Orkansesongen er her.

Det nærmer seg juli, og reell mulighet eksisterer for at det danner seg orkaner som kommer inn over Antillene. Vår løsning er altså å gå langt sørover til områder med liten hyppighet av dette svært så uønskede været. For å være 99,9 % sikker må man helt sør til Trinidad. Men her har mange opplevd problemer med fukt og mugg under opplag. Det er mye regn og ikke så mye vind som tørker opp.

Vi har planlagt et besøk hjem til familie og venner i sommer, og har behov for å oppbevare båten på noe vis. Så trygt som praktisk mulig. På grunn av litt spesielle omstendigheter har vi fått opplag på land et par måneder. Det er svært fullt hos Spice Island Marine sør på Grenada. Men vi har klagd på bunnstoffet vi fikk her for 4 måneder siden. Det slites altfor fort av. Noe må gjøres, og mens marinaen og bunnstoffprodusenten avklarer saken, står vi på land. Nytt bunnstoff må uansett på.

Så det blir ikke særlig aktivitet igjen på bloggen før et stykke ut i september. Da planlegger vi å holde til sørpå mens vi holder øye med været. Så snart det er trygt, setter vi igjen kursen nordover, og ønsker å bruke våren på vei nordover langs USA’s sørøstkyst. 

Tett masteskog på opplagsplassen. Mange seilere tar en pause nå.

Stein:

«Change»

Nå har vi vært ute et års tid på seiltur. Et fint år har det vært. Mye av hensikten med turen er å få en forandring i tilværelsen. «Change». Jeg synes vi har fått det bedre til enn Obama, som brukte det ordet i sin valgkamp.

Ved dette lille «jubileet» gjør man seg jo noen tanker hvordan den nye tilværelsen arter seg. Det aller meste er, om ikke snudd på hodet, så forandret. Den aller største forandringen er vel å kunne disponere all tid selv. Ingen sier lenger at man ikke kan få fri eller ferie i henhold til egne behov, grytidlige morgener godtas bare når det passer oss selv, det er slutt på å jobbe i forhold til sekundviseren. Det er ikke noe hvitt bånd i huden på venstre håndledd, klokka ligger i skuffen og for det meste så klarer man seg godt med en omtrentlig tid. 

Da vi forlot Nord-Spania, ble det også klimamessig et annet liv. Klær har man knapt bruk for, og i Karibien er det på det settet såpass «laid-back» at noe undertøy, noen teskjorter og et par shorts er det som behøves. Sandaler er en fordel…  En liten haug skjorter og langbukser ligger og venter på jordslag og mugg. Nå er vel pendelen kanskje svingt et ørlite hakk for langt mot varmt, i alle fall når man ser bort fra perfekt badetemperatur. På land, når brisen over ankerplassen ikke finnes, er det svææært lunt. En tropenatt i Norge på 20 grader ville vært svært kald her. Medaljens lille bakside er jo at trening og hard fysisk aktivitet for en nordmann blir ganske ubehagelig, selv om vi blir litt akklimatiserte etter hvert. Det merkes at formen har dalt, og at man mer gjerne unngår strabaser. Men de kjølige dagene nordpå kommer vel fort nok tilbake.

Mat og drikke er også delvis et annerledes kapittel. Hjemme står en stor fryser og ditto kjøleskap som muliggjør færre og sjeldnere besøk i matvarebutikken, og med bil holder det at bare en person handler. (Helst en annen person). I båten er det bare et lite kjøleskap, og jeg har aldri før så ofte sett innsiden av matvarebutikker.  Som oftest er vi begge av gårde med ryggsekk og bærenett. Vann og annen drikke er tunge saker som skal slepes til jollebrygga. Utvalget er noen steder heller sparsomt. Man får ta det man får tak i, og det er ikke bare enkelt å lære seg å spise all mulig slags ny og ukjent mat. Endringene har ikke slått helt igjennom på den måten.

Ressurser er et annet interessant felt. Selv om ingen av oss er miljøfriker eller spesielt «grønne», så er det litt artig å sammenligne hjemmelivet og båtlivet. Kanskje særlig på energisiden. Fyringsutgifter er naturlig nok eliminert, og siden vi ikke er amerikanere, så oppveies ikke det med bruk av air-conditioning. Strøm må vi likevel ha litt av til hovedsakelig kjøleskap, PC, lys og småelektronikk. Det dreier seg om drøyt en kilowattime i døgnet, kun brøkdeler av det som går med i et sivilisert hjem i norden. Og det meste av det produseres av solcellepaneler og en vindgenerator. Når det er sol og vind er vi selvforsynte, dersom det blir vindstille og/eller gråvær så blir det underskudd og motorgenerator må brukes til lading. Det har hittil skjedd ganske sjelden. Gratis strøm da, vil vel noen si. Man kommer ikke lenger fra sannheten. Utstyret som produserer de relativt beskjedne strømmengdene er dyrt, og strømproduksjonen overgår for øvrig knapt verdien av forrentningen. Men den store fordelen er jo tilgjengeligheten, energien er overalt. Og så er det få måleravlesinger og annet byråkrati.  (Ikke fortell om det til en byråkrat).

Vindenergi, som jo egentlig er solenergi, sørger videre for transporten vår. I Karibien er det så og si alltid vind, og som regel seilbart på noe vis. Benytter man seilene så mye man kan, går det ikke mye diesel. Vi fylte full tank med diesel, ingen ekstrakanner, på Kapp Verde i slutten av november. Neste fylling ble i slutten av april i Saint Martin, og da mest fordi det var svært billig der. Da hadde det gått knapt en tank i løpet av 5 måneder konstant på tur. Og det meste av det igjen går med på vei inn og ut av havn samt ut/inn med anker. Det er vi ganske fornøyde med. Så da er vel seilas gratis transport, vil noen si. Feil det også. Man skal seile ganske lenge og langt før man tjener inn tilsvarende drivstoffkostnader som 50-100 000 kr i seil. Imidlertid er igjen tilgjengelighet et nøkkelord. En normal cabincruiser kan ikke krysse atlanteren. Det er for få fyllestasjoner der ute. Seilbåten henter energi nesten hele tiden.

Vann er en ubegrenset ressurs hjemme. Få har vannmåler, og kan således tappe fritt døgnet rundt om det så ønskes. Her vestpå er det mindre og mye dyrere vann. Særlig for lystbåter, som har råd til å betale. Tilgjengeligheten er igjen et nøkkelord, men med motsatt fortegn angående vann. Båten kan ta om bord begrensede mengder, og det føles ikke smart å sløse, selv om man ikke blir ruinert av å fylle oftere. Delvis er det litt pes å gå til brygge eller annet fyllested, delvis er man litt skeptisk til vannet noen steder. Det siste særlig sørpå i Grenadinene, hvor det tappes fra store, svarte plasttanker. Det blir altså til at mange sparer litt på vannet. Vi bader jo stort sett hver dag i sjøen ( ja, i januar også, he,he ), og etterpå skyller og vasker vi av oss med ferskvann. Det har fungert utmerket. Fotpumpe med saltvannskran i byssa gir også muligheter til å spare vann. Nå for tiden har mange seilbåter vannmaskin, som kan lage ferskvann av saltvann. Det har helt klart mange fordeler, men også ulemper. Seilerfora er fulle av diskusjoner mht behov, energiforbruk, kostnad, pålitelighet og vedlikehold av disse installasjonene.  

 

Sosialt og menneskelig treffer vi mange flere nye mennesker nå enn vi ville gjort hjemme. De fleste som er ute på langseilas er åpne og hyggelige folk, som liker å stifte nye bekjentskaper. Det går nok mye på egne landsmenn, men man treffer også mange andre nasjonaliteter. Dessverre ser det ut til at franskmenn ofte er litt for seg selv, det kommer vel av at mange av dem ikke er veldig stø i engelsk, og at mange andre ikke er så stø i fransk.

Ellers har jeg sett mye til min kone det siste året. Vi lurte jo på hvordan dette skulle gå, jeg har jo vært borte og reist mye i jobben, og vi har ikke vært sammen i måneder og år i strekk før. (Det er det vel kanskje ikke så mange andre ektepar som har vært heller, spørs hvordan skilmissestatistikken hadde vært da). Nå har det jo godt ganske så bra med oss, vi er fremdeles gift, bor ikke i hvert vårt skrog og det ser ikke ut til at vi reiser hjem hver for oss. Men en stor forandring har også dette økte samværet vært. 

Det er mye annet som er endret også, imidlertid kan jeg vel oppsummere med at vi har hatt et fantastisk interessant, artig og annerledes år.

16.mai – 5.juni

Stein:

Vest for Antigua og Barbuda og vest for den ruta vi tok nordover ligger en del øyer på rekke og rad. Disse er nok mindre besøkte, av forskjellige årsaker.  Dels er ankerplassene dårligere beskyttet, dels er infrastrukturen mindre utbygd, dels er det lagt mindre til rette for seilere. Men de ligger fint til når det gjelder å slippe å gå for mye mot vinden på vei nord- eller sørover.

Den første øya sør for St.Martin, Saba, ble ikke en gang vurdert denne gangen. Knapt nok en bukt som kvalifiserer som havn der. Vi seilte rett mot Statia, en hollandsk øy. Men syntes heller ikke den så veldig fristende ut. 

 Statia, det er vel ikke mye tvil om at her er det en gammel vulkan

Disse vurderingene hadde jo også litt med det å gjøre at vi ikke lenger rådde over all verdens tid, slik vi følte det på vei nordover. Dermed ble St.Kitts i staten St.Kitts og Nevis første stopp. Hovedhavna her, ved Basseterre, er kjent for å være skvalpete. Så det ble ankring en drøy jolletur unna. Det var blitt helg, veldig stengt og stille i cruisebåt-orienterte Basseterre, så den rolige bukta White House Bay lenger sydøst var koseligere å ligge i neste dag. Her slo vi til på tilbud om Barbeque buffet på den hyggelige strandbaren som ligger som eneste etablissement i bukta. Veldig hyggelig sted, og mange gjester. Men, som vi begynner å skjønne når det gjelder buffet i Karibien, man må forsyne seg tidlig og mest mulig. Det er alltid for lite mat. 

 Barbeque på Salt Plage

Sommer, solnedgang og flatt vann.

St.Kitt og Nevis består av de to nevnte øyene. Og turen videre til Nevis var behagelig kort. Der gjorde vi ikke så mye annet enn å sjekke ut i Charlestown. På neste øy gjorde vi enda mindre. Montserrat er øya hvis hovedstad for ikke så mange år siden ble ødelagt av vulkanutbrudd. Little Bay, den nye hovedhavna, fremstår ikke som særlig vakker eller koselig. Vi heiste det gule flagget da vi ankom sent om ettermiddagen, holdt oss om bord, og fortsatte neste morgen til Guadeloupe.  

Little Bay, Montserrat.

Montserrat er også en vulkanøy. Vulkanen er for tiden delvis aktiv, og småputrer. Det luktet kraftig svovel da vi seilte forbi lenger sør på vestsiden. I kikkerten kunne man ved den gamle hovedstaden se mange delvis askebegravde bygninger.

I Deshaies på Guadeloupe  var man jo litt «hjemme» igjen, på kjente trakter i alle fall. Godt å hvile ut etter en god del seiling i svært variable vinder de foregående dagene.

Men vi hadde en lite hyggelig opplevelse med anker som dregget igjen. Og igjen på grunn av at ankerkjettingen hektet seg rundt ankeret, ikke på grunn av spesielt mye vind. (ref Teknisk flik). Det er en litt forvirrende opplevelse når alle de andre ankrede båtene beveger seg opp mot vinden, og man selv er den eneste som er ankret fast….  :)

På turen nordover seilte vi forbi lille Pigeon Island vest for Guadeloupe, som er et bra sted for snorkling. Det blåste mye og bøyene var opptatt. (Ankring forbudt). Det blåste denne gangen også, men sesongen var på hell, og bøyer var tilgjengelige. Bøya inne i den lille bukta som ga mest ly var foruroligende nære land syntes det som, men vi fant etter en svømmetur at det gikk sånn akkurat. Og snorkleturen var flott her, masse levende koraller og fisk i et vell av farger. 

På Des Saintes sør for Guadeloupe fikk vi vår første magesjau på langturen. Selvlaget måltid, så vi vet ikke helt hvem eller hva vi skal skylde på. Men slike ting går jo over, så etter et par dagers hangling var vi på vei videre til Dominica. Og Martinique. Atter litt slitt båtutstyr som skulle erstattes, og i Le Marin fikk vi endelig fatt i et sett spilebokser som vi jo først gikk til Saint Martin for å hente. 

Som man skjønner så har det stort sett dreid seg om forflytning sørover for oss nå, i relativt behagelige dagsetapper uten mer nattseilas, men også uten mange dager på samme sted. Vi har ligget behagelig til i forhold til en ankomst på Grenada i midten av juni. Sommeren er nok kommet til Karibien med hensyn til vinden, det er mindre vindfullt og noe så uvant som vindstille netter i noen bukter. Men temperaturene er omtrent de samme som før. 

Dette skrives fra Bequia, og det er bare ca 70 nautiske mil igjen gjennom Grenadinene. Så får vi se hva vi kan finne av plass til båten i Grenada.

Oppdatering nov 2015:

Havnetips

St Kitts Basseterre

St.kitts White House Bay

British Virgin Islands

29.april- 9.mai

Stein:

Jeg hadde trodd at desto lenger nord vi kom, desto bedre og billigere skulle internett-tilgangen bli. Feil. Dårligere og dyrere. Surt å skulle betale 200kr døgnet for svakt internett. Det er jo ikke så langt unna månedsprisen vi er vant med hjemmefra. Dermed blir blogginnleggene gjerne publisert først når vi har huket tak i rimeligere eller frie routere. 

Fra St.Martin til øya Virgin Gorda i British Virgin Islands (BVI), er det ca 85 nautiske mil. Ikke så veldig langt, men langt nok til at man risikerer å komme fram etter mørkets frembrudd. Godt lys er alltid en fordel når man ankommer ukjente havner. Dersom det ikke er i et veldig sivilisert og ryddig område, kan man godt treffe på fiskeutstyr, sjømerker som er flyttet, småbåter uten lys etc. Dessuten er det bra å kunne se sjøbunnen der man ankrer, det kan være store forskjeller på bare noen titalls meter. Seiling kun over en natt er ikke vår favorittøvelse, man er ikke sliten nok til at det er enkelt å få sove for den som er av vakt. Så man ankommer gjerne litt trøtt og i ørska. Det ble uansett avgang fra St. Martin og Marigot i 16-tiden. Været var varslet bra med relativt svake vinder, og det holdt stort sett stikk. Ankomst Virgin Gorda ble da på morgenen med godt lys. Hvilket var bra, der vi først ville ankre så vi at det var mye stor stein i stedet for sandbunn som vi ville ha.

BVI med start på Virgin Gorda er litt «Memory Lane» for oss etter en seilcharter her for drøyt 7 år siden. Da fikk vi mye bra «Spare Ribs», og også nå smakte den bra der vi spiste den gangen. Spareribs her er spesielle i den forstand at de er så velpreparerte og møre at kjøttet bare faller av beinet. Oftest nydelig krydret også.

Vi traff også på den norske båten «Zera» , og hadde en hyggelig prat over en drink. Det tynnes med norske seilere nå, de fleste har seilt videre eller er i ferd med å sette kursen hjemover.

«Memory Lane» tok oss nord for Tortola (hovedøya på BVI), via Cane Garden Bay,  øya Jost van Dyke, Sopers Hole og til Norman Island.

Cruising BVI. Det spesielle med BVI som seilområde er at de mange øyene utgjør et litt mer skjermet farvann enn andre steder lenger sør. Derfor er det også veldig populært blant de som chartrer båter og kanskje skal håndtere et ukjent fartøy og lite seilvante medseilere.  

Cane Garden Bay, en lun bukt på nordvestsiden av Tortola.

 

"Hovedgata" på Jost van Dyke, Great Harbour. 

Noen store Tarpon'er holdt til på grunna i Great Harbour.

Pusser's bar og restaurant i Sopers Hole, et hyggelig sted, og velkjent for de fleste som har seilt BVI. 

  

Denne gangen kom vi oss i motsetning til forrige gang ut med jolla til det velrennomerte snorkle- og dykkestedet The Indians. Men vi begynner nok å bli veldig blaserte, og fant det å være omtrent som mange andre rev vi nå har snorklet på. Snorkling er uansett fremdeles en artig opplevelse blant det mangfoldet av fisk som finnes.

En av "The Indians".... 

Håpet var å få se noen større fisk, og i så måte gikk vi over bekken etter vann. Vi hadde sett tidligere at det sto en stor fisk i skyggen under båten, og vi sjekket den da vi kom tilbake fra The Indians. Det viste seg å være en ganske stor barracuda, så da var jo snorkledagen en skikkelig suksess. 

De sørlige øyene i BVI er populære blant båtfolket. Båtfolket er vel for så vidt nesten de eneste som kommer dit også. Selv så sent på sesongen som det var, så var havnene stort sett fulle. I en bukt så vi oss til og med nødt til å legge oss på en bøye. Bøyeovernatting på BVI koster mer enn ei natt i marina med alle fasiliteter hjemme, så det ble ikke ofte ankeret hang på baugen nattestid. Når bøya under varierende vind også vaser seg inn i wirene til det nedsenkede baugspydet og dunker i skroget om natta, så er det desto mere bortkastet.

Katamaranland i Manchioneel Bay

Da vi så hadde badet, snorklet, seilt og spist oss rundt BVI var tiden inne til å betale prisen for gildet. Alt har en pris, og denne gangen visste vi at det var direkte motvind tilbake til St. Martin hvor det var bestilt noen deler. Varselet var på hovedsakelig standard østavindvind, rundt 10 sekundmeter. Hvilket betyr at det blir noe mer. Standard skvalpesjø var det også. Så det ble bankekryss, skumping, hopping og dunking i 10-13 sekundmeter. Umulig å få lagd noe mat på grunn av at sjøsyken kom kjapt med engang man gikk ned i båten. Appetitten ble deretter. Kosten blir peanøtter, potetgull og saltkjeks.
Fremdriften østover ble tross god seilvind relativt laber, og det var to stykker grønnmaskede og trøtte seilere som ankom Marigot etter 22 timer.

Som man så ofte opplever, ikke bare i Karibien, så var det krøll med delebestillingen. Vi ble liggende fånyttes mange dager før nok var nok, og tok avgjørelsen om å reise. Delebehovet var ikke prekært, men man bør jo i utgangspunktet slå til hvis muligheten er der.

Siden det nå nærmer seg orkansesong herover, så begynner vi på turen sørover til tryggere områder. Det blir jo hovedsakelig via steder vi har vært før, i alle fall når vi har kommet oss et lite stykke på vei. Vi har enda noen ubesøkte øyer rett sør for oss, vi får se hvilke vi går innom.


Oppdatering desember 2015:

Havneinformasjon:

Virgin Gorda, Spanish Town og Savanna Bay:

Peter Island, Little Harbour:

Norman Island, The Bight:

Tortola, Sopers Hole: