss ubesøkte områder, måtte vi nord til Martinique igjen for å starte derfra. En nordlig komponent på den alltid tilstedeværende østavinden gjorde at turen nordover ble adskillig friskere enn sørover. Nå måtte vi krysse og stampe oss frem i tidvis friske vinder mellom øyene, 10-15 m/s. Heldigvis gjelder det ganske korte etapper. Men vinden er ofte også ganske frisk på mange av ankerplassene,  gjerne 10 m/s og mer i perioder. Ikke så dumt å ha en vindgenerator her i Karibien.


Et lite klipp fra Bequia

Således er det nesten alltid seilvind her, og vi har faktisk ikke fylt diesel siden Kapp Verde i slutten av november. Og har enda en del igjen. Mye av motorbruken går faktisk til ankring. Selv om vi har et moderne og etter alle tester bra Spade anker, så sitter jo heller ikke det alltid på første forsøk.  Det kan bli, riktignok unntaksvis, 3-4 utlegginger av ankeret før vi får feste. Da kan det ta sin tid før motorene kan slås av.

Hyppig bruk av seil i mye vind og sterk sol sliter dessverre en del på seil og liner. Kreftene i katamaranrigger er jo særskilt store. Nytt storseil og genoa ble levert i 2011, og vi ba om en løsning som kunne vare i et 10 års perspektiv. Varigheten på seil vil jo komme veldig an på bruk og seilforhold, så selv om seilmaker mente at det som ble valgt burde vare såpass, var vi jo forberedt på at de ikke ville vare riktig så lenge. Men nå har taffeta-laget på genoaen sprukket og løsnet flere steder, og det er skuffende etter 4 år. Seilet er en «sandwich» konstruksjon med aramid i midten og taffeta på begge sider. Det blir nok ikke den typen duk neste gang. Nå driver Tove Irene og syr igjen  revnene innimellom, så vi har et lite håp om at «neste gang» ikke blir altfor snart.

Vi har tatt oss ganske god tid på vei nordover også, og ankerplassene har naturlig nok for det meste vært de samme som søroverturen. Ikke så mye spesielt å rapportere om i så måte. Det er likevel litt forskjell på stedene, og her i Fort de France nyter vi igjen mer vareutvalg og normale priser. Godt å komme innom Europa en tur igjen…

Dette er i grove trekk vår rute hittil i Karibien.

 Neste stopp blir Dominica.
 

 

 
 

8. - 23. feb 2015

Grenadinene og Grenada

Etter indrefileten av Grenadinene, Tobago Keys, skulle det jo litt til å få det særlig bedre. Vi seilte innom de største øyene og diverse fine bukter og ankringsplasser. Det er ganske stor variasjon mellom hvilke tilbud man finner, fra noen enkle strandrestauranter til større "sentra" som i alle fall dekker det meste av de daglige innkjøpsbehovene. På Carriacou er man inne på nasjonen Grenada sitt område. Lenger sør ligger hovedøya Grenada. Og sør på Grenada muligheter for den etter hvert etterlengtede bunnstoffingen som jeg har tenkt på siden grønska begynte å komme i vannlinja allerede i Portugal. Det er blitt en del lengdemeter skrubbing av vannlinje siden da.

 

 

 

Salt Whistle Bay, Mayreau. Noen katamaraner kjører praktisk talt opp til stranda.

Opprinnelig hadde vi sett oss ut Trinidad enda lenger sør; og et velkjent område for båtservice, nemlig Chaguaramas, til bunnstoffing og eventuelt litt andre ting. Men vi har hatt lyst til å vende kursen mot nord igjen snart, og etter sigende er prisene på Grenada influert av Chaguaramas, slik at forskjellen ikke er stor.

Terje på S/Y Ariane hadde vært innom Spice Island Marine i Prickly Bay for å sjekke mulighetene og stedet, men syntes at velkomsten på kontoret var alt annet enn overstrømmende, og valgte det bort. Så det var jo med en viss skepsis at det ble bestilt der. Vi hadde tid for løft av båten mandag 16.feb kl 0800. To minutter over åtte var vi fremme, og jammen stod ikke folk klare til å ta imot og løfte med en gang. De imponerte i alle fall stort med det. På kontoret satt det riktig nok et par halvsure megger som ojet seg over at det var mandag morgen, og noe smil kom øyensynlig ikke på tale der i gården. Et sett formularer ble slengt på disken, og hjelp til å fylle ut virket som ekstratjeneste. Bra jeg var advart. Som før nevnt, det er flere enn man er vant til her borte som synes jobb er forferdelig, selv om man knapt rører en finger. Men for å ta det også, på Grenada fant vi ellers de hittil mest fornøyde, høflige og blide kariberne hittil, og de gjorde et svært godt inntrykk.

Det var meningen å kun bunnstoffe hos Spice Island Marine. Jeg har egentlig hatt lyst til å fjerne alt gammelt bunnstoff, legge noen epoxy lag, og starte med nytt bunnstoff. Men da jeg fikk et tilbud på den jobben pålydende 10.000 US dollar i Rodney Bay, St.Lucia, så var det fort gjort å gi opp drømmen.

Etter høytrykkspylingen av underskrogene mente verftsformannen at det var såpass mye gammelt bunnstoff på, at det var nødvendig å pusse ned det meste og legge et skillelag for å kunne legge det bunnstoffet jeg hadde valgt. Uten det kunne han ikke garantere for resultatet, og da ville han som en følge heller ikke utføre jobben. OK, sukk, der forsvant vel en ny bunke Østkaribiske dollar, men det fikk vel bare bli slik. Det tok imidlertid kort tid før de som pusset tilkalte formannen igjen, og mente at det gamle bunnstoffet satt dårlig. Fullstendig fjerning måtte til for å få et godt nok resultat. Formannen var enig. Selvfølgelig, kunne man vel tenke, mer jobb gir mer penger i kassa. På den annen side er dette erfarne folk som man fort kan dumme seg ut med å ikke høre på. Og som jeg selv hadde vært inne på, før eller siden ville dette bli nødvendig. Så sukk igjen, nå var vi inne i skrekkscenariet fra Rodney Bay.   

Selv flyttet vi inn i et rom på et apartmentmotell like ved. Ikke akkurat noen resort, men likevel en avveksling når vi har bodd om bord i åtte måneder. Maurfellene virket ganske bra, kjøleskapet var større enn det i båten og sengene bare sånn delvis harde som betong. Dessuten virket air-conditioningen.

Cool Running Apartments
 

Etter å ha påpekt at det ikke skjedde så altfor mye etter vask og spyl første dagen, gikk jobbingen unna i ukaribisk tempo de neste dagene. Så vidt jeg kunne bedømme så ble det utført en veldig bra jobb på Spice Island Marine. Vi hadde håpet å komme tilbake i vannet før helga, det gikk akkurat ikke. Men temmelig nøyaktig ei uke etter ankomst ble båten satt på vannet. Regningen ble på godt under halvparten av Rodney Bay-tilbudet.

Alt gammelt bunnstoff borte, nede på gelcoaten.

Den videre planen var å seile i passende etapper nordover mot områder vi ikke har vært i.

Tobago Keys 6.-7.feb 2015

Stein:

Grenadinene i området Tobago Keys er nesten som skjærgård. Mange rev og øyer. Før plotter og GPS fantes var det nok ganske skumle farvann. De små øyene og de store revene gjør imidlertid området tiltrekkende nå for tiden.

Vi seilte avgårde om morgenen fra Canouan, og kunne slippe ankeret på formiddagen innenfor Horseshoe Reef. Her ligger det som regel mange båter, men vi hadde ingen problemer med å finne oss en plass. Tobago Keys er et nydelig område med turkis vann, smale gule strender på de små øyene og fine snorklemuligheter. Vi tok jolla ut på revet ganske snart etter ankomst. Og det var virkelig fint å snorkle der. På 1-3 meters dybder over og mellom korallrevene blir det i prinsippet som å dykke. Man er inne i fiskestimer med gilde farger, og innimellom korallene er det forskjellig fisk med ufattelig flotte fargenyanser. Her er det nok best at torsken holder seg nordpå. Det var virkelig en opplevelse, og på høyde med det beste vi har sett i Thailand. I ettertid har vi imidlertid snakket med andre som har vært på revene før, og de har påpekt at de nå ikke virker friske. Til tross for de flotteste fisker, er selve korallrevene for det meste nakne, grå og med lite friske koraller. Grunnen vet vi egentlig ikke noe om.  

Med jolla på Horseshoe Reef.

Neste dag snorklet vi først i skilpaddeområdet som er avsperret som verneområde, deretter seilte vi ut for å se nærmere på Petit Tabac, en liten øy med tilhørende rev utenfor Horseshoe Reef. Det var trangt å komme til der, vi fikk heldigvis hjelp av en amerikaner som hadde vært der mye. Han kom i jolla si og loset oss inn i den trange ankerbukta innenfor revet. Det er ganske vanskelig å se hvor mye rev og steiner stikker opp fra sandbunnen. Snorklingen var ikke riktig så fullkommen som dagen før, men det var artig å ha vært der ute.  Etter å ha tilbragt kvelden med å spise dyr og middels god grillkylligmiddag på en enkel strandrestaurant på Petit Bateau, var vi enige om at det hadde vært en bra dag  :).

På vei inn til Petit Tabac.

Petit Tabac

Strandmiddag. Ikke så lett å se hva man spiser i sparsomt lys.

I sundet ved Petit Bateau var det merkelig nok ingen som tok betalt for ankringsbøyene som lå der. Siden vi ønsket oss litt roligere soveforhold enn det var ute ved revet, hadde vi kommet til å ligge der uansett. Men av og til får man små positive overraskelser.

På bøye i sundet.

Tobago Keys er et område det frister å komme tilbake til. Dette er nok det nærmeste vi kommer Stillehavsforhold slik det ligger an nå, ser det ut til. 

Oppdatering nov 2015:  

Havnetips:

PS: Det viser seg at bøyene på Tobago Cays skal betales for, vi var nok bare heldige som slapp første gangen.

Canouan 4.-5.feb 2015

Stein:


Siden vår bekjentskapskrets innenfor celebriteter er noe begrenset, fant vi det ikke så interessant å besøke øya Mustique. Den eies visstnok av en håndfull rikinger, og den gemene hop får aller nådigst gå i land og bevege seg rundt der.  Dersom det da ikke skulle være noe storfint besøk, i hvilket tilfelle det også blir bevegelsesrestriksjoner.

Nei, det fikk nok bli Canouan på oss. Den visste vi lite om, og da var det jo greit å finne ut litt mer. Bukta så fin ut da vi kom seilende inn, og det var nok av ankerplass. Bøye, hummer, fisk, is og vann ble som vanlig nå tilbudt av møtende båter ved ankomst. En stor levende hummer er vel egentlig ikke det første man vil ha inn i cockpiten når man nettopp har ankret opp. Dessuten er jo varene skikkelig dyre, så det var greit å ha det vi trengte så langt i alle fall.

Charlestown Bay

..med Tamarind Beach Hotel.

Tove Irene ville gjerne sy ferdig solskjermen, og for undertegnede er det heller ikke vanskelig å få brukt en ettermiddag på ting som skal fikses. Det var fine forhold i bukta for dette. Men det står i Doyle – guiden: «On windy days, the wind gets held up in the hills and then shoots down from the north in intense gusts». Og sånn ble det hele natten igjennom. Et minutt stille, og så noen minutter med skikkelig uling i riggen. Om att og omattatt. Så for å få gjort ferdig prosjektene tok vi en bøye lenger inn mot land neste dag. Da var vindforholdene blitt annerledes, og det ble veeeeldig lunt i båten uten en bra luftevind. Men løsningen på det ligger jo rett under oss, deilig sjø å bade i.

Canouan med Charlestown er et lite sted, men mye av bebyggelsen er relativt ny og velholdt. Ellers så skjer det vel ikke veldig mye om kvelden, utenom strandhotellet Tamarind er det relativt sparsomt med OK spisesteder. Barer er forøvrig aldri mangelvare på i Karibien, selv om de ofte er veldig så små og «lokale». Jeg synes det er litt underlig, det har egentlig vært slik siden vi kom til Spania at det virker som om lokalbefolkningen bare drikker, ikke spiser.

Vi sjekket e-post på The Meg bar.

Fiskemarked.

Dette er "lambi", store snegler hentet ut fra sine konkylier. De ligger og vrir seg i varmen. En delikatesse...

Charlestown, et av de mer ryddige småstedene vi har vært på hittil.

Det ble 2 netter i Charlestown Bay. Rett sønnenfor ligger Tobago Keys, som vi gledet oss spesielt til å sjekke. 

Bequia 31.jan - 03.feb 2015

Stein:

St.Lucia ble lagt bak oss 31.januar, og kursen lagt rundt St.Vincent på grunn av de mange rapportene om kriminalitet mot båtfolk der. På veien sørover fikk vi prøvd en ny gennaker også, deilig å ha noen store sløre-og lenseseil igjen. Også godt å være fri fra venting på utstyr for en stund!

Bequia (uttales Bekkvi) er en spesiell øy for mange norske karibienseilere. I mange år var det mange av de som seilte over Atlanteren i ARC-rallyet som seilte dit etterpå for å feire jul. Norske Mariann Palmborg hadde gjort det til en tradisjon å stelle i stand til julegløgg for båtfolket. Selv om hun nå er død, er det fremdeles populært å samles der i jula. Bequia er populært ellers også, og det er alltid mange båter i Admiralty  Bay utenfor Port Elizabeth, som «byen» heter. Stedene vi kommer til blir etter hvert mindre og mindre, og Port Elizabeth er hovedsakelig en gate/vei som går langs stranda med tilhørende butikker, marked, restauranter etc. Det meste til vanlige innkjøp finnes, og Port Elizabeth er så absolutt et fint sted.

Fra "Main Street" Port Elizabeth.

"The Mall", kjøpesenteret, er absolutt noe mindre enn det vi til vanlig er vant med.

Den trofaste leser har muligens fått med seg min forkjærlighet for å ta bilder av diverse velbrukte bygninger på steder vi kommer til. Her altså et par fra Bequia.

Det gjelder å utnytte de mulighetene som finnes, og hos Fixman 2 var det mulig å få laget den braketten som jeg ikke fikk ordnet i Rodney Bay. For de lokale gjelder det også å utnytte de mulighetene som finnes, så man får betale godt for sakene. I tillegg fikk vi tak i stoff til en ekstra solbeskyttelseskalesje. Vi har sett etter det en stund, men det er ikke alle seil/kalesjemakere som vil selge. De vil helst ha oppdraget med å sy. Så da vil de heller tape fortjenesten på salg, virker det som. De som kan og vil sy selv, venter til de får tak i stoff. Tove Irene kan og vil sy, så nå når symaskina er i orden, satte hun i gang med det.

Dagene går fort med det ene og det andre. Alltid hyggelig å prate med andre seilende nordmenn, og på Bequia traff vi charterskipper Hans Jørgen Stabo Eeg som hadde mye å fortelle fra sine mange år i Karibien. Han var ute med en norsk gjeng og en splitter ny Lagoon 45. S/Y Ariane var også innom på sin vei nordover, de er en veldig hyggelig famile som det er artig å prates med.

Ellers er internett-tilgang av brukbar kvalitet og pris fremdeles mangelvare ganske ofte. Flashback til TV-reklamen for ISDN for mange år siden, der internettsurferen tar på hodestøttepute for en liten lur i ventetiden, kommer stadig. Delvis skyldes jo den dårlige kapasiteten at vi nesten alltid ligger på anker et stykke unna routeren. Og delvis er nok routerkapasiteten ikke helt på topp. Alt i alt klarer vi oss OK over tid, men savner «Supernett» av og til. Det er ikke lett å laste opp filmsnutter på syltynn linje.

Vi har fått høre mye fint om Grenadinene ned mot Grenada, så vi dro videre sørover 4.februar.

"St.Vincent og Grenadinene" er en nasjon. Grenada lenger sør, som også omfatter noen av Grenadinene, må ikke blandes inn her.

Bequia.

Oppdatering nov 2015:

Havnetips