Martinique 18.des 2014 - 15.jan 2015

Stein:

Siden Stine og Egil Andre’ skulle besøke oss på Martinique i mellomjula og nyåret, ville vi dra til Martinique i litt god tid for å se oss litt om. Vi hadde lest at innsjekking på Martinique var via PC på et utvalg av steder, og vi tok oss ut Anse d’Arlet. Ca 120 nautiske var det dit. Helst ville vi ankomme på morgenen eller formiddagen så vi hadde dagslys. Så med 5-6 knop beregnet fart var det best å starte på morgenen fra Bridgetown. Og det gjorde vi den 17.desember. Det ble etter hvert god bør nordvestover, vinden var sterkere enn varslet, og vi lå jevnt på 7-8 knop. Helt OK det, men etter hvert lå vi an til å komme frem vel tidlig. Uvant følelse. Noe uvant også med mye trafikk rundt oss i nattens mummel og mørke. Her måtte det god utkikk til. Vinden og farten holdt seg, så det ble nødvendig å reve ned seil for ikke å ankomme i mørket.  Det var lurt, for det yret av hummerteiner i bukta. Colaflasker som flytere er ikke de enkleste å se.

Etter erfaringene med sør-europeiske marinaer, Kapp Verde og Barbados, var innsjekk på Martinique et positivt kultursjokk. Det stemte at det var en PC. Bare å legge inn de vanlige opplysningene, printe ut og få underskrevet av en ansatt på nett-kafeen. Så det går altså an å gjøre ting veldig enkelt.

Deretter gikk vi til Grand Anse d’Arlet, Martinique-favorittstedet til Debra og Paul på båten Tumi som vi møtte i Arrecife på Lanzarote. De hadde planer om å komme dit. Det er lagt ut ankringsbøyer til allmenn og gratis bruk, nytt sjokk! EU – påkostet, visstnok. I Grand Anse d’Arlet fikk vi litt Thailand-følelsen. Varmt klart vann, frodige åssider, palmer og en lang strand med diverse enkle smårestauranter.

Dagen etter ankom Debra og Paul midt i en skikkelig regnskur. Det høye terrenget visse steder på Martinique sørger for ustabile værforhold. Bortsett fra noen lettere skurer på Barbados har vi ikke hatt nevneverdig regn siden Kanariøyene. Båten har vært salt som en klippfisk, så for oss var det fint å få bløtt den opp. Debra og Paul er et hyggelig par fra London som det var riktig artig å treffe igjen. Karibien-veteraner som denne gang har planer om å seile til New Zealand.

Fort de France var neste post, her forventet vi sivilisasjon på hjemlig nivå. Prisnivået stemte i alle fall, og byen i seg selv var bra, selv om den nok bar preg av å ha oppstått under karibiske forhold. Men matvarebutikken Carrefour, som er en fransk kjede, hadde herlig og uvant utvalg av det meste. For øvrig virket det som om åsene rundt Fort de France trakk opp til ekstra mye skyer og regnskurer. Skurene kom ganske tett i den perioden vi var der.

La meg introdusere jollebrygga i Fort de France. Overlegent det beste anlegget hittil på turen, og særlig bedre kan det vel ikke gjøres. Vi er , i alle fall for en tid, ute av områdene hvor ankrende båter blir litt uglesett.

Fra Fort de France sentrum.

Fort St Louis i Fort de France

Man skal være forsiktig med å være forutinntatt mht folk både her og der i verden. Men likevel, det er nesten komisk hva vi har opplevd når det gjelder flere Martinique-karibere og deres innstilling til jobb og innsats. Mange ganger har vi, spesielt i butikker, møtt på høylytt stønning og sure miner ved henvendelser som kan innebære noe som helst innsats fra den ansatte. Og lettelsens sukk dersom man gir opp. Så man tar visst ikke særlig inn over seg koblingen mellom egen innsats og butikkens eksistens. 

Egil Andre' og Stine ankom 25.desember. De neste dagene besøkte vi diverse steder. Pointe du Bout, hvor det også ligger en marina, er et flott område utbygd for turister. Det innebærer bra restauranter, barer og koselig miljø. Som før nevnt, av og til er det hyggelig å vandre rundt i turistfella. Så gikk vi innom Grand Anse d’Arlet et par dager, med snorkling på rev, snorkelsafari etter skilpadder og karibisk strandmiljø. 

Stedvis svært vakkert i Grand Anse d'Arlet. Livet er ikke det verste man har....

Strandbar Grand Anse d'Arlet. Stine og Egil Andre'.

Deretter ble kursen satt mot Le Marin, et stort maritimt senter sør på Martinique. Motvind var det nå lenge siden vi hadde opplevd, og et par gjenglemte luker som sto oppe i varmen straffet seg med vask, tørk og rengjøring. Det så ut til at "Christmas Winds" var ankommet til Karibien. 

Likevel, mye verre var det som skjedde da vi var vel fortøyd. Alle var inne i forbindelse med matlaging da det smalt kraftig i skroget med en knasende lyd. Vi styrtet opp, og fikk se en båt foran og på siden av oss. Den hadde kjørt hekken i siden av skroget på båten vår og trykt det inn. Knust ytterlaget i et nevestort område. Hadde det ikke vært for at det var rett i et skott, hadde det nok blitt stor innbøying og sprekkdannelser. Besetningen på båten, bestemor og bestefar på 70 og barnebarna, hadde svært dårlig kontroll i sidevinden. Og med 2 av 3 fendere plassert på baugen, lå det vel an til skjæring fra første stund. Sånt er alltid skikkelig surt, men vi fikk i alle fall tak i noen som gjorde en temporær reparasjon. De var for opptatt til å gjøre en komplett reparasjon, vi fikk beskjed om at de var ledige om halvannen uke. 

Le Marin er et maritimt senter som er kjent for å ha det meste, men det tar nå uansett tid å få tak i ting. Så et par tre dager der gikk fort. Plutselig var det nyttårsaften, og vi ankret opp utenfor Ste. Anne blant haugevis av andre båter. Det er virkelig mange båter på ankringsplassene her på Martinique. Så ble det nyttårsgrilling og utsikt til 15-20 nyttårsraketter. 

"Christmas Winds" samt eventuelt tidkrevende byråkrati gjorde at det ikke var så fristende å ta turen nedom St.Lucia med gjestene. Så kursen ble satt mot Grand Anse og Anse Mitan igjen. De unge forelsket seg litt i området Anse Mitan og Pointe du Bout. De tok inn på resort-hotell Bakuoa 3 netter, og ønsket å bli enda litt til i området for å utforske restaurantene. Karibien er vel egentlig ikke kjent for å være et gourmet-område, så det gjelder faktisk å gripe muligheten til litt god mat når den er der. Sammen med varme kvelder på 25-26 grader var jo ikke det direkte ubehagelig.

Marinaen i Pointe du Bout, ikke lett å få plass der, men helt greit å ligge på anker utenfor i Anse Mitan.

Ingunn og Snorre fra S/Y Spinnvill på besøk i Anse Mitan

Gjestenes siste dager på Martinique ble tilbragt i Fort de France. Selv må vi igjen inn til Le Marin 12.jan for å gjøre den endelige reparasjonen av skrogskaden. 

Etter å ha avlevert gjestene i Fort de France bega vi oss mot Le Marin for å få reparert skrogskaden. Vi var litt spente da vi ankom en mandags morgen. Longside plass ved brygge var bestilt, svaret pr mail var at vi hadde fått plass. Det var tilbørlig grunn til å være litt betenkt, ved ankomst fikk vi beskjed om at det slett ikke var greit å ligge longside i anvist område. Men vi gav oss ikke, kranglet og henviste til bestilling og behov for en stødig arbeidsplass for reparasjon. Så til slutt gikk det bra. RM Services Nautiques holdt igjen ord, deres glassfiberekspert Eric var klar til å begynne sitt arbeid på ettermiddagen. Han er en svært dyktig, pålitelig, hensynsfull og hyggelig kar. I løpet av to dager hadde han gjort en nesten usynlig reparasjon. Når jeg sier «nesten», er det fordi han la i en farge som i løpet av noen måneder vil gulne til den samme som resten av skroget. Magnifique!

Vår helt Eric i aksjon.

Den dagen vi ankom hørte vi plutselig «Hallo!» fra en jolle som ankom brygga. Det var Irene og Svein fra Lovinda Too som vi først traff i La Coruna og siden på Puerto Rico på Gran Canaria. Et svært hyggelig par som har seilt samme veien som oss, men som vi har misset med en dag eller to i flere havner. Nå var det koselig å sosialisere med dem noen dager mens vi alle lå i Le Marin for å få handlet og fikset ting.

Irene og Svein lå for anker i Le Marin, og jolla ble flittig brukt.

Tove Irene reparerer og syr akterliket på genoaen.

Da skrogskaden var reparert til perfeksjon, gikk vi glade ut for å ankre. Det er vilt mange båter som ankrer eller ligger for bøye utenfor Le Marin, så vi slet litt med å finne en plass som ikke lå for langt unna butikker og tjenesteleverandører. Vi så at det lå en del båter innenfor et område som var merket med «Ingen ankring», og gikk dit vi også. Ting forandrer seg ofte rundt havnene, og kartet inneholder ikke alltid oppdatert informasjon. Formiddagen etter var området fullt av ungdommer i Hobiecat jollekatamaraner. Elever som slett ikke kunne seile. En av båtene seilte rett inn i skutesiden vår. Så vi var bulkfrie i mindre enn 24 timer. Heldigvis var bulkene ganske så små og strukturelt uproblematiske. Vi var jo litt skyld i det hele selv, siden vi lå i øvingsområdet. 

En del av ankerplassen ved Le Marin. Maaange båter.

Batteriene vi fikk på Kapp Verde var så dårlig egnet for vårt bruk som fryktet. Splitter nye, men tok ladning dårlig og spenningen falt fort. En god indikasjon på at det er stor forskjell på startbatterier og servicebatterier. Da vi fikk om bord vårt andre sett med batterier på 2 måneder, så alt mye bedre ut. Måtte de vare en stund.

Le  Marin er egentlig litt av et zoo, med vanskelige fortøyningsforhold i sterk sidevind i marinaen, mange uerfarne charterbåtførere og haugevis av grunner. Så når vi hadde fått benyttet oss av det fine utvalget innen båtutstyrsbutikker og diverse fasiliteter, var det greit å sette punktum for Martinique for denne gangen og sette kursen mot St.Lucia den 16. januar. 

Oppdatering nov 2015:

Havnetips

Grand Anse d'Arlet:

Le Marin: