Horta, Faial 8.- 16. juni 2016

Stein:

Horta på Faial er en veldig hyggelig liten by med søreuropeisk preg. Azorene tilhører jo Portugal. Forandring fryder hele veien. Etter 14 døgn på sjøen var det godt å ta seg en tur på restaurant på kvelden og kose seg på rolig underlag. Det søreuropeiske lokale prisnivået var også velkomment. Mat og drikke er merkbart billigere enn de områdene vi kom fra. Skikkelig espresso har de også, og 6-7 kroner koppen oppmuntrer til hyppige innfallsbesøk i kafeene.

Azorene er vulkansk område, det er fremdeles noe aktivitet, og ny aktivitet kan nok oppstå når som helst. Det store krateret på Faial er 400 000 år gammelt. 

Men siste utbrudd på øya var i 1957-58, da blant annet hvalfangstområdet og grunnlaget for det nyetablerte fyret på nordsiden ble ødelagt.  

Litt mer vulkansk land. Som også skjermer for fyrsektoren.

Horta…Hortensia. Blomstens navn stammer herfra. Faial er en skikkelig frodig grønn øy med mye dyrket mark.

Langturseilings-tradisjoner. Gjennom årenes løp har tusenvis av seilere fulgt opp tradisjonen med tegninger og maling av bilder som begynte på moloen. Nå er så og si alt av tilgjengelige murvegger og betongveier dekorert. 

Vi måtte selvfølgelig også delta. Det så ut som det også er tradisjon at nasjonalfargene brukes mye.

Lokal mat. Skal det være litt murene?

Vulkanen Pico på naboøya Pico. Nesten like høy som Galdhøpiggen.

Vi leste i cruising-guiden at det er få seilere som besøker mange av øyene. De ligger forholdsvis nær hverandre og innbyr egentlig på den måten til rundtur. Men det er ikke gode havneforhold overalt, og veldig mye forskjellig å oppleve på hver enkelt øy er det nok ikke. Så når turen videre til Nord-Europa er 8-10 dager, begynner de fleste heller etter hvert å se etter høvelige værforhold nordøstover. Været varierer mye, og det kan være lange perioder med ugunstig seilvind. Etter 8 dager i marinaen, det lengste vi har ligget inne på turen, var det tid for å sette kursen mot Falmouth i England.

Havneinformasjon Horta 2016.

I marinaen så de på katamaraner som litt mer problematiske enn andre steder. De ville helst ikke ha dem utenpå enskrogere, men utenpå hverandre. I selve marinaen er det egentlig bare gjort plass for enskrogere, og da er longside på brygga ved marinakontoret alternativet. 

Da vi kalte opp sa de at det ikke var plass til noen katamaran. Vi prøvde å pushe litt for å få ligge utenpå noen, men fikk beskjed om å ankre. Etter 14 dager til havs og ankeret stuet til fordel for sjøankeropplegg, passet det oss dårlig. Ved innsjekk fikk vi også vite at de ikke hadde noe system for venteliste. Sånn var det bare der. Da vi pekte på en stor solid enskroger med plass utenpå og spurte om det var OK der, så var det plutselig helt greit.

Det virket som om det gikk best med dem som bare lot være å kalle opp, tok seg til rette, og la seg der de syntes det var greit. Til og med på dieselbrygga for å vente der.

Azorene

Ny Atlanterhavskryssing

Stein:

Vi seilte ut fra St. Georges i fin vind 23.mai sent på ettermiddagen. Det gikk fint unna øst-nordøstover i 7 knop. Været skulle holdes under konstant og nøye oppsikt, så etter ca 3 timer var det tid for å hente inn oppdaterte værmeldinger. E-postprogrammet som behøves for å kommunisere med satellitt-telefonen var lastet ned på de to enhetene som kunne brukes til dette, og hadde fungert perfekt på veien til Bermuda.  Lesebrettet er mest behagelig å bruke, så det ble tatt frem. Med en gang dukket en feilmelding opp. «Google Play tjenester har sluttet å virke». Hmmm. Det var vel bare å trykke det bort. Eller? Det lot seg ikke gjøre. Hverken OK eller Rapporter gav noen muligheter, varselet kom opp igjen øyeblikkelig og blokkerte for all annen bruk av brettet. Det kunne se ut som om en eller annen, for oss ukjent, oppdatering hadde vært på gang før vi dro, og så hadde brettet faktisk låst seg da det mistet internettforbindelsen. Hjalp ikke å starte på nytt. Ikke noen kjent måte å ta ut batteriet på. Ikke noe om dette i manualen. Uklart om det ville hjelpe. Vi hadde mistet den muligheten til å bruke værprogrammet. Men heldigvis var det en mulighet til. Samsung-telefonen ble tatt frem. Jeg ble stiv i hele kroppen og fysisk kvalm da det begynte å komme opp rosa striper over skjermen på telefonen. Snart var hele skjermen full av rosa striper og ikke noe annet. Den var ubrukelig. Hva var dette? Murphys Lov og Bermuda-triangelet kombinert? Nå kunne vi ikke hente skikkelige værmeldinger. Det var bare ikke til å tro. Da batteriet ble tatt ut av telefonen for å starte om på den måten, så jeg at det var fuktig. Hva i….   Aha, Murphys Lov på det mest klassiske. Morgenen før vi reiste hadde vi funnet litt vann under en av taklampene. Litt oppå telefonen også. Lekkasje i taket ved et av de nye solcellepanelene. Full fokus ble satt på å tette lekkasjen mellom regnbygene, telefonen ble ristet og lagt til sides. Dumt.

Det var bare en ting å gjøre. Bite i det syre-sure eplet og snu. Humpet oss tilbake til St. Georges og var inne ved midnatt. Måtte straks rapportere til tollen, og fikk et døgns henstand med å sjekke inn på nytt. Tankene raste rundt. Murphy hadde gjort en skikkelig jobb, og sørget for at påfølgende dag var Bermudas nasjonaldag med det meste stengt av butikker og service. Tilgjengelig internett var svakt, med liten kapasitet og ofte ustabilt, til og med betalingstjenestene. Det var umulig å sove for oss begge med hodet fullt av utfordringer. Dersom vi ikke kom avgårde innen et par dager, var det en stund til neste værvindu. Pluss ny inn/utsjekk og proviantering på nytt.

Lesebrettet var det som var mest realistisk få til å virke stabilt. Den eneste muligheten vi kunne se til å få det tilbakestilt var å gå tilbake til fabrikkinnstillinger. Og så laste ned det nødvendigste av apper. Så vi prøvde det. Voila! Sa Murphy. Brettet var nå koreansk/japansk eller noe slikt, og totalt umulig å forstå et kvekk av. Det ble trykket og trykket men ingenting som lignet noe vi kunne gjenkjenne dukket opp. Det var liksom ikke måte på trøbbel.

Telefonen ble lagt varmt på toppen av en kasserolle en stund. Og livnet faktisk til. Men det var jo lite fristende å ha den som eneste enhet etter det som hadde skjedd med den. Nettbrettet måtte fikses. Tove Irene trykte og trykte. Bare kaudervelsk å få frem. Så traff hun noe. Gjenkjennelige ikoner dukket opp. Derfra var det mulig å komme inn på forståelig språk og med litt jobb å få satt brettet opp på nytt. Men appene manglet. Den helt essensielle appen Iridium Mail & Web for vårt utstyr var det ikke mulig å finne på Google Play. Hadde Iridium nylig tatt den bort fordi de ikke lenger støttet eldre teknologi? Mail til Iridium støttefunksjon ble sendt, og for en gangs skyld litt flaks. Ingen helligdag i USA og relativt raskt svar med nettreferanse til appen, som fungerte.

Utpå dagen var vi helt tomme i hodet og trøtte som strømper, så ny utseiling var ikke aktuell. En grei tollfunksjonær sa det var greit å vente til neste dag.

Så 25.mai stevnet vi ut på nytt.  Værvinduet var jo ikke helt det samme, men så greit ut utenom lite vind til å begynne med. Det stemte også. Lucky Strike har ikke veldig store dieseltanker, og ekstra hadde vi tatt bare 60 liter. Så det ble forsøkt å seile så mye som mulig til tross for lite vind og ditto fart. Man vil jo helst ikke bruke drivstoffet de første dagene av overfarten. Men vinden glimret med sitt fravær. Med lite forflytting og litt unøyaktigheter i værmeldingen endte vi hele tiden med svak vind. Første uka ble det mye god mat og ulidelig mye motorkjøring. Det er likevel absolutt mye bedre med for lite enn for mye vind, lavtrykkene som suser inn mot Azorene om våren kan være noen heftige og digre monstere. Vi var innstilt på å gjøre det som sto i vår makt for å unngå å komme for nærme et slikt. De var i nærheten hele tiden.

Bulls Eye. Etter noen dager med lite vind kom dette høytrykket og satte seg på oss. Delvis forventet, men håpløst å seile rundt. Det gjorde sin innflytelse med nesten null vind gjeldende 100 nautiske mil i alle retninger. Da var det bare å starte en av dieselmotorene. Men motstrøm på 1-1,5 knop nesten hele tiden gjorde det til en langdryg affære å komme seg ut av høytrykket.

Stille i Atlanteren. Det lille portugisiske krigsskipet seilte nok bedre enn oss da.

Og etter den stille uke kom den ikke så stille uke. Etter hvert som vi kom lenger østover kom vi inn mot områdene der lavtrykkene har en tendens til å forsterke seg og gi kraftig vind. Vi hadde også observert at flere hadde tatt en noe uventet bane sørøstover ned mot Azorene. Siden de er mange, mange dags-seilaser i utstrekning og kjappe i forhold til de fleste seilbåter, er de vanskelige å manøvrere unna. I tillegg er banen vanskelig å varsle med nøyaktighet mange dager på forhånd for meteorologene. Endatil blir vinden ofte sterkere enn varslene sier.

Et av lavtrykkene på vei øst/sørøstover mot Azorene.

På vår beregnede ankomsttid var det et lavtrykk med ganske så sørøstlig bane som lå an til å komme samtidig med oss til Horta-området. Varselet fem dager før indikerte stormkast. Lite hyggelige seilforhold for fritidsseilere. Vi besluttet å tidlig sette kursen for et punkt godt over 300 nautiske mil  sør for direkteruta for å unngå det verste. Og heller korrigere tilbake dersom det ble bedre enn forventet. De neste varslene antydet imidlertid en mer nordlig bane og svakere lavtrykk. Og kursen ble satt østover igjen med fin vind sør for lavtrykket. Men relativt plutselig lød varslene på et mye større og mer stasjonært lavtrykk med mye mere vind. Da er man fanget i kraftig medvind og det er egentlig bare å drive med nesten uten seil dit vinden blåser. Heldigvis ligger en katamaran med to ror ganske stødig uten å krenge mye under slike forhold. Men så veldig trivelig er det ikke midt i svarte natta. Lavtrykket stortrivdes ved Azorene, så vinden holdt seg sterk i mange dager. Det var ganske deilig å komme frem etter 14 dager på sjøen i veldig variable forhold. Denne strekningen er, for så vidt som ventet, noe ganske annet enn Trade-Wind etappen mot Karibien.

Direkte rute til Azorene ble det absolutt ikke. Vi gikk ganske langt sør (rosa strek), hadde gått via den prikkede hvite hvis nødvendig. 

Til Bermuda

Stein:

Det ble altså ikke noe besøk verken i Georgia eller Sør/Nord Carolina på oss. Sjekking antydet litt for mye myr og sump langs ICW nordøstover, og været så behageligere ut sørpå. Dermed stakk vi til sjøs østover etter proviantering 9.mai. Værmeldingene for strekningen mot Bermuda så lovende ut.

Mighty USA. På vei ut for å forlate USA’s farvann ble vi passert av en atomubåt, ser ut til å være en Ohio-klasse. Enorm. Sannsynligvis på vei ut på et mange måneders langt patruljetokt.

Etter bare timers seiling i etterlengtet klart og friskt vann, kvein det i fiskesnella. Snøret ble dratt hardt og langt ut, og det luktet varm plast av snella før fisken begynte å gi seg. Men om bord kom omsider en Albacore Tunfisk på ca 6-8 kg. Ikke noe sveltihel her om bord, nei.

Slaktebenken.

Kursen ble lagt nordenfor direkteruten for å unngå vindstilla i et høytrykk som vi kunne se på værvarslene. Det ble delvis vellykket. Høytrykket beveget seg litt annerledes enn forventet, og satte seg oppå oss en periode. Det resulterte i et halvt døgn motorkjøring. Surt. Men vannet var jo klart og varmt, så da ble det endelig bading igjen. Ikke så veldig lenge, det er jo hai i farvannene. Kanskje ikke det vi burde ha bekymret oss mest for. Litt senere utpå dagen dukket ganske uventet det første portugisiske krigsskipet opp (veldig giftig brennmanet). Forbasket langt vest å møte dem egentlig.

Som antatt tok seilasen 6 døgn. Storseilet blåste dessverre i stykker igjen der vi håndsydde ved nyttårstider, så det ble å seile på tredjerevet de siste dagene. For så vidt nok vind til det. Litt plaskesjø ble det også siste halvannet døgn, så det var deilig å komme inn i den rolige havna i St.Georges. Innsjekken var effektiv og gjort unna i en fei. Og så traff vi Ingunn og Snorre fra S/Y Spinnvill som vi har møtt flere ganger før. Da blir det alltid sosialt. 17.mai trommet de sammen til champagnefrokost og hornmusikk. Noen dansker og en svenske var også med, og som vanlig var de nok litt imponerte over den norske innstillingen til nasjonaldagen.

De neste dagene gikk med til fiksing av seil (seilmaker denne gang, blir nok best det), vasking av undervannskrog og diverse klargjøring. Nedtaking og oppsetting av 56 kvadratmeter storseil med uttak og innsetting av spiler er ganske mye jobb. Så det ble ikke så mye sightseeing på Bermuda. Øya går ikke for å ha så voldsomt mye å vise frem heller. Men St. Georges er et hyggelig lite sted hvor man godt kan overleve noen dager.  

I utgangspunktet er det juni måned som fremstår mest egnet for oss til en Atlanterhavskryssing. Men vi har jo fulgt med på været den siste tiden, og det har sett ut til at den siste uka i mai varsles med bra vær. Lenger fram er det ikke varsel for, og det ville uansett blitt lite nøyaktig. Etter ei uke er vi i begynnelsen av juni. Derfor planla vi med avgang Bermuda 23.mai.

St.Georges havn

Vendepunkt vest.

Stein:

Lucky Strike kom så langt vest på denne turen som 81 grader 39,6 minutter. Det ligger ikke helt ved kysten. Vi hadde lyst til å gå innom Jacksonville, og det innebar å tøffe vestover på St. Johns River et stykke innover i landet. Jacksonville har valgt å legge til rette for seilerturister, kanskje for å trekke noen inn fra Intra Coastal Waterway. I sentrum, ved Jacksonville Landing, ligger det brygge til fri benyttelse (max 3 døgn). Og en uhørt luksus som ubegrenset med vann fra slange. Det har vi ikke hatt mulighet til å benytte oss av på årevis. Noen langseilere feirer på merkelig vis, med båtvask!

Jacksonville er visstnok ellers USA’s største by i utstrekning. Siden det ikke er noen metropol, betyr det at ting ligger ganske langt fra hverandre. Og sentrum er ikke akkurat preget av intime små gater. For oss var det som å ligge på en liten oase ved Jacksonville Landing.

Vi lot oss fortelle at Jacksonville har flest parker av byene også. Så det var nesten ikke måte på luksus da vi på veien tilbake til ICW kunne overnatte på nok en fribrygge i en park. Det som gjør det ekstra behagelig med flytebrygger på ICW er den stadig tilbakevendende strøm/vind problematikken og eventuelt behov for å sette flere anker.

Men det gikk mot slutten med det for en stund. Dagliglivet dreide seg ikke så mye om «cruising» lenger, heller om forberedelser til turen østover mot Europa. Det er mye man gjerne vil ha orden på før en slik tur, så gjøremålslista blir lang. Vi tok inn på Fernandina Beach Harbor Marina for å få en adresse for de siste forsendelsene av utstyr, og for å kunne ordne diverse ting effektivt.

Det blåste skikkelig opp før vi skulle gå inn i marinaen. Kraftig vind, sterk strøm og trange forhold inne i marinaen ble en bra utfordring. Dagens helt ble Tove Irene da kapteinen feilberegnet strømmen og med en line fast i brygga begynte å drive inn i motorbåten ved siden av. En velplassert fender forhindret en adskillig mer pinlig situasjon.

Så ble det etterhvert å begynne å kikke på værvarsler og en bra periode for seilas til Bermuda. Dermed var det vel også slutt på amerikansk livsstil.

Lengdegradsmessig har vi nå 1/4 jordklode hjem. Bra vi ikke er ved ekvator.


Hittil har det vist seg at de fleste "cruisingområder" er litt annerledes enn man hadde tenkt. I tillegg til oppsiden er det som regel også visse ulemper. Mht Florida er oppsiden som nevnt før tilgjengeligheten av mat og varer. Ulempen er det grumsete vannet i ICW. Ikke fristende å bade i når temperaturen stiger og sola steker. Vi er spente på hva som venter i Bermuda.

Barnacle Stein, the sailor.

Siste del av april 2016.

Stein:

Etter Daytona Beach var neste mål Saint Augustine. Det tok sin tid å seile nordover på en litt snirklete vannvei og med minimalt med vind. Det gikk sakte fremover med en liten spinnaker som måtte passes som en baby. Ivrig heiet fram av de lokale. Lunefulle kast og strøm var det også, plutselig hadde vi god fart rett mot land. Ikke langt i fra heller. Nakkehårene sto rett ut de sekundene det tok å få startet motorene og bakket. 

Selv om det er mindre trafikk av småbåter enn forventet på Intra Coastal Waterway, så er trafikken av overvåkingsbåter prosentvis desto større. De liker seg sikkert på vannet de også, både politi, kystvakt, toll- og grensevakt og lovtilsynsmyndighet (Law Enforcement).
Heldigvis har ingen av dem vist interesse for oss.

Standard brohøydeklaring på ICW faste broer er 65 fot, (19,8 meter). Derfor går det ikke store seilbåter her. Det er en del lave broer som må åpnes for båtfolket også. Mange av dem åpner på forespørsel uten noen tidtabell.

Ved lunsjtider passerte vi en park med noe for oss så sjeldent som en ledig og tilgjengelig brygge. Selvfølgelig med «No ovenight»-skilt, men det var så fristende behagelig å ligge der, at analfabetismen tok overhånd.

Sjelden luksus ved Painter Hill Park.

Om kvelden var vannet stille der. Fra brygga kunne man se ned mot båtens vannlinje. Den så litt ujevn ut. Da langskaft med skrape ble prøvd, sto nakkehårene rett ut igjen. Drakeskinn! Ru skurrende lyd av «barnacles» (rur) som ble skrapt av. Gryende panikk. Bare 8 måneder siden forrige bunnstoffing, og nå måtte vi til pers igjen? Ingen tvil om at videre seiling i noen måneder i en slik tilstand både ville få farten kraftig ned og groen opp. Cruising-guide ble sjekket for mulige marinaer med ledig kapasitet. Vi meldte oss også inn i Facebook gruppen St Augustine Cruisers Net og fikk noen tips om marinaer der før vi bestilte plass.

Jeg er av de som synes Facebook har fått vel mye influens på internetts diverse fora, men bruker det jo litt likevel. Det er jo grenser for hvor rakrygget man klarer å være :). Men lokal kunnskap kan være veldig verdifull. Via diverse innlegg kom det etter hvert frem at «barnacles» er veldig hissige i det varme og næringsrike vannet i Intra Coastal Waterway. Det spiller visstnok liten rolle hva slags bunnstoff som brukes, de klenger seg på i hopetall uansett. Så det er vanlig å få en dykker til å skrape båten under såpass ofte som hver måned. Det hjelper ikke så mye med nytt bunnstoff hvis det gamle er rimelig nytt. Dermed ble dykker tilkalt og bunnstoffing kansellert. Siden vi har sett litt tegn til hai i disse farvannene på vår ferd, tenkte vi at det kan være greit å få demonstrert fraværet av hai av de lokale heltene før vi går løs på å skrape selv :). Så får vi håpe at bunnstoffet ellers holder helt hjem.

St. Augustine ligger ligger ved et innløp fra åpent hav. Tidevannsforskjellen øker også etter hvert som vi kommer nordover. Derfor er det mye strøm i ankringsområdene. Den dansen er vi litt lei av, så det ble bøye i den kommunale marinaens bøyeområde. De tar seg uansett godt betalt for å slippe seilere til land med sine joller. Siden det i praksis ikke er alternativer mht en grei måte å komme i land ved sentrum. Bøye er ikke bare liketil det heller under slike forhold, bøya driver ofte hardt inn mot skroget. Er den full av skarpe rur, er ikke det så festlig. På katamaraner driver bøya ofte inn mellom skrogene og lager brudulje der også. Særlig nattestid… Løsningen er for katamaranene å binde bøya stramt mellom skrogene så den blir værende der. 
Når man leier bøye, så får man bruke marinaens fasiliteter. Ikke så mye som er veldig savnet av slikt, men det finnes visse høydepunkter. Ubegrenset dusj. Aj, det er lenge siden en halvtimes dusj....

St Augustine er USA’s eldste by. Grunnlagt lenge før USA fantes, av spanjolene. Generelt har jo USA lite å stille opp mot Europa når det gjelder gamle kulturminner, og i St. Augustine er det vel bare den gamle festningen Castillo de San Marco som viser noe av det riktig gamle området. «Gamlebyen» er nok heller bare et koselig restaurantområde. Turistindustrien er imidlertid blomstrende. Alt av mulig interesse for tilreisende brukes for hva det er verd. Sightseeingbåtene kjører 5 meter fra oss for å gi nysgjerrige landkrabber fullt innsyn til cockpit i en katamaran.

Bøyeplass med vakker utsikt mot festningen. 

Sørstatspreg fra St. Augustine

Havneinfo St Augustine 2016

Langseilerliv i Florida

Neste sted vi hadde planlagt å sitte fast var Titusville ved Cape Canaveral. Hadde sett for mange måneder siden på Google Earth at postkontoret her lå rett i nærheten av vannet. Så vi hadde regnet med å ta jolla inn og hente våre General Delivery forsendelser. Det var før man visste hvordan det er med eiendom og vannlinje i disse områdene. Ingen tilgjengelige brygger eller strandområder. Så vi måtte gå i land ved et gjørmete buskas. Men fikk da tak i første ladning av varene.

Så ble det ankring ved brua i Titusville. Områdene rundt endene av broene over ICW er populære ankerplasser. De gir ly for visse vindretninger, og det er ofte en mulighet til å komme i land med jolle der. I Titusville hadde vi luksusen av et bryggeanlegg utenfor en park. Og vi var ikke alene. Fire norske eller norsktilknyttede båter lå der. Utenom Emma var det Gaia med «finnmarkingene» Durita og Stamen under Færøysk flagg og Havkatt III under hollandsk. Hollenderne Maarten, Willie, Hugo og Guido har bodd i Norge og seiler en norskbygget TC999. Vi var alle ute på besøk ved Kennedy Space Center. 

Apollo-ferdene og månelandingene ble løftet av trykket fra den gigantiske Saturn V – raketten.

Romferja ble løftet av en mye mindre Space Launch Vehicle.

Romferja Atlantis er utstilt. Mye større enn man kunne tro.

Det var også en rakettoppskyting fra Cape Canaveral mens vi var der. Fra båten kunne vi se forsyninger til romstasjonen bli sendt opp med Space X sin Falcon 9 rakett. 

Ellers ble det mye å ta tak i når vi fikk diverse saker i hende etter nye turer til postkontoret. Heldigvis hadde Siv Anita lært oss å bruke Uber taxi, dermed slapp vi flere buskas-turer. De få bussene som finnes i disse områdene går sjelden, så Uber har vært veldig positivt for oss.

Blant annet fikk vi nå installert et par nye fleksible 55W solcellepaneler. Cruising – tilværelsen tar hardt på batteriene, så det er bra å holde ladespenningen oppe så ofte som mulig. Velkomment var også satellitt- telefon tilbehøret som vi trenger for hjemturen.

Etter Titusville var planene løsere. Værmessig hadde vi det ganske bra, så det var ingen grunn for oss til å stresse nordover. Neste sted vi satte kursen for var New Smyrna Beach. På veien gikk vi innom en liten bukt hvor vi visste det vrimlet av manater. På norsk heter de sjøkuer (eller sjøkyr for de språkbevisste..?). Det har vært mulig å se plask av hale og snute på dem og høre pusten mange steder langs ICW, men det grumsete vannet gjør det umulig å se dyrene. I Haulover Canal lå de i den lille bukta og dvasket seg i hopetall. De er sedate skapninger, visstnok i slekt med elefant. Svære dyr. 

Det står skilt overalt i ICW om at man skal holde farten nede for å unngå å treffe dem. Men det var uansett propellspor å se på noen rygger… Synd med det ugjennomsiktige vannet, men denne gangen fikk vi heldigvis se mye av dem i overflaten. 

. 

Slik ser de ut i klart vann.

Videoklipp av manatene i bukta kan du se her:
Manater


Noe som overrasker meg er at det er såpass lite trafikk på ICW. Det er jo massevis av båter i området, men når vi har seilt, så har vi sett kanskje 2-5 seilcruisere om dagen. Noen flere motorcruisere og en del dagsturbåter. Ikke noe kø som på svenskekysten her, selv om vær og seilforhold er bra. Amerikanere flest har vel mindre fritid enn skandinaver, og de som har langfri liker seg kanskje bedre nedover mot Bahamas og Karibien. Ikke så mange som seiler på ICW heller, det ble masse hilsing og fotografering fra land da vi seilte for spinnaker og fullt storseil gjennom stredene sør for New Smyrna Beach.

I Daytona Beach ble vi liggende et par dager og nyte Florida-våren. Våren kan øyensynlig være så ymse her også. Ikke mange badende her en frisk ettermiddag 18.april.

Så vi fortsatte ganske sakte nordover.

Florida hittil.









Havneinformasjon:

Titusville

New Smyrna Beach

Daytona Beach

Videre på Intra Coastal Waterway


Stein:

Bestillinger og forpliktelser er ikke en langturseilers beste venn. I alle fall ikke langturseilere av den litt mer rastløse typen. Men av og til må man få ordnet med ting som ikke finnes i nærmeste matvarebutikk eller jernvare. Det ender som regel med at man "sitter fast" et eller annet sted og venter på leveranse. Heldigvis har det vært relativt lite av dette for vår del, men vårt beste råd til de som legger ut på tur er å ha minst mulig som må fikses underveis.
De herlige dagene på tur skal brukes til opplevelser og kos, ikke til å følge opp prosjekter.

Vi bestilte et nytt forseil i tillegg til reparasjon av det gamle. Seilmakeren holder til ved Stuart i Florida, nærmere bestemt Port Salerno. Vi seilte dit en ukes tid før siste ferdigstillelsesdato for å få levert seilet som skulle repareres, og også etter hentydninger om mulig leveranse før tiden.

Akkurat seilmakere har jeg ikke de beste erfaringer med når det gjelder evnen til å forholde seg til tid og avtaler. Og noe leveranse før tid ble det ikke. Man skal vel erfaringsmessig være fornøyd om tidsfristen møtes.

Så det ble å holde til i Manatee Pocket en ukes tid. Vi forventet at dette kunne bli en trang ankerplass, og tok ikke feil. Det later til at mange gode og sentrale ankerplasser er opptatt av «fastboende». Ikke alle i USA har flust med penger, og for noen er løsningen å bo i en liten, gammel og oppankret båt. Manatee Pocket er full av delvis forlatte og fastboende båter, så det er ikke plass til mange flere. Og i alle fall ikke noen med lang ankerkjetting. Vi følte det som om vi knapt kunne ha ankeret i bunnen. Likevel endte vi delvis ute i småbåtleden. Men sheriffen passerte et par ganger i båten sin uten å si noe, han hilste sågar, så det var vel innenfor akseptable grenser.

Vi har tidligere hørt at det faktisk er en ganske heftig debatt i Florida om det skal være lov å ankre på Intra Coastal Waterway. Hæ, er det mulig, spør nok de fleste båtturentusiaster, jeg også. Folk med multimillion eiendommer langs vannet som vil ha absolutt alt for seg selv? Som vanlig er det litt mer nyansert. Den friheten vi båtfolk tross alt nyter på vannet over nesten hele verden, misbrukes hensynsløst av noen. På de beste og mest santrale ankerplassene ligger mange vrak, halvvrak og fastboende på ubestemt tid. Vrakeierne stikker fra ansvaret. Lite idyllisk, miljøfarlig, kostbart og en fare for båttrafikken.  Det ville kanskje vært en ide å forsøke å begrense antallet båter som ankrer i måneder og år?

 Disse, med flere, lå ved ankerplassen i Cocoa. 

Vi har ofte ankret lunt og fint med flatt vann, men etter at vi kom inn i ICW kan man godt skjønne hvorfor Bahamas er det store målet for båtfolket her. For det første er det jo ganske trangt om saligheten på mange måter. Og for det andre så er vannet grumsete og lite attraktivt. I Manatee Pocket var vel sikten kanskje 10 cm.

Trangt om saligheten. Ankrende seilere må ofte være kreative og søke etter informasjon og tips for å komme seg på matvarebutikk som er i nærheten av vannet. Og så kan man ikke være for kresen på ilandstigningsplass.

Likevel, det er noe helt eget ved Florida også. Folk, litt liv og røre, varme lune kvelder og amerikansk mat og drikke. 

Gator Bites til forrett. Frittert alligator. Nydelig!

Siv Anita var med oss en måned, hvorpå hun forflyttet seg til Miami for en periode.

Floridas kjente sol- og badeplasser ligger selvfølgelig ut mot åpent hav i øst. Her kan det være ganske vindfullt og store brenninger.

S/Y Emma kom dampende og hadde nå tatt oss igjen sørfra. Vi møttes sist i Carriacou i Grenadinene.

Cocoa var et trivelig lite sted. Ikke så ofte vi ser noe som ligner på litt tett, mer europeiskpregede sentrum

Havneinformasjon:

Manatee Pocket

Cocoa