Stein, 24 - 29 juni

Kielkanalen i seg selv er grei å gå. Seil kan være oppe, men motoren må være i gang. Den er bred og fin, med plass til store skip. Hvilket det er mange av. Og så er det en del ferjer som krysser uavlatelig mellom sine ferjeleier og snur på få minutter. Vi tok oss tid til å stoppe i Rendsburg 24-25 juni, det er bare en tredjedel av veien mot vestsiden. Men en fin og rolig havn utenfor kanalen.

Neste stopp var Brunsbuttel ved utgangen til Nordsjøen. Selve stedet er koselig, selv om det ligger i et industripreget område og rett ved slusene. Med fint vær hadde vi det koselig den ettermiddagen og kvelden. Nattelydene er spesielle i småbåthavna. Digre lasteskip durer forbi 30-40 meter unna, og propell-lyden høres godt gjennom vannet.

Vi klarte oss bra denne gangen i slusene. Det er best å være på plass når de åpner, en seilbåt som lå på samme brygge i havna som oss la ut et par minutter for sent. Slusen ble stengt rett foran dem. Strekket ut forbi Cuxhaven og ut i dypt nok farvann er ganske langt. Så vi måtte legge ut mens det fremdeles var tidevann i mot. Det snudde til medstrøm ved Cuxhaven. På grunn av vindstille ble det motorkjøring nesten hele denne dagen også. Og etter en dag på sjøen gikk vi inn til den østligste av de tyske frisiske øyene med havn, Wangerooge.  (eksotiske navn på noen av disse øyene, som Spiekeroog, Schiermonnikoog). Ingen landsby ved havna her. En hyggelig tysker tilbød oss å ligge på hans båt siden det var fullt på den siden som egnet seg for oss.

Wangerooge var vel ikke den mest spennende øya, så neste dag bar det videre. Lite vind nå også, så det ble både seiling og motor. Vinden tok seg opp da vi nærmet oss Nordeney, og kapteinen ville gjerne seile det siste stykket, selv om det betød kryssing. Det var lavvann, og vi krysset i den dype renna i innløpet. Det gikk fint innover, og så var det bare å ta ut de siste meterne for å unngå flere vendinger. Linja for 5 meter dybde på lavvann kom opp på plotteren, og det var på tide å vende. Dunk!!!  Nei, det var for sent å vende! Stoppet i sanda var heldigvis relativt mildt. Ikke den brutale ristingen i riggen som kjennetegner kontakt med hardt underlag. Vi klarte fort å bakke oss løs, og det var ingen tegn til skader. Men fryktelig pinlig. Kapteinen har prediket ofte at sanden flytter seg i dette området. Kartet er fort utdatert…

Og så er det noen som tror at seiling er kjedelig?

Etterpå var det godt å slappe av litt på Nordeney. Et koselig bysentrum som er lunt og trivelig på en ellers vindfull øy. Vi traff også mannskapet på den norske museumsseileren Colin Archer som var på vei til Harlingen. En liten omvisning viste to ganske diametralt motsatte konsepter mht vår egen båt. Men begge er trivelige J.

Vi reiste grytidlig 29.juni fra Nordeney for å få med oss litt medstrøm ut.

Wangerooge

God Norderney isbar

Vindfullt på utsiden av Norderney

Tor Erling på vei til Tall Ships Race i Harlingen

Ja, så skulle vi i dag gjennom slusa. Den normale, gamle slusa som seilbåter vanligvis tar, var ødelagt, så vi måtte i den store.

I venteområdet utenfor traff vi på en norsk 44 fots Bavaria, Catara. De hadde kommet gjennom kvelden før, men hadde ikke kontanter å betale med. Så de slapp ut, overnattet i havna like ved, og skulle nå også inn i slusa igjen bare for å betale i slusekiosken. Så de spurte oss om vi kunne gjøre det for dem, så kunne de bare reise nordover med en gang. Det var greit for oss, de sa det kostet 75€, og vi fikk 80€ oversendt på båtshaka siden ingen av oss hadde vekslepenger. Da vi skulle betale i slusekiosken, ble det en overraskelse......slusevakta skulle bare ha 35€ for en 44 fots seilbåt. Så da var det ikke så mye å gjøre med egentlig, vi var påspandert dagens restaurantmiddag.

I selve slusa tok det forøvrig litt tid før vi fikk komme inn. Den var kjempestor, så når sluseporten stengte bak oss, merket vi ikke at vannet beveget seg. Den typiske slusa vi har sett på film, er Telemarkskanalen, hvor det spruter inn vann. Så dette tar lang tid tenkte vi.
Sultne var vi også, så vi kunne jo spise litt mat, mens slusa fylte seg. Vi begynte å lage, og holdt øye med sluseveggen gjennom vinduet. Ingen tegn til at vi ble løftet en eneste centimeter. Bare å slappe av og ikke stresse her, ja. Så kikket Tove Irene tilfeldigvis ut og fremover. Der hadde sluseutgangen allerede åpnet seg. Det ble dårlig med lunsj, bare å starte opp og kaste fortøyningene i full fart.

Dette har vi ledd godt av etterpå. Vi merket ikke at slusa fylte seg i det hele tatt.

Nå er vi i Rendsburg, det er bare ca en tredjedel gjennom kanalen.

Stein:

Etter et besøk i båtutstyrsbutikken, ble det avgang fra Sønderborg syd i Danmark på formiddagen 22.juni. Varselet var fremdeles på frisk nordvestlig vind, og det stemte. Men det passet bra, vinden inn aktenfor tvers. Vi brukte kun kun forseil pga revproblem, men gled fint og behagelig av gårde med ca 7 knop.

Litt mere bølger ble det utover ettermiddagen, men det gikk radig ned til Kiel. Kiel er et sted for seilere, og på en søndag ettermiddag i juni braste vi selvfølgelig inn i et par regattafelt. Med litt ekstra manøvrering gikk det bra. Morsomt å seile inn fjorden til Kiel, masse båter av ymse størrelser, både for motor og seil.  Hvordan kunne vi vite at det er Kieler Woche, en av verdens største seilregatta-uker og massevis av båter i hele fjorden….?

Vi gikk inn til Stickenhorn Marina for å se etter plass der, men det var skikkelig fullt. Bare å tusle seg ut igjen. Men vi visste om et sted like ved. Vi gikk inn til British Kiel Yacht Club. Og hadde flaks, det er ofte de har fullt av egne båter, men de var ute et par dager. Havna ligger lunt og fint for vestlige vinder. Noen ankret utenfor, så det er også en mulighet.

Yachtklubben har en gammel militær tradisjon. Vakthavende var riktignok i sivil. Men en stund etter at vi hadde sjekket inn, kom han ned til båten. «Would you like to have the bar open tonight, SIR?» lød det på umiskjennelig Oxford-engelsk. Søndag kveld og noen få båter i havna…vi takket høflig og fortalte at vi hadde basert oss på egen forpleining . Litt senere fikk vi se det norske flagget vaie fra gjestebåtsmasta. Litt stil har de jo enda, britene!  

Revepunktene ble modifisert dagen etter, og så ble det en bytur på ettermiddagen. På selveste St. Hans aften.

I morgen går vi inn i Kielkanalen via slusene ved Holtenau. Den er 58 nautiske mil (107 km) lang. Så for egen komfort så planlegger vi et stopp inne i Kanalen ved Rendsburg.

British Kiel Yacht Club

De siste dagers rute:

Tove:
Ellers er vi ankommet Fredericia (ved innløpet til Lillebelt på Jyllandsiden). Vi seilte i dag fra Korshavn, som er en naturhavn på nordøstsiden av Fyn.
Ventes en del vind i morgen, så det blir kanskje heller litt tid til å se i butikkene i byen. Vi ligger i den gamle havna, som ligger helt inne i byen.
 

Stein:

Hva er det med oss og båtmotorer tro....

Etter en frisk seilas mot Hundested, ruller vi inn forseilet utenfor havna og vender opp i vinden. Ser at ferja går inn i havna bak oss.

Begge motorer starter med en gang, og godt er det, for de behøves med god kraft i den friske vinden. Deretter får vi etterhvert ned storseilet og setter kurs for det trange innløpet til Hundested Havn. Det er jo en selvfølge og helt forventet at ferja kommer ut igjen akkurat i det vi skal gå inn, så vi svinger bort langs moloen.

Vi har latt oss drive sakte med vinden unna innløpet, så farten er lav. Gir på for å dreie tilbake. Så lyder det et piiiip. Slik som når en motor stopper. Er det mulig? Ja, høyre motor viser null i turtall. Startforsøk mislykket. Må bare vente til vinden dreier båten i riktig retning, slik at vi kan bruke venstre motor til å få opp styrefart.

Det går greit. Litt høy puls. Høyre motor starter igjen når vi atter prøver. Og gir skyvkraft. Men vi undres veldig på hva som skjedde.

Vi går inn i havna. Der inne oppdager Tove Irene at det ene spinnakerskjøtet sleper etter båten. Når vi får det opp, ser vi at det er fliset opp i enden, og revet av. Har nok vært inne i en propell, ja. 

Må vel begynne å se mer i bakspeilet....  

Tove:

Vi kom til Hundested, nordsiden av Sjælland i går, 14. juni.

Det var 55 nautiske mil fra Halmstad på drøye 7 timer. Vi har aldri seilt så fort, så lenge før.

Speeden var lenge på  8,5 knop, og så 10 tallet ganske ofte. Det er fort til å være vår katamaran.

Vi hadde nw vind på 10 - 12 m/s.

I går var vi også så heldig å treffe et nederlandsk par, som kunne fortelle oss litt om de Frisiske, Nederlandske øyer. Og gi oss noen tips. De var på vei mot Lofoten. Bort fra varmen, som de ikke var så glad i.

Ellers har vi bare slappet av og kost oss i dag. Vi må si at vi har vært utrolig heldig med været. Hadde bare regn i Strømstad, ellers bare sol. 

Drar vel videre imorgen mot Bogense og Lillebælt. Får se hvor langt vi kommer. Det er det vinden som avgjør.