10.jan - 20.jan 2016 

Stein:

Værvinduet åpnet seg som vi håpet på. Håpet var også å nå frem i dagslys i løpet av et par dager. Til noe som heter Turks and Caicos. Før vi begynte å studere området ville jeg trodd det var en matrett fra Midtøsten. Men det er et selvstyrt område, og ikke en del av Bahamas. Men underlagt Her Majesty The Queen. Som flere andre små områder i denne delen av verden.

Etter en del overveielser besluttet vi å styre utenom den Dominikanske Republikk. Havnemyndighetene har rykte på seg, både på internett og hos folk vi har snakket med, for å fabrikkere avgifter og mange steder være lite forekommende mot seilere. Slikt skal selvfølgelig likevel tas med en stor klype salt. Har man lyst til å bruke litt tid, er det nok helt OK. Men vi var også klare for andre typer områder nå. Ute på bankene er det på denne årstiden også litt utfordrende med vær, havner og navigering.

Været vi hadde sett oss ut var bra og ga behagelig seilas. Litt for bra kanskje, det gikk litt i sakteste laget for ankomst i dagslys. Men vi tuslet da avgårde i ca 5 knop. Helt til ut på den første natta.  Murphy syntes nok vi hittil hadde sluppet billig. Jeg oppdaget at styringa var blitt voldsomt treg. Au, au, vi har vært borti et slikt problem et par ganger før. Det nederste plastlageret i roret ble tregt, og båten måtte løftes for å bytte det ut. Dette var over hode ikke bra. Autopiloten ville bli utslitt eller brenne opp dersom den skulle slite med så treg styring. Håndstyring videre med tregt ror i 2 døgn med 2 besetningsmedlemmer? Kun dersom det absolutt ikke var andre muligheter. Babord og styrbord ror er koblet sammen med en lang stålstang. Jeg koblet fra babord, og fikk bekreftet at det var det som var tregt. Da hadde vi muligheten til å la autopiloten operere det frie roret på styrbord side.  Og kunne seilt videre til Providenciales i Turks and Caicos som har løftemulighet.  Men dersom en situasjon som krever rask manuell styring oppsto, ville vi ikke ha den styringen umiddelbart tilgjengelig. Ikke særlig akseptabelt det heller.   

Vi befant oss utenfor Samana i den Dominikanske Republikk. Uten å vite noe om hvilke fasiliteter som fantes til å løfte båten der. Ikke hadde vi muligheter til å finne det ut heller. Hadde kun en digital guide for landet hvor det stod mest svada. Men et eller annet måtte de vel ha i et område hvor det er marina? Kursen ble lagt mot Samana. Med bange anelser for de neste dagene. Vi visste ikke hvor vi burde gå. Vi snakker heller ikke språket. Men en seiler i problemer vil vel for så vidt bli mottatt med åpne armer nesten overalt. Dersom han har åpen lommebok med dollar.

Til Samana var det noen timers seilas. Jeg ønsket å sjekke roret nedenfra i tilfelle det lå noe kilt fast der. Lite sannsynlig, men et halmstrå. Så vi seilte sakte mens vi ventet på dagslyset. Da det kom, var det bare å stoppe og jumpe uti. Og konstatere at det ikke var noe unormalt å se på roret. Fillern… Jeg kjørte roret i fulle utslag for å kjenne på det atter en gang. Så løsnet det! Lettelse er en umåtelig svak måte å beskrive den følelsen på. Jippiiiii! Kurs mot Turks and Caicos!

Hva hadde skjedd? Jeg kom på at noe lignende hadde hendt etter grunnstøtingen i Norderney. Men da hadde roret føltes mer hakkete. Det ble den gang sjekket uten å finne noen åpenbare skader. Må sjekkes igjen.

Humøret var naturlig nok strålende i relativt behagelig seilas videre mot Turks and Caicos. Forsinkelsen medførte at vi ikke rakk ankomst i dagslys på South Caicos. Men det ligger ei lita øy, såkalt "Cay" 24 nautiske mil før, og da passet det bra å ankre bak den for natta.

Caicos-banken er en enorm, nesten sirkulær grunne. Dens turkise vann sies å kunne ses tydelig fra verdensrommet. 

Fra romferja. Sannsynligvis litt lavere enn i etablert bane.

South Caicos er et flatt, stille og rolig lite sted ute i havet. Vi brukte mesteparten av en dag på innsjekk (Langturseilere er ikke kjent for sin effektivitet). En lokal kar gikk med oss til immigrasjonsmyndigheter og deretter tollen. Forholdvis lang runde. De er visst bare ca 1500 sjeler der, så han kjente alle og fortalte hvilke hus de bodde i og masse annet.

William, en snakkesalig Caicos'er som fulgte oss rundt.

Så ble vi en dag til for bading og snorkling i klart vann igjen før vi krysset hele grunna over til Providenciales, den utviklede delen av Caicos.

I dette området er det på denne årstiden slutt på de stabile østlige «Trade Winds». Vindretningen virker av og til å endre seg like fort som timeviseren på klokka. Og det er ingen naturlige lukkede bukter eller laguner. Så man må følge med og blir litt jaget av vinden fra ankerplass til ankerplass. Blir man mer enn ei uke, må man kjøpe «Cruising Permit» til $300. Like mye som det koster å kruse rundt i hele Bahamas. For vår del så hadde vi det ikke bråtravelt med å komme opp i nord i Bahamas hvor stormene ble rapportert til å blåse båter på land. Faktisk like greit å ta det rolig lenger sør til de verste «Northers» hadde herjet fra seg. Så da ble det Cruising Permit.  

Til ankers i Sapodilla Bay, ei grei bukt de første dagene. Ingen trengsel på ankerplassen akkurat. I det hele tatt har det vært merkelig få langturseilere å treffe siden St.Thomas. Og de få vi har møtt, har for det meste vært amerikanere og kanadiere.


Vi hadde jo kommet til klart og fint vann igjen, så vi seilte ut til West Caicos og revene der for å se hvordan de var. Det passet bra med en overnatting der for å unngå sønnavind som var på vei. Men en litt plaskete natt ble det.

Undervannsstemning fra revet finnes her:

West Caicos reef 

(best å se i HD modus, selvfølgelig)



På West Caicos, som er ubebodd nå, var det en gang en storstilt, men åpenbart feilslått storsatsing på turisme. Masser av store og sikkert dyre murbygninger står igjen.

Det tok ikke så lang tid etter retur til Sapodilla Bay før vinden hadde dreid borti 360 grader igjen, og igjen truet med urolige forhold i Sopadilla Bay. Denne gangen ble løsningen å begynne turen mot nordsiden av Providenciales. Så blir det spennende å se hvordan vi får det der.




Havneinformasjon:

South Caicos 2016

Soth Caicos 2016  2:

Sapodilla Bay 2016