Stein:

21.-27.september

Det berømte lavtrykket svekket seg etter hvert, men danset likevel rundt i området og vindvarslene varierte fra dag til dag. Det eneste som har vært fast, er at forholdene til Lanzarote ikke har vært slik vi helst vil ha de. Madeira ble droppet. Direkte Kanariøyene var mer fristende. Mandag 22. september var avsatt til innkjøpsdag og de siste forberedelser, siden forholdene fra tirsdag virket lovende. Da vi sjekket vinder igjen den morgenen, så det ut til at det var best å reise med en gang! Så da ble det litt som i Brest, hastig avreise. Men vi rakk å få toppet opp diesel og handle det siste av mat før vi dro sørvestover rett etter klokka tolv.

Noe av problemet den aller siste tiden har vært store områder med svake og varierende vinder, trasig å seile langt på. (Før det igjen var det stødig sørvest vind). Det første døgnet ble det til å lirke seg avgårde med gennaker og bruke litt motor innimellom. 85 nautiske mil det første døgnet var godt under pari. Men vi regnet med å få noe bedre vind etter hvert. Det ble også faktisk noe bedre. Igjen håpet vi på en gjennomsnittsfart på 5 knop, det ville ta oss til Lanzarote på godt under 5 døgn

Vær og sjø har selvfølgelig mye å si for hvordan en overfart på flere døgn arter seg. På åpne havstrekninger som nesten alltid har noe dønninger, er det trivselsmessig enorm forskjell på å gå med dønningene, og å gå mot eller på tvers. Dersom man ikke har bølgene med seg, er hverdagen om bord mye mer rykkete og humpete. Også om man seiler katamaran som ikke ruller særlig mye. Dette passiviserer og gjør at man ikke får gjort så mye annet enn å eksistere og eventuelt lese/sitte mest mulig rolig. Det siste var tilfelle de 2 første døgnene, og det er klart at man da reflekterer over hvordan tilværelsen blir på en Stillehavsoverfart på over 3 uker dersom man ikke har bra forhold. Nettene er også lange her sør. Rundt 11 timer. Med en besetning på 2 krever nattseilas mer av hver av oss, selv i godt vær. Vi er fremdeles i farvann hvor man ikke kan la være å holde litt øye med mulig annen trafikk. Noen må være på vakt og holde en form for utkikk, for det meste i elektronisk form via AIS og radar. Dermed blir det uvergelig søvnmangel som må kompenseres på dagen. Noe som igjen gjør dagene kortere.

De siste 3 døgnene hadde vi veldig fine forhold, og gjorde også et badestopp for å nyte vanntemperatur på 22-23 grader «midtfjords».

Farten ble ikke den helt store på rom slør og lens. Men det var også en erfaring å ta med seg, hadde vi gått mye raskere så ville igjen hverdagen ikke bli så komfortabel. Med 4,7 knop i gjennomsnitt kom vi frem til Arrecife på morgenkvisten 27.september etter å ha seilt stort sett hele veien.