fredag 27. februar 2015

8. - 23. feb 2015

Grenadinene og Grenada

Etter indrefileten av Grenadinene, Tobago Keys, skulle det jo litt til å få det særlig bedre. Vi seilte innom de største øyene og diverse fine bukter og ankringsplasser. Det er ganske stor variasjon mellom hvilke tilbud man finner, fra noen enkle strandrestauranter til større "sentra" som i alle fall dekker det meste av de daglige innkjøpsbehovene. På Carriacou er man inne på nasjonen Grenada sitt område. Lenger sør ligger hovedøya Grenada. Og sør på Grenada muligheter for den etter hvert etterlengtede bunnstoffingen som jeg har tenkt på siden grønska begynte å komme i vannlinja allerede i Portugal. Det er blitt en del lengdemeter skrubbing av vannlinje siden da.


 
 
 


Salt Whistle Bay, Mayreau. Noen katamaraner kjører praktisk talt opp til stranda.



Opprinnelig hadde vi sett oss ut Trinidad enda lenger sør; og et velkjent område for båtservice, nemlig Chaguaramas, til bunnstoffing og eventuelt litt andre ting. Men vi har hatt lyst til å vende kursen mot nord igjen snart, og etter sigende er prisene på Grenada influert av Chaguaramas, slik at forskjellen ikke er stor.

Terje på S/Y Ariane hadde vært innom Spice Island Marine i Prickly Bay for å sjekke mulighetene og stedet, men syntes at velkomsten på kontoret var alt annet enn overstrømmende, og valgte det bort. Så det var jo med en viss skepsis at det ble bestilt der. Vi hadde tid for løft av båten mandag 16.feb kl 0800. To minutter over åtte var vi fremme, og jammen stod ikke folk klare til å ta imot og løfte med en gang. De imponerte i alle fall stort med det. På kontoret satt det riktig nok et par halvsure megger som ojet seg over at det var mandag morgen, og noe smil kom øyensynlig ikke på tale der i gården. Et sett formularer ble slengt på disken, og hjelp til å fylle ut virket som ekstratjeneste. Bra jeg var advart. Som før nevnt, det er flere enn man er vant til her borte som synes jobb er forferdelig, selv om man knapt rører en finger. Men for å ta det også, på Grenada fant vi ellers de hittil mest fornøyde, høflige og blide kariberne hittil, og de gjorde et svært godt inntrykk.

Det var meningen å kun bunnstoffe hos Spice Island Marine. Jeg har egentlig hatt lyst til å fjerne alt gammelt bunnstoff, legge noen epoxy lag, og starte med nytt bunnstoff. Men da jeg fikk et tilbud på den jobben pålydende 10.000 US dollar i Rodney Bay, St.Lucia, så var det fort gjort å gi opp drømmen.

Etter høytrykkspylingen av underskrogene mente verftsformannen at det var såpass mye gammelt bunnstoff på, at det var nødvendig å pusse ned det meste og legge et skillelag for å kunne legge det bunnstoffet jeg hadde valgt. Uten det kunne han ikke garantere for resultatet, og da ville han som en følge heller ikke utføre jobben. OK, sukk, der forsvant vel en ny bunke Østkaribiske dollar, men det fikk vel bare bli slik. Det tok imidlertid kort tid før de som pusset tilkalte formannen igjen, og mente at det gamle bunnstoffet satt dårlig. Fullstendig fjerning måtte til for å få et godt nok resultat. Formannen var enig. Selvfølgelig, kunne man vel tenke, mer jobb gir mer penger i kassa. På den annen side er dette erfarne folk som man fort kan dumme seg ut med å ikke høre på. Og som jeg selv hadde vært inne på, før eller siden ville dette bli nødvendig. Så sukk igjen, nå var vi inne i skrekkscenariet fra Rodney Bay.   

Selv flyttet vi inn i et rom på et apartmentmotell like ved. Ikke akkurat noen resort, men likevel en avveksling når vi har bodd om bord i åtte måneder. Maurfellene virket ganske bra, kjøleskapet var større enn det i båten og sengene bare sånn delvis harde som betong. Dessuten virket air-conditioningen.



Cool Running Apartments
 
Etter å ha påpekt at det ikke skjedde så altfor mye etter vask og spyl første dagen, gikk jobbingen unna i ukaribisk tempo de neste dagene. Så vidt jeg kunne bedømme så ble det utført en veldig bra jobb på Spice Island Marine. Vi hadde håpet å komme tilbake i vannet før helga, det gikk akkurat ikke. Men temmelig nøyaktig ei uke etter ankomst ble båten satt på vannet. Regningen ble på godt under halvparten av Rodney Bay-tilbudet.



Alt gammelt bunnstoff borte, nede på gelcoaten.



Den videre planen var å seile i passende etapper nordover mot områder vi ikke har vært i.

torsdag 12. februar 2015




Tobago Keys 6.-7.feb 2015

Stein:

Grenadinene i området Tobago Keys er nesten som skjærgård. Mange rev og øyer. Før plotter og GPS fantes var det nok ganske skumle farvann. De små øyene og de store revene gjør imidlertid området tiltrekkende nå for tiden.

Vi seilte avgårde om morgenen fra Canouan, og kunne slippe ankeret på formiddagen innenfor Horseshoe Reef. Her ligger det som regel mange båter, men vi hadde ingen problemer med å finne oss en plass. Tobago Keys er et nydelig område med turkis vann, smale gule strender på de små øyene og fine snorklemuligheter. Vi tok jolla ut på revet ganske snart etter ankomst. Og det var virkelig fint å snorkle der. På 1-3 meters dybder over og mellom korallrevene blir det i prinsippet som å dykke. Man er inne i fiskestimer med gilde farger, og innimellom korallene er det forskjellig fisk med ufattelig flotte fargenyanser. Her er det nok best at torsken holder seg nordpå. Det var virkelig en opplevelse, og på høyde med det beste vi har sett i Thailand. I ettertid har vi imidlertid snakket med andre som har vært på revene før, og de har påpekt at de nå ikke virker friske. Til tross for de flotteste fisker, er selve korallrevene for det meste nakne, grå og med lite friske koraller. Grunnen vet vi egentlig ikke noe om.  


Med jolla på Horseshoe Reef.


Neste dag snorklet vi først i skilpaddeområdet som er avsperret som verneområde, deretter seilte vi ut for å se nærmere på Petit Tabac, en liten øy med tilhørende rev utenfor Horseshoe Reef. Det var trangt å komme til der, vi fikk heldigvis hjelp av en amerikaner som hadde vært der mye. Han kom i jolla si og loset oss inn i den trange ankerbukta innenfor revet. Det er ganske vanskelig å se hvor mye rev og steiner stikker opp fra sandbunnen. Snorklingen var ikke riktig så fullkommen som dagen før, men det var artig å ha vært der ute.  Etter å ha tilbragt kvelden med å spise dyr og middels god grillkylligmiddag på en enkel strandrestaurant på Petit Bateau, var vi enige om at det hadde vært en bra dag  :).


På vei inn til Petit Tabac.


Petit Tabac




Strandmiddag. Ikke så lett å se hva man spiser i sparsomt lys.


I sundet ved Petit Bateau var det merkelig nok ingen som tok betalt for ankringsbøyene som lå der. Siden vi ønsket oss litt roligere soveforhold enn det var ute ved revet, hadde vi kommet til å ligge der uansett. Men av og til får man små positive overraskelser.


På bøye i sundet.



Tobago Keys er et område det frister å komme tilbake til. Dette er nok det nærmeste vi kommer Stillehavsforhold slik det ligger an nå, ser det ut til. 




Oppdatering nov 2015:  

Havnetips:

PS: Det viser seg at bøyene på Tobago Cays skal betales for, vi var nok bare heldige som slapp første gangen.







Canouan 4.-5.feb 2015

Stein:


Siden vår bekjentskapskrets innenfor celebriteter er noe begrenset, fant vi det ikke så interessant å besøke øya Mustique. Den eies visstnok av en håndfull rikinger, og den gemene hop får aller nådigst gå i land og bevege seg rundt der.  Dersom det da ikke skulle være noe storfint besøk, i hvilket tilfelle det også blir bevegelsesrestriksjoner.


Nei, det fikk nok bli Canouan på oss. Den visste vi lite om, og da var det jo greit å finne ut litt mer. Bukta så fin ut da vi kom seilende inn, og det var nok av ankerplass. Bøye, hummer, fisk, is og vann ble som vanlig nå tilbudt av møtende båter ved ankomst. En stor levende hummer er vel egentlig ikke det første man vil ha inn i cockpiten når man nettopp har ankret opp. Dessuten er jo varene skikkelig dyre, så det var greit å ha det vi trengte så langt i alle fall.


Charlestown Bay


..med Tamarind Beach Hotel.

Tove Irene ville gjerne sy ferdig solskjermen, og for undertegnede er det heller ikke vanskelig å få brukt en ettermiddag på ting som skal fikses. Det var fine forhold i bukta for dette. Men det står i Doyle – guiden: «On windy days, the wind gets held up in the hills and then shoots down from the north in intense gusts». Og sånn ble det hele natten igjennom. Et minutt stille, og så noen minutter med skikkelig uling i riggen. Om att og omattatt. Så for å få gjort ferdig prosjektene tok vi en bøye lenger inn mot land neste dag. Da var vindforholdene blitt annerledes, og det ble veeeeldig lunt i båten uten en bra luftevind. Men løsningen på det ligger jo rett under oss, deilig sjø å bade i.

Canouan med Charlestown er et lite sted, men mye av bebyggelsen er relativt ny og velholdt. Ellers så skjer det vel ikke veldig mye om kvelden, utenom strandhotellet Tamarind er det relativt sparsomt med OK spisesteder. Barer er forøvrig aldri mangelvare på i Karibien, selv om de ofte er veldig så små og «lokale». Jeg synes det er litt underlig, det har egentlig vært slik siden vi kom til Spania at det virker som om lokalbefolkningen bare drikker, ikke spiser.


Vi sjekket e-post på The Meg bar.




Fiskemarked.




Dette er "lambi", store snegler hentet ut fra sine konkylier. De ligger og vrir seg i varmen. En delikatesse...



Charlestown, et av de mer ryddige småstedene vi har vært på hittil.



Det ble 2 netter i Charlestown Bay. Rett sønnenfor ligger Tobago Keys, som vi gledet oss spesielt til å sjekke. 










lørdag 7. februar 2015



Bequia 31.jan - 03.feb 2015

Stein:


St.Lucia ble lagt bak oss 31.januar, og kursen lagt rundt St.Vincent på grunn av de mange rapportene om kriminalitet mot båtfolk der. På veien sørover fikk vi prøvd en ny gennaker også, deilig å ha noen store sløre-og lenseseil igjen. Også godt å være fri fra venting på utstyr for en stund!


Bequia (uttales Bekkvi) er en spesiell øy for mange norske karibienseilere. I mange år var det mange av de som seilte over Atlanteren i ARC-rallyet som seilte dit etterpå for å feire jul. Norske Mariann Palmborg hadde gjort det til en tradisjon å stelle i stand til julegløgg for båtfolket. Selv om hun nå er død, er det fremdeles populært å samles der i jula. Bequia er populært ellers også, og det er alltid mange båter i Admiralty  Bay utenfor Port Elizabeth, som «byen» heter. Stedene vi kommer til blir etter hvert mindre og mindre, og Port Elizabeth er hovedsakelig en gate/vei som går langs stranda med tilhørende butikker, marked, restauranter etc. Det meste til vanlige innkjøp finnes, og Port Elizabeth er så absolutt et fint sted.








Fra "Main Street" Port Elizabeth.


"The Mall", kjøpesenteret, er absolutt noe mindre enn det vi til vanlig er vant med.






Den trofaste leser har muligens fått med seg min forkjærlighet for å ta bilder av diverse velbrukte bygninger på steder vi kommer til. Her altså et par fra Bequia.


Det gjelder å utnytte de mulighetene som finnes, og hos Fixman 2 var det mulig å få laget den braketten som jeg ikke fikk ordnet i Rodney Bay. For de lokale gjelder det også å utnytte de mulighetene som finnes, så man får betale godt for sakene. I tillegg fikk vi tak i stoff til en ekstra solbeskyttelseskalesje. Vi har sett etter det en stund, men det er ikke alle seil/kalesjemakere som vil selge. De vil helst ha oppdraget med å sy. Så da vil de heller tape fortjenesten på salg, virker det som. De som kan og vil sy selv, venter til de får tak i stoff. Tove Irene kan og vil sy, så nå når symaskina er i orden, satte hun i gang med det.

Dagene går fort med det ene og det andre. Alltid hyggelig å prate med andre seilende nordmenn, og på Bequia traff vi charterskipper Hans Jørgen Stabo Eeg som hadde mye å fortelle fra sine mange år i Karibien. Han var ute med en norsk gjeng og en splitter ny Lagoon 45. S/Y Ariane var også innom på sin vei nordover, de er en veldig hyggelig famile som det er artig å prates med.


Ellers er internett-tilgang av brukbar kvalitet og pris fremdeles mangelvare ganske ofte. Flashback til TV-reklamen for ISDN for mange år siden, der internettsurferen tar på hodestøttepute for en liten lur i ventetiden, kommer stadig. Delvis skyldes jo den dårlige kapasiteten at vi nesten alltid ligger på anker et stykke unna routeren. Og delvis er nok routerkapasiteten ikke helt på topp. Alt i alt klarer vi oss OK over tid, men savner «Supernett» av og til. Det er ikke lett å laste opp filmsnutter på syltynn linje.

Vi har fått høre mye fint om Grenadinene ned mot Grenada, så vi dro videre sørover 4.februar.




"St.Vincent og Grenadinene" er en nasjon. Grenada lenger sør, som også omfatter noen av Grenadinene, må ikke blandes inn her.





Bequia.

Oppdatering nov 2015:

Havnetips




lørdag 31. januar 2015



St.Lucia 16.-30.jan

Stein:


Vi fikk en fin seilas over til St.Lucia 16.januar. Rodney Bay er en stor bukt med plass til mange ankrende båter. Marinaanlegget ligger innenfor en kanal, og veldig beskyttet og lunt. Litt i luneste laget på disse breddegrader kanskje, dersom man ikke har vind blir det fort veldig varmt i en båt.




Fra bydelen Gros Islet ved Rodney Bay


St.Lucia er selvfølgelig en øy verd å besøke, men vi hadde også adressert en reserve autopilot og 3 brukte spinnakere dit. Og var spente på hvor lang tid vi måtte tilbringe her. Det viste seg at Tropical Shipping ikke hadde greid å få av sted spinnakerne fra Florida den 16.januar som forutsatt. Neste tur var da den 23.januar, og så kunne man forvente å få godset ca 1 uke deretter. Ting tar tid, ikke minst i Karibien. Men det var jo greit å tilbringe litt tid i Rodney Bay og området rundt. Tove Irene hadde som vanlig blinket seg ut en indisk restaurant som skulle besøkes, og ellers har området  en del ressurser for oss båtlassiser som utstyrsbutikker, assortert jernvare og bra matvarebutikker.  Med det har vi det bra en stund. Av norske båter var S/Y Spinnvill og Mary Jean innom bukta, så litt hyggelig norsk prat ble det også.



Den lokale grønnsakshandleren i bukta er et fargerikt skue 






Orkanområde. Lystbåtvrak har vi sett mange av i havnene.



Autopiloten ankom som forventet etter noen dager. Det var sikkert lurt å ikke sende den til Martinique, som jo i praksis er Frankrike. På St.Lucia var det i alle fall ikke noe moms eller toll på varene. Vi var en såkalt «Yacht in Transit». Men det måtte betales noe gebyr til marinaens tollagent. Da den var vel om bord, etter bare 2-3 dagers surr, seilte vi en kort tur sørover til Marigot Bay.

Til tross for at den er ganske så «turistifisert», er Marigot Bay en relativt idyllisk bukt. Og det er svært lite svell, så man sover veldig godt. Her møtte vi for første gang møtende joller med «innkastere» til ankringsbøyer. Med 240 kr. pr natt er ikke det særlig fristende for oss som er vant til å ankre, så det ble jo nei takk. Foreløpig blir det akseptert, det er visstnok områder lenger sør hvor det påstås at bøye er obligatorisk. Noen selgere dukker også opp ved båten, men de er ikke masete. Slike ting er en del av havnelivet i deler av Karibien, i større eller mindre grad. Et par snorkleturer fra jolla er det også blitt. Men vannet er ikke så klart som på Barbados.


Noen sekunders glimt fra Marigot Bay:








Utsyn fra ankerplassen i Marigot Bay


St.Lucia har vært en positiv opplevelse mht det å gå ut og spise. Det har vært mye god mat, og det har ikke vært like enkelt å finne før. Direkte billig er det jo ikke her heller, man må vel anta at det satses på at turistene kommer. For som på Kapp Verde det er noe som ikke stemmer med prisnivå og generell levestandard på de øyene vi har besøkt her. Man observerer at flertallet av befolkningen slett ikke ser ut til å leve på nordeuropeisk levestandardnivå. Men prisene i butikkene på de fleste varene er også her like høye eller høyere. Det kan vel antas at turister havner utenfor den lokale økonomi med byttehandler og bekjentskaper. Og at folk i Karibien må bruke en mye større del av disponibel inntekt på mat og klær enn for eksempel nordmenn.



Noe av det vidunderligste med Karibien er de varme vinterkveldene....




...og bursdagsbarnet trives godt i slike kvelder.


Ellers må jeg vel konstatere at inntrykket av at jobbtrivsel ofte er mangelvare mange steder her forsterkes, samt at forretningssansen ikke akkurat er på kinesernivå. På et verksted gikk jeg innom for å få laget en aluminiumsbrakett. Prøvde å høflig forespørre om saken, men ble nesten totalt ignorert. Det var bare å gå sin vei. Andre steder er en jo vant til i det minste å få beskjed om at stedet har mer enn nok å gjøre, og ikke har tid til mer.  Flere eksempler kunne vært beskrevet.

Ventingen på spinnakerne gjorde at oppholdet  i Rodney Bay ble noe lengre enn ønsket, men de kom jo frem til slutt, kanskje ikke så verst bare det. Siste stopp på St.Lucia ble Soufriere, derfra vil vi helst direkte til Bequia. St.Vincent sies å ha en del problemer med høy kriminalitet.   




Det ble en Red Snapper på vei til Soufriere.






Oppdatering nov 2015:

Havnetips





lørdag 10. januar 2015




Martinique 18.des 2014 - 15.jan 2015

Stein:



Siden Stine og Egil Andre’ skulle besøke oss på Martinique i mellomjula og nyåret, ville vi dra til Martinique i litt god tid for å se oss litt om. Vi hadde lest at innsjekking på Martinique var via PC på et utvalg av steder, og vi tok oss ut Anse d’Arlet. Ca 120 nautiske var det dit. Helst ville vi ankomme på morgenen eller formiddagen så vi hadde dagslys. Så med 5-6 knop beregnet fart var det best å starte på morgenen fra Bridgetown. Og det gjorde vi den 17.desember. Det ble etter hvert god bør nordvestover, vinden var sterkere enn varslet, og vi lå jevnt på 7-8 knop. Helt OK det, men etter hvert lå vi an til å komme frem vel tidlig. Uvant følelse. Noe uvant også med mye trafikk rundt oss i nattens mummel og mørke. Her måtte det god utkikk til. Vinden og farten holdt seg, så det ble nødvendig å reve ned seil for ikke å ankomme i mørket.  Det var lurt, for det yret av hummerteiner i bukta. Colaflasker som flytere er ikke de enkleste å se.

Etter erfaringene med sør-europeiske marinaer, Kapp Verde og Barbados, var innsjekk på Martinique et positivt kultursjokk. Det stemte at det var en PC. Bare å legge inn de vanlige opplysningene, printe ut og få underskrevet av en ansatt på nett-kafeen. Så det går altså an å gjøre ting veldig enkelt.

Deretter gikk vi til Grand Anse d’Arlet, Martinique-favorittstedet til Debra og Paul på båten Tumi som vi møtte i Arrecife på Lanzarote. De hadde planer om å komme dit. Det er lagt ut ankringsbøyer til allmenn og gratis bruk, nytt sjokk! EU – påkostet, visstnok. I Grand Anse d’Arlet fikk vi litt Thailand-følelsen. Varmt klart vann, frodige åssider, palmer og en lang strand med diverse enkle smårestauranter.

Dagen etter ankom Debra og Paul midt i en skikkelig regnskur. Det høye terrenget visse steder på Martinique sørger for ustabile værforhold. Bortsett fra noen lettere skurer på Barbados har vi ikke hatt nevneverdig regn siden Kanariøyene. Båten har vært salt som en klippfisk, så for oss var det fint å få bløtt den opp. Debra og Paul er et hyggelig par fra London som det var riktig artig å treffe igjen. Karibien-veteraner som denne gang har planer om å seile til New Zealand.

Fort de France var neste post, her forventet vi sivilisasjon på hjemlig nivå. Prisnivået stemte i alle fall, og byen i seg selv var bra, selv om den nok bar preg av å ha oppstått under karibiske forhold. Men matvarebutikken Carrefour, som er en fransk kjede, hadde herlig og uvant utvalg av det meste. For øvrig virket det som om åsene rundt Fort de France trakk opp til ekstra mye skyer og regnskurer. Skurene kom ganske tett i den perioden vi var der.


La meg introdusere jollebrygga i Fort de France. Overlegent det beste anlegget hittil på turen, og særlig bedre kan det vel ikke gjøres. Vi er , i alle fall for en tid, ute av områdene hvor ankrende båter blir litt uglesett.


Fra Fort de France sentrum.





Fort St Louis i Fort de France

Man skal være forsiktig med å være forutinntatt mht folk både her og der i verden. Men likevel, det er nesten komisk hva vi har opplevd når det gjelder flere Martinique-karibere og deres innstilling til jobb og innsats. Mange ganger har vi, spesielt i butikker, møtt på høylytt stønning og sure miner ved henvendelser som kan innebære noe som helst innsats fra den ansatte. Og lettelsens sukk dersom man gir opp. Så man tar visst ikke særlig inn over seg koblingen mellom egen innsats og butikkens eksistens. 

Egil Andre' og Stine ankom 25.desember. De neste dagene besøkte vi diverse steder. Pointe du Bout, hvor det også ligger en marina, er et flott område utbygd for turister. Det innebærer bra restauranter, barer og koselig miljø. Som før nevnt, av og til er det hyggelig å vandre rundt i turistfella. Så gikk vi innom Grand Anse d’Arlet et par dager, med snorkling på rev, snorkelsafari etter skilpadder og karibisk strandmiljø. 









Stedvis svært vakkert i Grand Anse d'Arlet. Livet er ikke det verste man har....





Strandbar Grand Anse d'Arlet. Stine og Egil Andre'.

Deretter ble kursen satt mot Le Marin, et stort maritimt senter sør på Martinique. Motvind var det nå lenge siden vi hadde opplevd, og et par gjenglemte luker som sto oppe i varmen straffet seg med vask, tørk og rengjøring. Det så ut til at "Christmas Winds" var ankommet til Karibien. 

Likevel, mye verre var det som skjedde da vi var vel fortøyd. Alle var inne i forbindelse med matlaging da det smalt kraftig i skroget med en knasende lyd. Vi styrtet opp, og fikk se en båt foran og på siden av oss. Den hadde kjørt hekken i siden av skroget på båten vår og trykt det inn. Knust ytterlaget i et nevestort område. Hadde det ikke vært for at det var rett i et skott, hadde det nok blitt stor innbøying og sprekkdannelser. Besetningen på båten, bestemor og bestefar på 70 og barnebarna, hadde svært dårlig kontroll i sidevinden. Og med 2 av 3 fendere plassert på baugen, lå det vel an til skjæring fra første stund. Sånt er alltid skikkelig surt, men vi fikk i alle fall tak i noen som gjorde en temporær reparasjon. De var for opptatt til å gjøre en komplett reparasjon, vi fikk beskjed om at de var ledige om halvannen uke. 





Le Marin er et maritimt senter som er kjent for å ha det meste, men det tar nå uansett tid å få tak i ting. Så et par tre dager der gikk fort. Plutselig var det nyttårsaften, og vi ankret opp utenfor Ste. Anne blant haugevis av andre båter. Det er virkelig mange båter på ankringsplassene her på Martinique. Så ble det nyttårsgrilling og utsikt til 15-20 nyttårsraketter. 

"Christmas Winds" samt eventuelt tidkrevende byråkrati gjorde at det ikke var så fristende å ta turen nedom St.Lucia med gjestene. Så kursen ble satt mot Grand Anse og Anse Mitan igjen. De unge forelsket seg litt i området Anse Mitan og Pointe du Bout. De tok inn på resort-hotell Bakuoa 3 netter, og ønsket å bli enda litt til i området for å utforske restaurantene. Karibien er vel egentlig ikke kjent for å være et gourmet-område, så det gjelder faktisk å gripe muligheten til litt god mat når den er der. Sammen med varme kvelder på 25-26 grader var jo ikke det direkte ubehagelig.





Marinaen i Pointe du Bout, ikke lett å få plass der, men helt greit å ligge på anker utenfor i Anse Mitan.



Ingunn og Snorre fra S/Y Spinnvill på besøk i Anse Mitan


Gjestenes siste dager på Martinique ble tilbragt i Fort de France. Selv må vi igjen inn til Le Marin 12.jan for å gjøre den endelige reparasjonen av skrogskaden. 


Etter å ha avlevert gjestene i Fort de France bega vi oss mot Le Marin for å få reparert skrogskaden. Vi var litt spente da vi ankom en mandags morgen. Longside plass ved brygge var bestilt, svaret pr mail var at vi hadde fått plass. Det var tilbørlig grunn til å være litt betenkt, ved ankomst fikk vi beskjed om at det slett ikke var greit å ligge longside i anvist område. Men vi gav oss ikke, kranglet og henviste til bestilling og behov for en stødig arbeidsplass for reparasjon. Så til slutt gikk det bra. RM Services Nautiques holdt igjen ord, deres glassfiberekspert Eric var klar til å begynne sitt arbeid på ettermiddagen. Han er en svært dyktig, pålitelig, hensynsfull og hyggelig kar. I løpet av to dager hadde han gjort en nesten usynlig reparasjon. Når jeg sier «nesten», er det fordi han la i en farge som i løpet av noen måneder vil gulne til den samme som resten av skroget. Magnifique!



Vår helt Eric i aksjon.

Den dagen vi ankom hørte vi plutselig «Hallo!» fra en jolle som ankom brygga. Det var Irene og Svein fra Lovinda Too som vi først traff i La Coruna og siden på Puerto Rico på Gran Canaria. Et svært hyggelig par som har seilt samme veien som oss, men som vi har misset med en dag eller to i flere havner. Nå var det koselig å sosialisere med dem noen dager mens vi alle lå i Le Marin for å få handlet og fikset ting.



Irene og Svein lå for anker i Le Marin, og jolla ble flittig brukt.



Tove Irene reparerer og syr akterliket på genoaen.

Da skrogskaden var reparert til perfeksjon, gikk vi glade ut for å ankre. Det er vilt mange båter som ankrer eller ligger for bøye utenfor Le Marin, så vi slet litt med å finne en plass som ikke lå for langt unna butikker og tjenesteleverandører. Vi så at det lå en del båter innenfor et område som var merket med «Ingen ankring», og gikk dit vi også. Ting forandrer seg ofte rundt havnene, og kartet inneholder ikke alltid oppdatert informasjon. Formiddagen etter var området fullt av ungdommer i Hobiecat jollekatamaraner. Elever som slett ikke kunne seile. En av båtene seilte rett inn i skutesiden vår. Så vi var bulkfrie i mindre enn 24 timer. Heldigvis var bulkene ganske så små og strukturelt uproblematiske. Vi var jo litt skyld i det hele selv, siden vi lå i øvingsområdet. 




En del av ankerplassen ved Le Marin. Maaange båter.


Batteriene vi fikk på Kapp Verde var så dårlig egnet for vårt bruk som fryktet. Splitter nye, men tok ladning dårlig og spenningen falt fort. En god indikasjon på at det er stor forskjell på startbatterier og servicebatterier. Da vi fikk om bord vårt andre sett med batterier på 2 måneder, så alt mye bedre ut. Måtte de vare en stund.

Le  Marin er egentlig litt av et zoo, med vanskelige fortøyningsforhold i sterk sidevind i marinaen, mange uerfarne charterbåtførere og haugevis av grunner. Så når vi hadde fått benyttet oss av det fine utvalget innen båtutstyrsbutikker og diverse fasiliteter, var det greit å sette punktum for Martinique for denne gangen og sette kursen mot St.Lucia den 16. januar. 











Oppdatering nov 2015:

Havnetips




Grand Anse d'Arlet:




Le Marin: