Barnacle Stein, the sailor.

Siste del av april 2016.

Stein:

Etter Daytona Beach var neste mål Saint Augustine. Det tok sin tid å seile nordover på en litt snirklete vannvei og med minimalt med vind. Det gikk sakte fremover med en liten spinnaker som måtte passes som en baby. Ivrig heiet fram av de lokale. Lunefulle kast og strøm var det også, plutselig hadde vi god fart rett mot land. Ikke langt i fra heller. Nakkehårene sto rett ut de sekundene det tok å få startet motorene og bakket. 

Selv om det er mindre trafikk av småbåter enn forventet på Intra Coastal Waterway, så er trafikken av overvåkingsbåter prosentvis desto større. De liker seg sikkert på vannet de også, både politi, kystvakt, toll- og grensevakt og lovtilsynsmyndighet (Law Enforcement).
Heldigvis har ingen av dem vist interesse for oss.

Standard brohøydeklaring på ICW faste broer er 65 fot, (19,8 meter). Derfor går det ikke store seilbåter her. Det er en del lave broer som må åpnes for båtfolket også. Mange av dem åpner på forespørsel uten noen tidtabell.

Ved lunsjtider passerte vi en park med noe for oss så sjeldent som en ledig og tilgjengelig brygge. Selvfølgelig med «No ovenight»-skilt, men det var så fristende behagelig å ligge der, at analfabetismen tok overhånd.

Sjelden luksus ved Painter Hill Park.

Om kvelden var vannet stille der. Fra brygga kunne man se ned mot båtens vannlinje. Den så litt ujevn ut. Da langskaft med skrape ble prøvd, sto nakkehårene rett ut igjen. Drakeskinn! Ru skurrende lyd av «barnacles» (rur) som ble skrapt av. Gryende panikk. Bare 8 måneder siden forrige bunnstoffing, og nå måtte vi til pers igjen? Ingen tvil om at videre seiling i noen måneder i en slik tilstand både ville få farten kraftig ned og groen opp. Cruising-guide ble sjekket for mulige marinaer med ledig kapasitet. Vi meldte oss også inn i Facebook gruppen St Augustine Cruisers Net og fikk noen tips om marinaer der før vi bestilte plass.

Jeg er av de som synes Facebook har fått vel mye influens på internetts diverse fora, men bruker det jo litt likevel. Det er jo grenser for hvor rakrygget man klarer å være :). Men lokal kunnskap kan være veldig verdifull. Via diverse innlegg kom det etter hvert frem at «barnacles» er veldig hissige i det varme og næringsrike vannet i Intra Coastal Waterway. Det spiller visstnok liten rolle hva slags bunnstoff som brukes, de klenger seg på i hopetall uansett. Så det er vanlig å få en dykker til å skrape båten under såpass ofte som hver måned. Det hjelper ikke så mye med nytt bunnstoff hvis det gamle er rimelig nytt. Dermed ble dykker tilkalt og bunnstoffing kansellert. Siden vi har sett litt tegn til hai i disse farvannene på vår ferd, tenkte vi at det kan være greit å få demonstrert fraværet av hai av de lokale heltene før vi går løs på å skrape selv :). Så får vi håpe at bunnstoffet ellers holder helt hjem.

St. Augustine ligger ligger ved et innløp fra åpent hav. Tidevannsforskjellen øker også etter hvert som vi kommer nordover. Derfor er det mye strøm i ankringsområdene. Den dansen er vi litt lei av, så det ble bøye i den kommunale marinaens bøyeområde. De tar seg uansett godt betalt for å slippe seilere til land med sine joller. Siden det i praksis ikke er alternativer mht en grei måte å komme i land ved sentrum. Bøye er ikke bare liketil det heller under slike forhold, bøya driver ofte hardt inn mot skroget. Er den full av skarpe rur, er ikke det så festlig. På katamaraner driver bøya ofte inn mellom skrogene og lager brudulje der også. Særlig nattestid… Løsningen er for katamaranene å binde bøya stramt mellom skrogene så den blir værende der. 
Når man leier bøye, så får man bruke marinaens fasiliteter. Ikke så mye som er veldig savnet av slikt, men det finnes visse høydepunkter. Ubegrenset dusj. Aj, det er lenge siden en halvtimes dusj....

St Augustine er USA’s eldste by. Grunnlagt lenge før USA fantes, av spanjolene. Generelt har jo USA lite å stille opp mot Europa når det gjelder gamle kulturminner, og i St. Augustine er det vel bare den gamle festningen Castillo de San Marco som viser noe av det riktig gamle området. «Gamlebyen» er nok heller bare et koselig restaurantområde. Turistindustrien er imidlertid blomstrende. Alt av mulig interesse for tilreisende brukes for hva det er verd. Sightseeingbåtene kjører 5 meter fra oss for å gi nysgjerrige landkrabber fullt innsyn til cockpit i en katamaran.

Bøyeplass med vakker utsikt mot festningen. 

Sørstatspreg fra St. Augustine

Havneinfo St Augustine 2016

Langseilerliv i Florida

Neste sted vi hadde planlagt å sitte fast var Titusville ved Cape Canaveral. Hadde sett for mange måneder siden på Google Earth at postkontoret her lå rett i nærheten av vannet. Så vi hadde regnet med å ta jolla inn og hente våre General Delivery forsendelser. Det var før man visste hvordan det er med eiendom og vannlinje i disse områdene. Ingen tilgjengelige brygger eller strandområder. Så vi måtte gå i land ved et gjørmete buskas. Men fikk da tak i første ladning av varene.

Så ble det ankring ved brua i Titusville. Områdene rundt endene av broene over ICW er populære ankerplasser. De gir ly for visse vindretninger, og det er ofte en mulighet til å komme i land med jolle der. I Titusville hadde vi luksusen av et bryggeanlegg utenfor en park. Og vi var ikke alene. Fire norske eller norsktilknyttede båter lå der. Utenom Emma var det Gaia med «finnmarkingene» Durita og Stamen under Færøysk flagg og Havkatt III under hollandsk. Hollenderne Maarten, Willie, Hugo og Guido har bodd i Norge og seiler en norskbygget TC999. Vi var alle ute på besøk ved Kennedy Space Center. 

Apollo-ferdene og månelandingene ble løftet av trykket fra den gigantiske Saturn V – raketten.

Romferja ble løftet av en mye mindre Space Launch Vehicle.

Romferja Atlantis er utstilt. Mye større enn man kunne tro.

Det var også en rakettoppskyting fra Cape Canaveral mens vi var der. Fra båten kunne vi se forsyninger til romstasjonen bli sendt opp med Space X sin Falcon 9 rakett. 

Ellers ble det mye å ta tak i når vi fikk diverse saker i hende etter nye turer til postkontoret. Heldigvis hadde Siv Anita lært oss å bruke Uber taxi, dermed slapp vi flere buskas-turer. De få bussene som finnes i disse områdene går sjelden, så Uber har vært veldig positivt for oss.

Blant annet fikk vi nå installert et par nye fleksible 55W solcellepaneler. Cruising – tilværelsen tar hardt på batteriene, så det er bra å holde ladespenningen oppe så ofte som mulig. Velkomment var også satellitt- telefon tilbehøret som vi trenger for hjemturen.

Etter Titusville var planene løsere. Værmessig hadde vi det ganske bra, så det var ingen grunn for oss til å stresse nordover. Neste sted vi satte kursen for var New Smyrna Beach. På veien gikk vi innom en liten bukt hvor vi visste det vrimlet av manater. På norsk heter de sjøkuer (eller sjøkyr for de språkbevisste..?). Det har vært mulig å se plask av hale og snute på dem og høre pusten mange steder langs ICW, men det grumsete vannet gjør det umulig å se dyrene. I Haulover Canal lå de i den lille bukta og dvasket seg i hopetall. De er sedate skapninger, visstnok i slekt med elefant. Svære dyr. 

Det står skilt overalt i ICW om at man skal holde farten nede for å unngå å treffe dem. Men det var uansett propellspor å se på noen rygger… Synd med det ugjennomsiktige vannet, men denne gangen fikk vi heldigvis se mye av dem i overflaten. 

. 

Slik ser de ut i klart vann.

Videoklipp av manatene i bukta kan du se her:
Manater


Noe som overrasker meg er at det er såpass lite trafikk på ICW. Det er jo massevis av båter i området, men når vi har seilt, så har vi sett kanskje 2-5 seilcruisere om dagen. Noen flere motorcruisere og en del dagsturbåter. Ikke noe kø som på svenskekysten her, selv om vær og seilforhold er bra. Amerikanere flest har vel mindre fritid enn skandinaver, og de som har langfri liker seg kanskje bedre nedover mot Bahamas og Karibien. Ikke så mange som seiler på ICW heller, det ble masse hilsing og fotografering fra land da vi seilte for spinnaker og fullt storseil gjennom stredene sør for New Smyrna Beach.

I Daytona Beach ble vi liggende et par dager og nyte Florida-våren. Våren kan øyensynlig være så ymse her også. Ikke mange badende her en frisk ettermiddag 18.april.

Så vi fortsatte ganske sakte nordover.

Florida hittil.









Havneinformasjon:

Titusville

New Smyrna Beach

Daytona Beach

Videre på Intra Coastal Waterway


Stein:

Bestillinger og forpliktelser er ikke en langturseilers beste venn. I alle fall ikke langturseilere av den litt mer rastløse typen. Men av og til må man få ordnet med ting som ikke finnes i nærmeste matvarebutikk eller jernvare. Det ender som regel med at man "sitter fast" et eller annet sted og venter på leveranse. Heldigvis har det vært relativt lite av dette for vår del, men vårt beste råd til de som legger ut på tur er å ha minst mulig som må fikses underveis.
De herlige dagene på tur skal brukes til opplevelser og kos, ikke til å følge opp prosjekter.

Vi bestilte et nytt forseil i tillegg til reparasjon av det gamle. Seilmakeren holder til ved Stuart i Florida, nærmere bestemt Port Salerno. Vi seilte dit en ukes tid før siste ferdigstillelsesdato for å få levert seilet som skulle repareres, og også etter hentydninger om mulig leveranse før tiden.

Akkurat seilmakere har jeg ikke de beste erfaringer med når det gjelder evnen til å forholde seg til tid og avtaler. Og noe leveranse før tid ble det ikke. Man skal vel erfaringsmessig være fornøyd om tidsfristen møtes.

Så det ble å holde til i Manatee Pocket en ukes tid. Vi forventet at dette kunne bli en trang ankerplass, og tok ikke feil. Det later til at mange gode og sentrale ankerplasser er opptatt av «fastboende». Ikke alle i USA har flust med penger, og for noen er løsningen å bo i en liten, gammel og oppankret båt. Manatee Pocket er full av delvis forlatte og fastboende båter, så det er ikke plass til mange flere. Og i alle fall ikke noen med lang ankerkjetting. Vi følte det som om vi knapt kunne ha ankeret i bunnen. Likevel endte vi delvis ute i småbåtleden. Men sheriffen passerte et par ganger i båten sin uten å si noe, han hilste sågar, så det var vel innenfor akseptable grenser.

Vi har tidligere hørt at det faktisk er en ganske heftig debatt i Florida om det skal være lov å ankre på Intra Coastal Waterway. Hæ, er det mulig, spør nok de fleste båtturentusiaster, jeg også. Folk med multimillion eiendommer langs vannet som vil ha absolutt alt for seg selv? Som vanlig er det litt mer nyansert. Den friheten vi båtfolk tross alt nyter på vannet over nesten hele verden, misbrukes hensynsløst av noen. På de beste og mest santrale ankerplassene ligger mange vrak, halvvrak og fastboende på ubestemt tid. Vrakeierne stikker fra ansvaret. Lite idyllisk, miljøfarlig, kostbart og en fare for båttrafikken.  Det ville kanskje vært en ide å forsøke å begrense antallet båter som ankrer i måneder og år?

 Disse, med flere, lå ved ankerplassen i Cocoa. 

Vi har ofte ankret lunt og fint med flatt vann, men etter at vi kom inn i ICW kan man godt skjønne hvorfor Bahamas er det store målet for båtfolket her. For det første er det jo ganske trangt om saligheten på mange måter. Og for det andre så er vannet grumsete og lite attraktivt. I Manatee Pocket var vel sikten kanskje 10 cm.

Trangt om saligheten. Ankrende seilere må ofte være kreative og søke etter informasjon og tips for å komme seg på matvarebutikk som er i nærheten av vannet. Og så kan man ikke være for kresen på ilandstigningsplass.

Likevel, det er noe helt eget ved Florida også. Folk, litt liv og røre, varme lune kvelder og amerikansk mat og drikke. 

Gator Bites til forrett. Frittert alligator. Nydelig!

Siv Anita var med oss en måned, hvorpå hun forflyttet seg til Miami for en periode.

Floridas kjente sol- og badeplasser ligger selvfølgelig ut mot åpent hav i øst. Her kan det være ganske vindfullt og store brenninger.

S/Y Emma kom dampende og hadde nå tatt oss igjen sørfra. Vi møttes sist i Carriacou i Grenadinene.

Cocoa var et trivelig lite sted. Ikke så ofte vi ser noe som ligner på litt tett, mer europeiskpregede sentrum

Havneinformasjon:

Manatee Pocket

Cocoa

Til USA igjen

Stein:

11.mars seilte vi fra Nassau, med gode værvarsler og gunstig vind for de neste dagene. Behagelig seilas mot Berry Islands. På veien beit det også en passe stor Mahi-Mahi på kroken. Det er jo fantastisk matfisk, men vi hadde en rådslagning og internettkonsultasjon om sannsynligheten for Ciguatera (algegift) i slik fisk i dette området. Lysten på et godt fiskemåltid tok overhånd.

 Og ingen god fisker kan vel la være å vise noen skrytebilder:

En fisk med vanvittig flotte farger.

Chub Cay marina og resort er et "upscale" anlegg hvor den almene båthop ikke ønskes spesielt velkommen. Men vi kan jo ligge til ankers brukbart beskyttet mot Ø-SØ  vind.

Vi seilte videre neste ettermiddag, og planla således å ankomme kysten utenfor Florida i dagslyset neste morgen. Farvannet er ganske trafikkert. 

Et spesielt fenomen i området er Golfstrømmen. Den er ganske smal og intens øst for Florida. Strømhastigheten er 2-3 knop mot nord. Vi hadde 30-35 grader avdrift da vi krysset over den.

Mange seilere ligger lenge og venter på riktige værforhold for kryssing. Med nordavind sies det at den sterke strømmen kan forårsake ekstremt krappe og høye bølger.

Selv hadde vi gode forhold i henhold til varslet, og etterhvert dukket det opp annerledes horisonter enn de vi har sett i det siste.

Skyline West Palm Beach.

Det ligger en lang, beskyttet vannvei innenfor de langstrakte ytre øyene i Øst-Florida. Den fortsetter oppover østkysten av USA. Vannveien heter Intra Coastal Waterway (ICW). Utenfor denne er det storhavet rett ut, og praktisk talt alt av ankringsplasser, marinaer og anlegg ligger således på innsiden. Langs ICW later det til at det er kamp om hver centimeter strandlinje. Florida er et attraktivt område, og de som investerer langs vannlinjen vil ha sitt for seg selv. Her er det ingen allemannsrett langs vannet slik som hjemme. Dermed er det ikke alltid enkelt å finne et sted å gå i land med jolla. Marinaene tar som gjerne 10-15 dollar for at besøkende joller får fortøye. Da er riktignok bruk av fasiliteter som dusj og toalett inkludert. Heldigvis finnes det noen offentlige jollebrygger og diverse andre små steder hvor man kan ta seg i land.   

Etter innsjekk hos immigrasjonsmyndighetene seilte vi til nordenden av Lake Worth. En ganske bra beskyttet ankerplass, men eneste mulighet for jolleparkering og ilandstigning var her på den lille stranda ved brua. Det fungerte forsåvidt greit.

Fokus videre, utenom å nyte sivilisasjonen så godt vi kan, har vært på bestilling av diverse utstyr som vi trenger på den videre turen. Har satset på en Poste Restante (General Delivery) løsning og håper det går greit. 

Havneinformasjon:

Chub Cay,  Berry Islands ankerplass fungerer bra i Ø-SØ vind.

Lake Worth 2016:

Exumas nord og exit Exumas

Staniel Cay - Nassau  1.-11.mars 2016

Stein:


Det som tiltrekker seilere og andre med Bahamas er skjønnheten, og da særlig det turkise skinnet i vannet. Det er vel et stykke mellom de stedene som kan skilte med tilsvarende store områder med hvit sand og klart vann. Paradisisk vakkert, særlig sett fra et nordisk ståsted.

Siv Anita foreviget oss og mange andre på ankerplassen ved Blackpoint under innflygingen.

Mer typisk Bahamas-idyll, her fra Warderick Wells...

...og den pittoreske bøyeplassen i strømmen der.



Litt mer klart vann fra Bahamas her:

Over clear shallow water

Men Bahamas er så og si bare karrig ødeland.


Utenom skjønnheten og det marine livet har vel egentlig Bahamas ikke så veldig mye som gjør det til et ideelt område for langturseilere. Været er for det meste ustabilt, og den rolige, varme og trygge sesongen virker å være relativt kort mellom "Northers" om vinteren og begynnelsen av orkansesongen på ettersommeren.
Amerikanerne unngår nok de fleste av ulempene med den spesielle forsyningssituasjonen ved å fylle opp sine store fryseboksutstyrte båter i Florida. Eller, som noen av de aller rikeste, kjøper opp sin egen "Cay" og bygger den ut med store, luksuriøse men private anlegg. Vi har sett noen av disse.
De marinaene som finnes satser hovedsakelig på luksussegmentet. Spesielt de som ligger litt avsides til. Vi gikk inn til en av disse for å fylle vann. Tenkte vi skulle få kastet en pose søppel også. Det kunne vi, men til en pris av $25. Noe drøyt, syntes vi.

Dessverre blir man som før nevnt blasert av mange fine naturopplevelser på en slik tur som vi er på. Så jeg må vel si at de fleste av de snorkleplassene som beskrives i smigrende ordelag i seiltur-guidene opplevdes som ganske middelmådige. Tidevannsstrømmene mellom den grunne banken og dypet utenfor gjør det i tillegg litt utfordrende for de fleste å gå i vannet nær utløpene, hvor man kan forvente å se flere og større fisk. Vanntemperaturen ligger ganske langt under Grenadinene-nivå, 23-24 grader i den tiden vi har vært her. Men våren er på vei, det er nå blitt en del varmere i lufta.

Ved Warderick Wells fant vi den lille grotten "Murphys Hideaway". Noen burde vel fått lagt et lokk over, så var vi kvitt Murphy for godt. :)


Fra Warderick Wells gikk vi nordover over bankene til øya New Providence og hovedstaden Nassau. Hadde håpet å ankre opp sentralt i sundet. Men det var ganske fullt. Alltid plass til en til kan man vel si under normale forhold. men så var det den strømmen igjen da. Den er kraftig gjennom sundet, og båtene virrer rundt over store områder og i alle mulige retninger i den tiden strømmen går mot vinden. Man må halve døgnet regne med å høre på ankerkjetting som dras rundt omkring. Hekkanker var det ikke plass til. Så det ble marina på oss noen vindfulle dager her.

Ikke så naturskjønne omgivelser i Nassau, men en relativt lun marina og tilgang på utvalg i mat og restauranter er heller ikke å forakte.



Atlantis Resort, gigantisk anlegg på Paradise Island ved Nassau. I forgrunnen peker ankrede båter i diverse retninger, selv om vinden er inn fra høyre i bildet.

Vi setter nå kursen mot USA og Florida.





Havneinformasjon:


Nassau 2016

Georgetown og videre til Staniel Cay  9-24.februar 2016

Stein:

Georgetown i Exumas var det første stedet med muligheter for beskyttelse mot de fleste vinder som vi kom til siden ganske lenge. Og området er vintertilholdssted for en mengde amerikanske og kanadiske båter. Motorbåter og seilbåter. Såkalte «Snowbirds». Der hvor amerikanere eller franskmenn holder til, er det ofte muligheter for å skaffe seg god mat og forsyninger. «Mailbåten» kommer på tirsdager her, så på tirsdag ettermiddag er det best å handle. Godt å få fråtse litt i ferske varer igjen.

Men vinterværet (det kalles det her, selv om det ikke kvalifiserer til betegnelsen hjemme….) fortsatte. Båtene ved Georgetown flytter fra det ene området til det andre for å finne ly når frontene passerer med sine skiftende og friske vinder.

Ankring opp mot østsiden, et stykke fra «byen».

Vinden er bra for klestørk og vindmølle.

Jollebrygga i Georgetown er populær.

For de gjennomseilende gjelder det å seile videre når det er litt stillere. Exumas er ca 115 nautiske mil lang, og har ganske spesielle dybdeforhold langs hele øykjeden. På nordøstsiden kommer man raskt ut på mange hundre meters dyp. På sørvestsiden ligger sandbankene store og grunne. Den dype siden er jo enkel å seile og navigere, men ofte plaskete i friske vinder. Over grunnene må man tråkle seg litt forsiktig frem med spesialkart og tidevannstabeller, men under behagelige seilforhold.

Dypt i øst, grunt i vest.

De områdene som er kjent som mest attraktive ligger litt nord for Great Exuma. Etter en uke i Exumas «hovedstad» Georgetown, satte vi kurs nordvestover. Hadde kanskje grudd oss litt til det vi hadde lest om seilingen her.  Lange grunner, kontinuerlig utkikk og unnamanøvrer for koraller. Men det finnes merkede «oppkjørte» ruter mange steder hvor det er ganske så trygt å gå. Vi tok det rolig med et par overnattinger på veien opp mot Blackpoint, det nest største stedet i Exumas. På veien fikk vi beskjed om at vår datter Siv Anita ønsket å besøke oss i Bahamas, og ville komme dit.

Så da var vi heldige og fikk besøk i det presumptivt beste området. Nå er heller ikke Blackpoint akkurat noen by. Det er et «settlement», en bosetning.  Vi overraskes fremdeles over hvor små og enkle de få stedene her er. Vaskeriet her trekker en del seilere, ellers er det ikke så mye. Noen enkle matvarebutikker og restauranter samt de allstedsnærværende småbarene. Muligheter for kontantuttak i minibank finnes visstnok ikke mellom Georgetown og Nassau nord for Exumas. Forsyninger kommer også til Blackpoint med "mailboat". Men når den kommer er mer usikkert. Det er visstnok faste dager, men det virker som om folk her har vent seg til at det likevel kan bli noen dager senere. Hvis den i det hele tatt kommer den uka. Ikke noe vi hadde slått oss til ro med i Skandinavia, vil jeg tro.

Litt nordenfor Blackpoint ligger Bitter Guana Cay, naturreservat for iguaner. Så det ble et besøk der for å hilse på disse. De så ganske annerledes og mindre skremmende ut enn de vi så mange av på Iles de Terre ved Guadeloupe.

Staniel Cay, eller rettere sagt Big Major Spot, er kjent for sine halvville griser som holder til på stranda der. Svømmende griser fortelles det om. Og det er riktig, dersom man ikke er mindre tålmodig enn grisene er. De er villige til å svømme ut til jollene ved stranda for å få snask. Men helst ikke, og turistene blir fort utålmodige og går til land for å få kontakt med dem der. 1-0 til grisene. Vi ventet til de ikke hadde noe alternativ, og fikk se at historien med svømmende griser er sann. Selv om de ikke svømte imponerende langt.  99,99 % av alle griser får vel ikke noen sjanse til å vise om de kan svømme, så disse er jo heldiggriser.

Staniel Cay er også et slags senter i området. Men også her kommer mailboat kanskje på torsdag, kanskje en annen dag. Vi ble liggende noen dager i det som for oss var ganske kjølig vær. På med fleecejakker utpå kvelden, frem med ekstra pledd i sengene. Dessverre er det nok ingen som synes synd på oss i gamlelandet....

Havneinfo:

Georgetown

Blackpoint

Staniel Cay:

Ingen jollebrygge ved yachtklubben. Men en "dinghy landing" innenfor en liten molo. (eldre bilde).

Staniel Cay:

Detaljer Staniel Cay: