Stein:

17-23.juli

Vi hadde egentlig lyst til å ligge litt lenger i Cherbourg. Men så var det disse såkalte «værvinduene» da. Tidsperioder der værforholdene er gode for seilas. Fremherskende vindretning i den engelske kanal er sydvest, motvind for oss. Nå ble det meldt bra med østavind, og vi bestemte oss for å benytte anledningen. Så vi seilte ut på formiddagen og fant oss selv i en kolonne av seilbåter. Grunnen til at alle skulle ut samtidig var de spesielle strømforholdene utenfor Cap de la Hague vest for Cherbourg. Her er 5 knops strøm slett ikke uvanlig, og ved noen forhold er det mye mer. Litt skremmende kan det faktisk se ut med duvende og brusende strømmer over relativt grunne områder. 

Etter å ha rundet Cap de la Hague fikk vi fin fart i medstrøm og slørevind, kursen ble satt mot Jersey. Det er et godt stykke, og vi hadde regnet med å kunne holde god fart hele veien på grunnlag av værmeldingen. Men den meldte brisen dabbet av etter hvert som vi nærmet oss Jersey. Vi hadde hatt revede seil, men nå måtte alle kluter helt opp for å beholde farten så vi kunne rekke inn til Jersey før senkvelden. Og så kom vinden igjen. Det gikk så det plystret i tidvis stiv kuling. Heldigvis var det ikke så langt til vi kom litt i le av Jersey, så vi falt av i de verste støtene for å slippe å reve, og kom oss inn i litt mindre vind. Jeg lurer enda på om fartsmåleren (ikke GPS) er riktig ved slike forhold. 12-13 knop gjennom nesten flatt vann, så fort går ikke vår båt.

Så stampet vi oss mot vinden for motor den siste biten til St. Helier på Jersey. Her kom vi akkurat da vannet stod høyt nok til å komme over «demningen» som havna ligger bak. Og siden noen minte oss på at vi var kommet til engelsk tid som er en time tidligere, rakk vi kveldsmat på Kentucky Fried Chicken.

Jersey er visstnok en øy med spesielt mildt klima i forhold til beliggenheten. I alle fall gror det palmer her. Og St. Helier er en hyggelig liten by. Vi ble et par dager.

Vi fikk ikke skaffet oss redningsflåte før vi forlot Norge. Det var så mye som skulle ordnes og sjekkes, og jeg trodde det bare var å stikke innom et sted og kjøpe en. Sånn er det ikke. Flåtene er «ferskvare» med en «best før»-tid. Deretter skal de åpnes, etterses, byttes utstyr i,  og pakkes om. Det viste seg å være nesten 2 måneders bestillingstid på den modellen vi valgte. Så det ble å sjekke kartet over kanalkysten, gjette omtrentlig et område hvor vi kom til å være ca 25.juli, og sjekke internett for en forhandler i nærheten. Resultatet ble Bretagne, og flåten skulle hentes et fullstendig ukjent sted som heter Lezardrieux. Etter å ha tilbragt en natt for anker i St. Brelade Bay på Jersey, satte vi kursen for dette stedet. Redningsflåten var allerede klar hadde vi fått beskjed om.

Det var blitt kveld ved ankomst, og vi valgte å legge oss for anker i det rolige elveutløpet nedenfor havna. Langturbudsjettet har godt av å spare noen havneavgifter. De gode ankringsplassene er ofte opptatt av bøyer, men siden det var nibbfjære kunne vi ligge litt lengre inn mot land enn ellers. Dermed fikk vi litt plass. I disse områdene kan man ikke ligge på grunt vann og kort ankerkjetting, siden man må regne med betydelig høyvann som krever mer kjetting. Ergo blir det alltid en del svingradius, og tidevannstrømmen drar båten mot yttergrensene.

Levering av flåte og montering gikk bra, og kvelden i Lezardrieux 21.juli ble benyttet til å feire 30 års bryllupsdag på erkefransk restaurant.

Så seilte vi mot Brest. En by hvor søroverseilende ligger og venter på bra vær over Biscayabukta, har vi skjønt. 23.juli om kvelden ankom vi Brest etter en lang seildag. Planen var å handle mat, toppe opp diesel og eventuelt kjøpe noe båtutstyr neste dag, og så gå over Biscaya dagen deretter. 

Vel fortøyd i havna i St. Helier.

Med litt flaks, gode varsler og planlegging ut i fra skiftende vind og strøm, lot det seg gjøre å gå for seil fra Jersey til Ile de Brehat utenfor Lezardrieux. Selv om det ble en liten omvei via den blå streken.

Lezardrieux by night.

Steinete Bretagne-kyst.