British Virgin Islands

29.april- 9.mai

Stein:

Jeg hadde trodd at desto lenger nord vi kom, desto bedre og billigere skulle internett-tilgangen bli. Feil. Dårligere og dyrere. Surt å skulle betale 200kr døgnet for svakt internett. Det er jo ikke så langt unna månedsprisen vi er vant med hjemmefra. Dermed blir blogginnleggene gjerne publisert først når vi har huket tak i rimeligere eller frie routere. 

Fra St.Martin til øya Virgin Gorda i British Virgin Islands (BVI), er det ca 85 nautiske mil. Ikke så veldig langt, men langt nok til at man risikerer å komme fram etter mørkets frembrudd. Godt lys er alltid en fordel når man ankommer ukjente havner. Dersom det ikke er i et veldig sivilisert og ryddig område, kan man godt treffe på fiskeutstyr, sjømerker som er flyttet, småbåter uten lys etc. Dessuten er det bra å kunne se sjøbunnen der man ankrer, det kan være store forskjeller på bare noen titalls meter. Seiling kun over en natt er ikke vår favorittøvelse, man er ikke sliten nok til at det er enkelt å få sove for den som er av vakt. Så man ankommer gjerne litt trøtt og i ørska. Det ble uansett avgang fra St. Martin og Marigot i 16-tiden. Været var varslet bra med relativt svake vinder, og det holdt stort sett stikk. Ankomst Virgin Gorda ble da på morgenen med godt lys. Hvilket var bra, der vi først ville ankre så vi at det var mye stor stein i stedet for sandbunn som vi ville ha.

BVI med start på Virgin Gorda er litt «Memory Lane» for oss etter en seilcharter her for drøyt 7 år siden. Da fikk vi mye bra «Spare Ribs», og også nå smakte den bra der vi spiste den gangen. Spareribs her er spesielle i den forstand at de er så velpreparerte og møre at kjøttet bare faller av beinet. Oftest nydelig krydret også.

Vi traff også på den norske båten «Zera» , og hadde en hyggelig prat over en drink. Det tynnes med norske seilere nå, de fleste har seilt videre eller er i ferd med å sette kursen hjemover.

«Memory Lane» tok oss nord for Tortola (hovedøya på BVI), via Cane Garden Bay,  øya Jost van Dyke, Sopers Hole og til Norman Island.

Cruising BVI. Det spesielle med BVI som seilområde er at de mange øyene utgjør et litt mer skjermet farvann enn andre steder lenger sør. Derfor er det også veldig populært blant de som chartrer båter og kanskje skal håndtere et ukjent fartøy og lite seilvante medseilere.  

Cane Garden Bay, en lun bukt på nordvestsiden av Tortola.

 

"Hovedgata" på Jost van Dyke, Great Harbour. 

Noen store Tarpon'er holdt til på grunna i Great Harbour.

Pusser's bar og restaurant i Sopers Hole, et hyggelig sted, og velkjent for de fleste som har seilt BVI. 

  

Denne gangen kom vi oss i motsetning til forrige gang ut med jolla til det velrennomerte snorkle- og dykkestedet The Indians. Men vi begynner nok å bli veldig blaserte, og fant det å være omtrent som mange andre rev vi nå har snorklet på. Snorkling er uansett fremdeles en artig opplevelse blant det mangfoldet av fisk som finnes.

En av "The Indians".... 

Håpet var å få se noen større fisk, og i så måte gikk vi over bekken etter vann. Vi hadde sett tidligere at det sto en stor fisk i skyggen under båten, og vi sjekket den da vi kom tilbake fra The Indians. Det viste seg å være en ganske stor barracuda, så da var jo snorkledagen en skikkelig suksess. 

De sørlige øyene i BVI er populære blant båtfolket. Båtfolket er vel for så vidt nesten de eneste som kommer dit også. Selv så sent på sesongen som det var, så var havnene stort sett fulle. I en bukt så vi oss til og med nødt til å legge oss på en bøye. Bøyeovernatting på BVI koster mer enn ei natt i marina med alle fasiliteter hjemme, så det ble ikke ofte ankeret hang på baugen nattestid. Når bøya under varierende vind også vaser seg inn i wirene til det nedsenkede baugspydet og dunker i skroget om natta, så er det desto mere bortkastet.

Katamaranland i Manchioneel Bay

Da vi så hadde badet, snorklet, seilt og spist oss rundt BVI var tiden inne til å betale prisen for gildet. Alt har en pris, og denne gangen visste vi at det var direkte motvind tilbake til St. Martin hvor det var bestilt noen deler. Varselet var på hovedsakelig standard østavindvind, rundt 10 sekundmeter. Hvilket betyr at det blir noe mer. Standard skvalpesjø var det også. Så det ble bankekryss, skumping, hopping og dunking i 10-13 sekundmeter. Umulig å få lagd noe mat på grunn av at sjøsyken kom kjapt med engang man gikk ned i båten. Appetitten ble deretter. Kosten blir peanøtter, potetgull og saltkjeks.
Fremdriften østover ble tross god seilvind relativt laber, og det var to stykker grønnmaskede og trøtte seilere som ankom Marigot etter 22 timer.

Som man så ofte opplever, ikke bare i Karibien, så var det krøll med delebestillingen. Vi ble liggende fånyttes mange dager før nok var nok, og tok avgjørelsen om å reise. Delebehovet var ikke prekært, men man bør jo i utgangspunktet slå til hvis muligheten er der.

Siden det nå nærmer seg orkansesong herover, så begynner vi på turen sørover til tryggere områder. Det blir jo hovedsakelig via steder vi har vært før, i alle fall når vi har kommet oss et lite stykke på vei. Vi har enda noen ubesøkte øyer rett sør for oss, vi får se hvilke vi går innom.


Oppdatering desember 2015:

Havneinformasjon:

Virgin Gorda, Spanish Town og Savanna Bay:

Peter Island, Little Harbour:

Norman Island, The Bight:

Tortola, Sopers Hole: