Videre på Intra Coastal Waterway


Stein:

Bestillinger og forpliktelser er ikke en langturseilers beste venn. I alle fall ikke langturseilere av den litt mer rastløse typen. Men av og til må man få ordnet med ting som ikke finnes i nærmeste matvarebutikk eller jernvare. Det ender som regel med at man "sitter fast" et eller annet sted og venter på leveranse. Heldigvis har det vært relativt lite av dette for vår del, men vårt beste råd til de som legger ut på tur er å ha minst mulig som må fikses underveis.
De herlige dagene på tur skal brukes til opplevelser og kos, ikke til å følge opp prosjekter.

Vi bestilte et nytt forseil i tillegg til reparasjon av det gamle. Seilmakeren holder til ved Stuart i Florida, nærmere bestemt Port Salerno. Vi seilte dit en ukes tid før siste ferdigstillelsesdato for å få levert seilet som skulle repareres, og også etter hentydninger om mulig leveranse før tiden.

Akkurat seilmakere har jeg ikke de beste erfaringer med når det gjelder evnen til å forholde seg til tid og avtaler. Og noe leveranse før tid ble det ikke. Man skal vel erfaringsmessig være fornøyd om tidsfristen møtes.

Så det ble å holde til i Manatee Pocket en ukes tid. Vi forventet at dette kunne bli en trang ankerplass, og tok ikke feil. Det later til at mange gode og sentrale ankerplasser er opptatt av «fastboende». Ikke alle i USA har flust med penger, og for noen er løsningen å bo i en liten, gammel og oppankret båt. Manatee Pocket er full av delvis forlatte og fastboende båter, så det er ikke plass til mange flere. Og i alle fall ikke noen med lang ankerkjetting. Vi følte det som om vi knapt kunne ha ankeret i bunnen. Likevel endte vi delvis ute i småbåtleden. Men sheriffen passerte et par ganger i båten sin uten å si noe, han hilste sågar, så det var vel innenfor akseptable grenser.

Vi har tidligere hørt at det faktisk er en ganske heftig debatt i Florida om det skal være lov å ankre på Intra Coastal Waterway. Hæ, er det mulig, spør nok de fleste båtturentusiaster, jeg også. Folk med multimillion eiendommer langs vannet som vil ha absolutt alt for seg selv? Som vanlig er det litt mer nyansert. Den friheten vi båtfolk tross alt nyter på vannet over nesten hele verden, misbrukes hensynsløst av noen. På de beste og mest santrale ankerplassene ligger mange vrak, halvvrak og fastboende på ubestemt tid. Vrakeierne stikker fra ansvaret. Lite idyllisk, miljøfarlig, kostbart og en fare for båttrafikken.  Det ville kanskje vært en ide å forsøke å begrense antallet båter som ankrer i måneder og år?

 Disse, med flere, lå ved ankerplassen i Cocoa. 

Vi har ofte ankret lunt og fint med flatt vann, men etter at vi kom inn i ICW kan man godt skjønne hvorfor Bahamas er det store målet for båtfolket her. For det første er det jo ganske trangt om saligheten på mange måter. Og for det andre så er vannet grumsete og lite attraktivt. I Manatee Pocket var vel sikten kanskje 10 cm.

Trangt om saligheten. Ankrende seilere må ofte være kreative og søke etter informasjon og tips for å komme seg på matvarebutikk som er i nærheten av vannet. Og så kan man ikke være for kresen på ilandstigningsplass.

Likevel, det er noe helt eget ved Florida også. Folk, litt liv og røre, varme lune kvelder og amerikansk mat og drikke. 

Gator Bites til forrett. Frittert alligator. Nydelig!

Siv Anita var med oss en måned, hvorpå hun forflyttet seg til Miami for en periode.

Floridas kjente sol- og badeplasser ligger selvfølgelig ut mot åpent hav i øst. Her kan det være ganske vindfullt og store brenninger.

S/Y Emma kom dampende og hadde nå tatt oss igjen sørfra. Vi møttes sist i Carriacou i Grenadinene.

Cocoa var et trivelig lite sted. Ikke så ofte vi ser noe som ligner på litt tett, mer europeiskpregede sentrum

Havneinformasjon:

Manatee Pocket

Cocoa