Stein:

Cascais til Lagos 11.-15. sep

Som nevnt syntes vi Cascais var et bra sted å være noen dager. Over en uke faktisk. Sommer og sol og båtliv.

Cascais

Bukta ved Cascais

Men videre skal man jo, og fra Cascais ble det en ny diesel-etappe til Sesimbra i skvalpete dønninger. Heldigvis er det ikke så langt. Ankeret ble brukt igjen. Marinaen lå et stykke fra byen, det var kveld og lysten til innsjekksprosedyre liten. Vi hadde imidlertid lyst på middag, og brukte jolla bort til strand og restauranter bare et par hundre meter unna. Erfarne som vi nå er på stranddønninger, brettet vi knebuksene langt opp, og kom fint i land. Under inntakelsen av en medioker middag, hørte vi «Dåkk e frå kongerike dåkk å ja?» fra nabobordet. Så det ble en hyggelig prat med et par på biltur i Lisboa-området. Så etter hvert skulle det erfarne jolle-paret ut i båten igjen. Vi burde nok ha lagt klærne i sekken. Det skal ikke store bølgene til før de slår over baugen av jolla, og før vi kom oss utenfor de brytende småbølgene hadde vi fått flere treff av skummende saltvann. Tankene gikk faktisk innom Tom Hanks og filmen «Castaway», hvor brenningene hindret utseiling med flåte. De erfarne fikk kveldsdusj ute og bløtlegging av klær i ferskvann før sengetid.

Neste dag var det seilbart, en lang dag brakte oss til Sines. Her ble det havneligge et par dager. Fremdeles fint vær og badbart i sjøen. Atlanterhavsdønningene fant oss her også, det er en havn med mye rykk i fortøyningslinene.

Så en formiddag syntes vi det så ut som vinden var relativt gunstig. Varselet var på vind imot, men vi kastet oss av gårde. Noen svensker hadde dagen før nevnt at de ventet  å dra avgårde i sørøst vind, som ville vært bra. Det ble det ikke for oss, heller noen laaange kryss-strekninger. Fremdriften ble dermed middelmådig, og vi nærmet oss ikke Cabo de Sao Vicente  (odden som markerer begynnelsen på Algarve-kysten) før langt over midnatt. Småslitne som vi var etter skvalping og mørke, søkte vi etter en mulighet for nattestopp. Rett på innsiden av Cabo de Sao Vicente er det avmerket en ankringsplass. Den måtte da være ganske urolig, såpass åpen som den var…?. Men jammen var det et ankerlys fra en seilbåt der inne, så da var det vel noenlunde OK. Dermed ankret vi for det som var igjen av natta. Det er den verste ankerplassen vi hittil har vært på. Bølger og skvalp fra flere retninger gjorde det svært urolig.  Da vi dro om morgenen, så vi at den andre galningen også hadde norsk flagg.

Rett utenfor Lagos er det et lite område med noen idylliske små strender mellom kalksteinsklipper og utvaskede huleganger. Ponta da Piedade. Vi stoppet der for å bade og slappe av før vi dro i havn. Det lille området blir utnyttet for det det er verd av turistnæringen, det gikk kontinuerlige kolonner av små båter med fotograferende turister til og fra. Uansett var det hyggelig, en tøddel thai-følelse med slike formasjoner.

Ponta da Piedade

Lagos har en fin og beskyttet havn ved sentrum av byen. Så her blir vi liggende noen dager mens litt småruskevær glir forbi. Opplegget for satellitt-telefon med fast ekstern antenne er endelig ferdig, både med hensyn til hardware og software. Det har vært en lang prosess siden telefonen ble innkjøpt sist høst og utstyr/SIMkort/abonnementer etc etter hvert har kommet til. Den første GRIB-fila (værmelding) er lastet ned via satellitt. Dette er noe vi måtte ha på plass før lengre havstrekk. Så igjen, langturseiling er ikke slaraffenliv, det er fremdeles litt mange presserende prosjekter i forhold til timer på rygg med en kald pils på cockpitbordet.

Som nevnt overvåkes vind og vær med hensyn til videre ferd. Det gjenstridige lavtrykket som sender sørvesten midt imot med tanke på Kanariøyene, holder stand.