Stein:

Biscaya 24-26. juli

Værvarslene for Biscaya hadde vi holdt et øye med noen dager, og nå lå det an til et nytt bra værvindu for overfarten til La Coruna i Spania. Man må regne nesten 3 døgn på turen, det er tidvis svært værhardt i området, så det er viktig å benytte gode værsituasjoner. Juni og juli er anbefalte måneder. Planen var som nevnt å forberede turen med innkjøp. I havna traff vi imidlertid et svensk seilerpar som skulle ut med tidevannet klokka 0430 samme natt. De siktet på det samme værvinduet vi hadde sett, moderate og stabile nord-nordøstlige vinder i mange dager. De kunne også fortelle at det ikke var noen bra båtutstyrsbutikk i nærheten. Da vi også sjekket at vinden sør i Biscaya var meldt økende om 3 døgn, lurte både Tove Irene og jeg på hva vi egentlig hadde i Brest å gjøre slik det dermed lå an. Avgjørelsen ble tatt om å gå videre samme natt, samme tid som svenskene. Matforrådet ble vurdert til å holde, diesel var ¾ tank og tilstrekkelig forutsatt noenlunde seilvind, båtutstyret fikk vente.

Så oppholdet i Brest ble svært kort. Litt groggy stod vi opp i før 0500, og seilte ut i mørket. Et par timer på motor måtte til før spinnakeren kunne settes. Gjennomsnittsfarten burde være minst 5 knop for å rekke La Coruna før mørket ville komme der drøyt to og et halvt døgn senere. Det lå an til lens (bakvind) hele veien, og det gir ikke den høyeste marsjfarten. Men lens kan være ganske komfortabelt med en katamaran. Vinden var spak til å begynne med, så litt is i magen måtte vi ha med hensyn til farten.

For så vidt var det nok mat om bord, men akkurat brød var det dårlig med. Så mens sjøen fremdeles var rolig, satte Tove Irene i gang plan B. B for Brødbaking. Og det resulterte i to deilige brød som ville holde noen dager.

Det ble litt tungt å holde marsjfarten første dagen, men vi var ganske nærme. Tilværelsen ble jo i alle fall rolig og behagelig med lite bølger. Det obligatoriske første besøket av lekne delfiner kom også. Selv om dette er noe alle på langseiling opplever, så er det likevel artig å se disse fantastiske svømmerne utfolde seg rundt båten. Filmsnutt vedlegges.

Biscaya-kryssingen ville bli vår første seiling over flere døgn, så her kom det enda noe som var nytt for oss. Vi har lest fra andres turer at det er mange som ikke vil ha spinnaker oppe om natten. Det hadde heller ikke vi tenkt å ha, men vinden var for det meste ganske moderat med relativt stabil retning. Ferske varsler tilsa at det skulle fortsette slik. Så vi vurderte det dithen at vi burde ha den oppe for ikke å miste farten. Etter hvert som det ble bekmørkt så må jeg likevel si at det er en litt spesiell følelse å suse inn i mørket med spinnaker uten å i praksis kunne se noe som helst fremover. Nå unngår man jo ikke nattemørke, og nattseiling har foregått i uminnelige tider. Vi er heldige nå til dags som har AIS identifikasjonssystemer og radar. Det betyr at alle større båter vil vises via AIS på plotteren vår. Mindre båter vil vi plukke opp på radaren. Enda mindre ting må vi håpe å ikke treffe. På 4800 meters dybder er det i alle fall svært få fiskeutstyrsbøyer ankret til havbunnen. Natten ble delt inn i vakter på noen timer, og vakthavende kjørte sjekk av plotter med radarsveip og visuell sjekk ca hvert femtende minutt.

Værvarslene stemte heldigvis bra, og milene gikk unna i jevnt tempo. Uvant med bølger over såpass lang tid, men vi var jo veldig fornøyde med forholdene. Middag ble det hver dag. Spinnakeren ble stående i nesten to og et halvt døgn. Da vi nærmet oss det nordlige Spania, skulle det begynne å blåse frisk vind, og det stemte også. Spinnakeren kom ned i tide, og så blåste vi inn mot La Coruna i 8-tiden om kvelden. Men ettersom det var såpass sterk nordavind, ombestemte vi oss, og holdt oss lenger nord i fjorden. Der fikk vi se noen båter ankret opp lunt innunder noe ganske høyt terreng, og litt trøtte gikk vi inn og ankret der. Vel tilfredse med Biscaya-kryssingen, som hadde en gjennomsnittsfart på drøyt 5 knop.

 

Link:
Delfiner