Georgetown og videre til Staniel Cay  9-24.februar 2016

Stein:

Georgetown i Exumas var det første stedet med muligheter for beskyttelse mot de fleste vinder som vi kom til siden ganske lenge. Og området er vintertilholdssted for en mengde amerikanske og kanadiske båter. Motorbåter og seilbåter. Såkalte «Snowbirds». Der hvor amerikanere eller franskmenn holder til, er det ofte muligheter for å skaffe seg god mat og forsyninger. «Mailbåten» kommer på tirsdager her, så på tirsdag ettermiddag er det best å handle. Godt å få fråtse litt i ferske varer igjen.

Men vinterværet (det kalles det her, selv om det ikke kvalifiserer til betegnelsen hjemme….) fortsatte. Båtene ved Georgetown flytter fra det ene området til det andre for å finne ly når frontene passerer med sine skiftende og friske vinder.

Ankring opp mot østsiden, et stykke fra «byen».

Vinden er bra for klestørk og vindmølle.

Jollebrygga i Georgetown er populær.

For de gjennomseilende gjelder det å seile videre når det er litt stillere. Exumas er ca 115 nautiske mil lang, og har ganske spesielle dybdeforhold langs hele øykjeden. På nordøstsiden kommer man raskt ut på mange hundre meters dyp. På sørvestsiden ligger sandbankene store og grunne. Den dype siden er jo enkel å seile og navigere, men ofte plaskete i friske vinder. Over grunnene må man tråkle seg litt forsiktig frem med spesialkart og tidevannstabeller, men under behagelige seilforhold.

Dypt i øst, grunt i vest.

De områdene som er kjent som mest attraktive ligger litt nord for Great Exuma. Etter en uke i Exumas «hovedstad» Georgetown, satte vi kurs nordvestover. Hadde kanskje grudd oss litt til det vi hadde lest om seilingen her.  Lange grunner, kontinuerlig utkikk og unnamanøvrer for koraller. Men det finnes merkede «oppkjørte» ruter mange steder hvor det er ganske så trygt å gå. Vi tok det rolig med et par overnattinger på veien opp mot Blackpoint, det nest største stedet i Exumas. På veien fikk vi beskjed om at vår datter Siv Anita ønsket å besøke oss i Bahamas, og ville komme dit.

Så da var vi heldige og fikk besøk i det presumptivt beste området. Nå er heller ikke Blackpoint akkurat noen by. Det er et «settlement», en bosetning.  Vi overraskes fremdeles over hvor små og enkle de få stedene her er. Vaskeriet her trekker en del seilere, ellers er det ikke så mye. Noen enkle matvarebutikker og restauranter samt de allstedsnærværende småbarene. Muligheter for kontantuttak i minibank finnes visstnok ikke mellom Georgetown og Nassau nord for Exumas. Forsyninger kommer også til Blackpoint med "mailboat". Men når den kommer er mer usikkert. Det er visstnok faste dager, men det virker som om folk her har vent seg til at det likevel kan bli noen dager senere. Hvis den i det hele tatt kommer den uka. Ikke noe vi hadde slått oss til ro med i Skandinavia, vil jeg tro.

Litt nordenfor Blackpoint ligger Bitter Guana Cay, naturreservat for iguaner. Så det ble et besøk der for å hilse på disse. De så ganske annerledes og mindre skremmende ut enn de vi så mange av på Iles de Terre ved Guadeloupe.

Staniel Cay, eller rettere sagt Big Major Spot, er kjent for sine halvville griser som holder til på stranda der. Svømmende griser fortelles det om. Og det er riktig, dersom man ikke er mindre tålmodig enn grisene er. De er villige til å svømme ut til jollene ved stranda for å få snask. Men helst ikke, og turistene blir fort utålmodige og går til land for å få kontakt med dem der. 1-0 til grisene. Vi ventet til de ikke hadde noe alternativ, og fikk se at historien med svømmende griser er sann. Selv om de ikke svømte imponerende langt.  99,99 % av alle griser får vel ikke noen sjanse til å vise om de kan svømme, så disse er jo heldiggriser.

Staniel Cay er også et slags senter i området. Men også her kommer mailboat kanskje på torsdag, kanskje en annen dag. Vi ble liggende noen dager i det som for oss var ganske kjølig vær. På med fleecejakker utpå kvelden, frem med ekstra pledd i sengene. Dessverre er det nok ingen som synes synd på oss i gamlelandet....

Havneinfo:

Georgetown

Blackpoint

Staniel Cay:

Ingen jollebrygge ved yachtklubben. Men en "dinghy landing" innenfor en liten molo. (eldre bilde).

Staniel Cay:

Detaljer Staniel Cay:

«LOVT DÆ TUR TE BAHAMAS,  -Å DE VART DA NÅ TÅ DE»

(Fritt etter Åge Aleksandersen)

Bahamas er et kjent navn hjemme i Norge, men det er nok ikke så mange som vet noe særlig om hvordan det egentlig er. Ikke visste vi det heller før forberedelsene til seilingen dit begynte. Trodde det var noen få samlede paradisiske øyer utenfor Florida. Det er ikke helt sånn. For det første er det en hel masse øyer og såkalte Cays. For det andre er de spredt utover et digert område. Og for det tredje så er det et fåtall som er slik som Åge forestiller seg, rendyrket paradis.

Bahamas i grove trekk. Mange ukjente navn.


De sydligste av øyene er meget sparsomt befolket. Men for en seiler er det enda mer interessant at det sørfra ikke finnes gode havner før man er midt inne i området. Alle er utsatt for visse vindretninger. Og nå om vinteren som vinden dreier uavlatelig, blir det viktig å planlegge godt. Aldri før på turen har vi studert værinformasjon så ofte og inngående som sør i Bahamas. Det vil være svært ubehagelig å bli liggende på anker med bølgene rett inn i havna. Marinaer finnes ikke på de tre første øyene. For å få ankret lunt opp mot land må man også ankomme i dagslys. Det er grunne ankerplasser med en del koraller.

Første øy etter Turks and Caicos er Mayaguana. Her kan man sjekke inn i Bahamas. Og ikke så mye mer enn det, på land i alle fall. Det bor visstnok ca 250 sjeler her i Abrahams Bay, og postbåten med matvarer og diverse kommer en gang i uka. Da vi var der, var den ene lille butikken stengt pga mottak av postbåten.

Men varemerket til Bahamas er jo flott, klart vann. Da vi ankom kunne vi se konturene på bunnen på 15 meters dyp, selv i bølger. Obligatorisk snorkling, selvfølgelig, og vi kunne glede oss over å se stor rokke, middels hai og ellers mye stor fisk.

Abrahams Bay, Mayaguana, fra lufta. Utsatt ved sørlige og sørøstlige vinder. Men en enorm, lekker lagune.

Sentrum av Abrahams Bay Settlement. Rimelig stille sted.


Vi måtte videre før sørøsten kom, og med den ble det behagelig seilas opp til Acklins Island og Atwood Harbour. Atwood Harbour er ubefolket. Vi tilbragte en dag her med bukta for oss selv.

Atwood Harbour.

Bahamas ligger utsatt til for orkaner. Det er bare et halvt år siden den siste, Juaquin het den visst. Vi så sporene etter den ettersom vi kom nordover. Naturen er ganske tilpasningsdyktig og kommer seg fort. Palmene her er korte og ser ut til å tåle å stå svært karrig.

En "Norther" med kraftig vind var varslet innen noen dager, og det betydde at vi etterhvert følte oss kjeppjaget mot tryggere havner. Så det ble litt seiling de neste dagene. Og fisking. Ikke så ofte napp som man håper, men endelig beit en tunfisk på. Denne hadde vi ikke lyst til å miste, så vi gjorde alt riktig. Rullet inn forseil og sakket farten mere med revers på motorene. Lot fisken dra line når den orket. Og fikk rigget kleppkroken på båtshaka.
Tunaen var helt inntil da jeg snudde meg bakover for å ta båtshaka. Så en litt rar hvirvel i sjøen i det jeg hektet fisken i hodet og dro inn. En halv fisk. Klipt rett av uten at det kjentes noe rykk i snøret. Det er vel bare en skapning som kan tiltenkes å stå bak fiskeranet. 

Vi kom til å se ganske mange av disse skapningene et par dager senere, av alle steder i marinaen i Clarence Town, Long Island. Det er ikke akvarium der.


Filmsnutt finnes her: (Best i HD video)

Clarence Town marina

Dagens værmeldingstjenester er tidvis imponerende. Så det er smart å ta hensyn til dem. Vi seilte videre sammen med Cayman - Kanadiske Sheila og Greg som vi traff i Mayaguana. Alle ønsket å være i en god havn når varierende vind av kuling styrke kom inn over området. Dermed ankom vi etterhvert øygruppen Exumas, en av de mest populære i Bahamas. Der gikk vi inn i Emerald Bay Marina. Kulingen kom som varslet nesten en uke tidligere. Som sagt, imponerende. Og vi kunne bekymringsløst ligge og kose oss ved brygga.

Exumas er altså midt i Bahamas. Så blir det spennende å se hvordan det er her.





Havneinformasjon:

Orkaner over Bahamas lavtliggende øyer river godt. Dersom det har vært orkan i området sesongen før ankomst, kan det godt være at informasjonen i Cruising-guides mht butikker, restauranter og andre fasiliteter ikke stemmer lenger.  Dette var tilfelle i Clarence town, hvor det ikke lenger var mulig å få dagligvarer i nærheten av havna. Nærmeste var nesten en mil unna.


Atwood Harbour 2016:

Providenciales nord 23.-27.januar 2016

Stein:

Opplevelsen av Providenciales nordside begynte ikke helt bra. Vi hadde sett oss ut et ankringsområde som så beskyttet ut innenfor rev og lavtliggende terreng. At det var noe tidevannsstrøm der visste vi om fra kartene. Å komme seg innenfor revene gikk ganske greit, og vi ankret opp under greie og relativt rolige forhold. Inspeksjon viste at ankeret satt godt i bunnen. Men det tok ikke mer enn 15 minutter før det hele endret seg. Vi hadde tilfeldigvis ankret på full flo. Nå begynte vannet å strømme, og rett mot vinden. Denne gangen ble det ikke bare litt brysomt, men ganske ekkelt. (Litt utfyllende om dette fenomenet under Teknisk). Strømmen ble sterk, og holdt hekken på båten opp mot den kraftige vinden, som på sin side trykte på så ankerkjettingen lå nesten vannrett bakover i det grunne vannet under båten. Pendling gjorde også at ankerkjettingen av og til berørte skroget. Det var såpass at man var betenkt på å starte motorene, var man uheldig kunne propellene treffe kjettingen. Ikke særlig aktuelt å forlate båten, så det var bare å ri med til strømmen igjen skulle til å snu med tidevannet. Og så flykte inn i Blue Haven Marina.   

Blue Haven Marina er en IGY marina, og dermed ikke blant de rimeligste. Fint og striglet var det jo, men ganske langt fra matvarebutikker og normale restaurantmiljøer. Grillaften med kenguruburger i marinen berget middagen.

For seilere har Providenciales den ulempen at det knapt finnes noe skikkelig sentrum. Forretninger og restauranter ligger strødd ut over hele øya. Det er alt for langt å gå. Alt er basert på bilbruk. Taxi er dyrt. Leiebil er en løsning, men kompenserer ikke for mangel på sentrumsmiljøer.

Noen amerikanere i Puerto Rico hadde fortalt oss om en annen marina litt lenger unna som var rimeligere og koseligere. Så da ble det å prøve den. Men innløpet til Turtle Cove er langt og trangt og ved innløpet stod brenninger og dønninger side ved side. Innseilingen er såpass spesiell at de har en lede-båt service. Vi kjørte kylling-linja og tok den. De sa først at det var for urolig til å komme inn, men plutselig lød «Kom, kom nå!» på VHF-radioen. Da var det bare å peise på innover mens det var litt roligere, og komme seg på innsiden av revene.

Koselig betyr ofte litt mer lurvete, men selv om det stemte, så var det OK i Turtle Cove. Beskyttet havn, restauranter og barer, sykkelavstand til de nødvendige matvarene for videre ferd. Og utleiesykler.

Bilparadis. Langs øya går en stor "highway" med dårlige forhold for syklister. Vår jakt på et koselig sentrumsmiljø nede ved flyplassen ble heller ikke noe suksess.

Konklusjonen når det gjelder Turks and Caicos blir nok at det for den vanlige seiler ikke er det beste turområdet. Ankringsplassene er for utsatte, det er overalt ved sjøen langt til og langt mellom butikker, prisnivået på seilingsavgiftene er svært høyt og likeså med generelt prisnivå.

Vi fortsetter snart videre.

Havneinformasjon:

Området Leeward Going Through

10.jan - 20.jan 2016 

Stein:

Værvinduet åpnet seg som vi håpet på. Håpet var også å nå frem i dagslys i løpet av et par dager. Til noe som heter Turks and Caicos. Før vi begynte å studere området ville jeg trodd det var en matrett fra Midtøsten. Men det er et selvstyrt område, og ikke en del av Bahamas. Men underlagt Her Majesty The Queen. Som flere andre små områder i denne delen av verden.

Etter en del overveielser besluttet vi å styre utenom den Dominikanske Republikk. Havnemyndighetene har rykte på seg, både på internett og hos folk vi har snakket med, for å fabrikkere avgifter og mange steder være lite forekommende mot seilere. Slikt skal selvfølgelig likevel tas med en stor klype salt. Har man lyst til å bruke litt tid, er det nok helt OK. Men vi var også klare for andre typer områder nå. Ute på bankene er det på denne årstiden også litt utfordrende med vær, havner og navigering.

Været vi hadde sett oss ut var bra og ga behagelig seilas. Litt for bra kanskje, det gikk litt i sakteste laget for ankomst i dagslys. Men vi tuslet da avgårde i ca 5 knop. Helt til ut på den første natta.  Murphy syntes nok vi hittil hadde sluppet billig. Jeg oppdaget at styringa var blitt voldsomt treg. Au, au, vi har vært borti et slikt problem et par ganger før. Det nederste plastlageret i roret ble tregt, og båten måtte løftes for å bytte det ut. Dette var over hode ikke bra. Autopiloten ville bli utslitt eller brenne opp dersom den skulle slite med så treg styring. Håndstyring videre med tregt ror i 2 døgn med 2 besetningsmedlemmer? Kun dersom det absolutt ikke var andre muligheter. Babord og styrbord ror er koblet sammen med en lang stålstang. Jeg koblet fra babord, og fikk bekreftet at det var det som var tregt. Da hadde vi muligheten til å la autopiloten operere det frie roret på styrbord side.  Og kunne seilt videre til Providenciales i Turks and Caicos som har løftemulighet.  Men dersom en situasjon som krever rask manuell styring oppsto, ville vi ikke ha den styringen umiddelbart tilgjengelig. Ikke særlig akseptabelt det heller.   

Vi befant oss utenfor Samana i den Dominikanske Republikk. Uten å vite noe om hvilke fasiliteter som fantes til å løfte båten der. Ikke hadde vi muligheter til å finne det ut heller. Hadde kun en digital guide for landet hvor det stod mest svada. Men et eller annet måtte de vel ha i et område hvor det er marina? Kursen ble lagt mot Samana. Med bange anelser for de neste dagene. Vi visste ikke hvor vi burde gå. Vi snakker heller ikke språket. Men en seiler i problemer vil vel for så vidt bli mottatt med åpne armer nesten overalt. Dersom han har åpen lommebok med dollar.

Til Samana var det noen timers seilas. Jeg ønsket å sjekke roret nedenfra i tilfelle det lå noe kilt fast der. Lite sannsynlig, men et halmstrå. Så vi seilte sakte mens vi ventet på dagslyset. Da det kom, var det bare å stoppe og jumpe uti. Og konstatere at det ikke var noe unormalt å se på roret. Fillern… Jeg kjørte roret i fulle utslag for å kjenne på det atter en gang. Så løsnet det! Lettelse er en umåtelig svak måte å beskrive den følelsen på. Jippiiiii! Kurs mot Turks and Caicos!

Hva hadde skjedd? Jeg kom på at noe lignende hadde hendt etter grunnstøtingen i Norderney. Men da hadde roret føltes mer hakkete. Det ble den gang sjekket uten å finne noen åpenbare skader. Må sjekkes igjen.

Humøret var naturlig nok strålende i relativt behagelig seilas videre mot Turks and Caicos. Forsinkelsen medførte at vi ikke rakk ankomst i dagslys på South Caicos. Men det ligger ei lita øy, såkalt "Cay" 24 nautiske mil før, og da passet det bra å ankre bak den for natta.

Caicos-banken er en enorm, nesten sirkulær grunne. Dens turkise vann sies å kunne ses tydelig fra verdensrommet. 

Fra romferja. Sannsynligvis litt lavere enn i etablert bane.

South Caicos er et flatt, stille og rolig lite sted ute i havet. Vi brukte mesteparten av en dag på innsjekk (Langturseilere er ikke kjent for sin effektivitet). En lokal kar gikk med oss til immigrasjonsmyndigheter og deretter tollen. Forholdvis lang runde. De er visst bare ca 1500 sjeler der, så han kjente alle og fortalte hvilke hus de bodde i og masse annet.

William, en snakkesalig Caicos'er som fulgte oss rundt.

Så ble vi en dag til for bading og snorkling i klart vann igjen før vi krysset hele grunna over til Providenciales, den utviklede delen av Caicos.

I dette området er det på denne årstiden slutt på de stabile østlige «Trade Winds». Vindretningen virker av og til å endre seg like fort som timeviseren på klokka. Og det er ingen naturlige lukkede bukter eller laguner. Så man må følge med og blir litt jaget av vinden fra ankerplass til ankerplass. Blir man mer enn ei uke, må man kjøpe «Cruising Permit» til $300. Like mye som det koster å kruse rundt i hele Bahamas. For vår del så hadde vi det ikke bråtravelt med å komme opp i nord i Bahamas hvor stormene ble rapportert til å blåse båter på land. Faktisk like greit å ta det rolig lenger sør til de verste «Northers» hadde herjet fra seg. Så da ble det Cruising Permit.  

Til ankers i Sapodilla Bay, ei grei bukt de første dagene. Ingen trengsel på ankerplassen akkurat. I det hele tatt har det vært merkelig få langturseilere å treffe siden St.Thomas. Og de få vi har møtt, har for det meste vært amerikanere og kanadiere.


Vi hadde jo kommet til klart og fint vann igjen, så vi seilte ut til West Caicos og revene der for å se hvordan de var. Det passet bra med en overnatting der for å unngå sønnavind som var på vei. Men en litt plaskete natt ble det.

Undervannsstemning fra revet finnes her:

West Caicos reef 

(best å se i HD modus, selvfølgelig)



På West Caicos, som er ubebodd nå, var det en gang en storstilt, men åpenbart feilslått storsatsing på turisme. Masser av store og sikkert dyre murbygninger står igjen.

Det tok ikke så lang tid etter retur til Sapodilla Bay før vinden hadde dreid borti 360 grader igjen, og igjen truet med urolige forhold i Sopadilla Bay. Denne gangen ble løsningen å begynne turen mot nordsiden av Providenciales. Så blir det spennende å se hvordan vi får det der.




Havneinformasjon:

South Caicos 2016

Soth Caicos 2016  2:

Sapodilla Bay 2016

Videre i Puerto Rico

Stein:

Midt på dagen var det frisk østavind disse dagene, som la seg om kvelden. Det minner jo om solgangsbris, men passer ikke helt med forventet retning på solgangsbris på nordre halvkule. Fra høyre når du står på kysten vendt mot havet. Uansett var det bare å seile med rev og la seg blåse østover. Fra Salinas til Ponce er det ikke så langt. Vi visste at vi måtte regne med å ankre i bukta utenfor Ponce Yacht and Fishing Club. Det er litt ute i pereferien, men en ganske bra ankerplass bak de sedvanlige faste bøyene som opptar de beste plassene.

Som nevnt er det langt å gå til byen. Men det gikk å ta jolla et stykke, og så parkere den i en liten småbåthavn i byen. Ponce er Puerto Ricos nest største by, men dit vi kom var det i alle fall ikke typisk sentrum og yrende liv med forretninger og folk. Det var uansett annet som var målet for å gå rekognoseringsturen 6 km t/r første dagen. Amerikansk «mall», digre kjøpesentere. De som har vært i USA kjenner til disse, og navn som JC Penney, Sears, Macys osv. Det var ikke så mye vi skulle ha, og ikke har de all verdens som cruisere trenger heller. Men igjen så er både miljøforandring og gjensyn med litt erkeamerikanske gamle minner artig. Og mat skal man alltid ha, deilig med bra utvalg i blant.

Det er noe med karibere og hester. Disse gikk løse i veikanten i Ponce.

Småbåthavna i Ponce har en "waterfront" med smårestauranter og barer.

Ponce ble ellers ikke inne blant våre favoritthavner på grunn av ankerplassen i periferien. Puerto Rico og US Virgin Islands har generelt heller ikke det klare fine vannet som vi er blitt bortskjemt med lenger sør.

For å komme i posisjon for videre seiling og utsjekk fra USA hadde vi sett oss ut Mayaguez, som har utklareringsmuligheter, på vestkysten av Puerto Rico. På veien dit tenkte vi oss så vidt innom bukta ved den lille byen Boqueron. Vi ankom etter seilas på lens og to rev i rundt 25-30 knop. Det var et «værvindu» åpent for å seile videre mot Bahamas innen et par dager, så vi planla ikke å være der lenge. Ved innpakking av storseilet ble det imidlertid observert en ikke ubetydelig rift. Dårlig nytt. Ingen seilmaker listet på mange hundre nautiske mil langs den videre ruta. Storseil må man bare ha. Så det ble å ta en rolig nyttårsaften. Og det nye året begynte grytidlig om morgenen før vinden kom. Dro ut seil for å finne en posisjon hvor det var mulig å jobbe til tross for vinden, ta frem skredderhanske, seilduk, nål og tråd og sette i gang å lappe manuelt. 

Det gikk sakte, med en av oss på hver side til å dytte og trekke nåla med tang. Vi kom ganske langt i løpet av en dag. Ferdig neste dag. Lørdag, på tide å feire litt. Boqueron viste seg å ikke være noe dårlig sted. Her var det søramerikanske lynnet i full blomst med masse folk, varme, høy musikk, dans i gata, mat og barer. Etter en bedre biff var det herlig å gå rundt å dra inn den vibrerende stemningen. Tenkte at dette var en smule annerledes enn januarkveldene i byen hjemme.

Stemningsrapport finnes her:

Boqueron by night


Boqueron hadde andre tibud også. Hva med et gatekjøkken med rå østers og skjell med litt drikke til?

Dagen etter skulle vi fylle vann og litt diesel i en marina et lite stykke unna. Hadde heist storseilet og nesten fått opp ankeret da jeg merket at styrbord motor ikke ga skyvkraft.  Girvaieren var røket. Værvinduet røyk også. Disse girvaierene har hatt en tendens til å ryke, så en reserve var med. Men styrbord er spesielt lang og var verre å få tak i. Så siden det var den som røyk sist også, så kunne man vel på forhånd anta at en annen sto for tur. Men det var altså ikke Murphy enig i. Så da lå vi der med for kort reservevaier.

Det var vel bare å se for seg mye pes og lang tid, karibisk løsning. Marinaen satte oss imidlertid i kontakt med mekke-firmaet like ved. De var overraskende effektive, og vi hadde ny vaier fra San Juan i hende to dager senere. Deilig!

Da var det jo å vente på neste værvindu. Vi har fått et nytt værfenomen å forholde oss til. «Northers». Kald vinterluft fra det indre av USA flyter sørover og har en lei tendens til å lage brudulje i Florida og også Bahamas. Den kalde luften utløser på sin vei gjerne lavtrykk med regn, vind og relativt lave temperaturer før den stopper opp.  De kan dukke opp så ofte som en gang i uka. Mens vi ventet på at forholdene skulle normalisere seg etter den siste, provianterte vi som for en atlanterhavskryssing. Det fortelles om Bahamas at det er for det meste ødemark og sparsomt befolket. Og veldig dyrt der det er sivilisasjon, selv for amerikanere som ikke sliter med valuta på lire-nivå. Vann og opptopping av diesel, så burde vi være om enn nesten synkeferdige under vekta, så i alle fall klare.

Havneinformasjon:


Ponce

Boqueron

Puerto Real:

Til Puerto Rico

Det ligger to øyer øst av Puerto Rico som beskrives som vakre og flotte i cruising-guidene. De tilhører Puerto Rico, som igjen i hovedsak er en del av USA. Turen måtte selvsagt legges om disse øyene på vei vestover. Culebra og Vieques, helt ukjente navn for oss før vi satte kursen mot disse trakter.

Da vi sjekket inn i USA i Cruz Bay fikk vi beskjed om at det var fint om vi ringte en «høflighetssamtale» til et tollnummer i Puerto Rico før vi dro dit. Da vi fortalte at vi ikke hadde amerikansk nummer, kun rådyrt norsk, sa de at det bare var en høflighet og ikke nødvendig. Siden vi skal være mye i USA, så har vi siden skaffet oss et amerikansk nummer.

På vei til Culebra hadde vi tenkt å ligge en natt i lagunen ved Culebrita, en idyllisk bukt ved en liten øy. Men den samtalen til Puerto Rico ble tatt. Og der var det beskjed om at man måtte til Culebra for innsjekk der først. Selv om vi allerede hadde sjekket inn i USA. Vi burde vel ikke ringt. Men det avtegner seg nå et overvåkingsregime for utenlandske seilere som ville vært Sovjetunionen verdig. Bevegelser mellom tollregionene i Puerto Rico skal rapporteres pr telefon. Og informasjon man leser fra Florida og fastlandet tilsier at det samme gjelder der.

Såpass blaserte som vi nå er blitt, så må vi vel si at Ensenada Honda i Culebra ikke var så spesiell. Bukta gir fin ly med lite svell, så det er behagelig å ligge til ankers der. Og det ligger et søvnig lite sted kalt Dewey der med det man trenger til det daglige. Men når «Christmas Winds» hadde ankommet, var det ikke så fristende å gå på utsiden av øya og utforske buktene.

Fremdeles ikke supermarkedstandard på dagligvaren.

Og vi er enda i Karibien.

Hector Protector som vokter ytterhavna i Dewey må vel ha vikingblod?

 Mye foregår på spansk her. God jul.

Neste stopp etter noen dager ble Vieques. Vi tok oss inn i en ny bukt kalt Ensenada Honda, helt øde, men flatt vann å sove på. Den eneste sivilisasjonen av betydning på sørsiden er Esperanza, et lite sted fokusert på turisme. Her var det ikke flatt vann å sove på.

Relativt kort opphold i Esperanza.

Plutselig var også julen over oss, og selv om vi ikke hadde tenkt å feire nevneverdig, så ville vi gjerne handle noe god mat og finne en rolig havn. Salinas på sørsiden av Puerto Rico så ut til å passe best. Vi var glade for at vi skulle seile vestover. Med 11-14m/s fra øst, 2-3 meter bølger og strøm vestover ville det vært ubehagelig og hard jobb å gå andre veien. Nå ble det fin seilas og tidvis surfing for revede seil.

Salinas viste seg å være en svært lun havn. Men inne i mangroveskog, så det gjaldt å passe på å stenge i myggperiodene ved solnedgang og soloppgang når vinden stilnet, sa en kanadier vi snakket med. Han tipset også om rimelig bilutleie for å komme seg til supermarkedet 3 km unna. Vi skulle jo handle en god del. Bilutleieren vi ringte om morgenen lovte oss en bil, men ringte aldri tilbake, og var utilgjengelig på telefon resten av dagen. Det så dermed mørkt ut for storhandelen. Vi ble reddet av Maria i marinakontoret, som tilbød seg å kjøre både frem og tilbake. Hun ble tipset rundhåndet for det. Og vi kunne nyte skinkesteik på julaften.

Etter noen dager satte vi kurs videre vestover mot Ponce.

Havneinfo:

Des 2015

Culebra

Vieques, Esperanza

Salinas