Kapp Verde-øyene 17-28.november

Stein:

Turen fra La Gomera hadde heldigvis ikke slitt oss helt ut. Etter en liten høneblund på formiddagen var det tid for å ta affære og få klarert inn på Kapp Verde. Både cruising-guider og blogger var studert for å få oversikt over prosessen. Havna i Palmeira på Sal har ingen marina eller tilleggingsmuligheter for gjestende seilbåter. Men det er ei lita steinbrygge, hvor de lokale regjerer. Ved siden av er en liten steinknaus hvor «The Yotties» kan feste gummibåten. Ellers var havna rolig og uten svell da vi var der, deilig etter å ha duvet rundt i mange dager. Vel inne begynte letingen etter havnekapteinens kontor. Som det viste seg ikke fantes lenger. Prosedyren var ikke lenger slik som beskrevet, politiet sendte oss etter å ha registrert visse data ut på flyplassen for å skaffe visum der. Men det lønte seg å ha studert litt materiale på forhånd likevel. Noen hollendere vi traff i Palmeira fortalte at de hadde betalt 25€ pr hode for visum. Jeg klarte på fryktelig mangelfull fransk å fastholde overfor immigrasjonsoffiseren på flyplassen at det ikke er samme pris for flypassasjerer og seilere. Og slapp med totalt 5€.

Palmeira er et svært enkelt sted etter norsk standard. Kvaliteten på bygninger behøver vel ikke være den samme i varme strøk, og det var den generelt langt ifra også. Mye ganske dårlig. Men gatene sentralt var ryddige og uten nedsøplet slumpreg. Et sted med særpreg, og som det ofte er i slike strøk, litt koselig også. Turister var det nok få av. Likevel fint å se hvordan man lever på Sal i Kapp Verde.

Palmeira havn

Downtown Palmeira

Uptown Palmeira

Midt i byen, ingen luksus.

Frittgående innbyggere.

Palmeira var likevel ikke noe sted å tilbringe mange dager, så allerede neste dag om morgenen seilte vi sørover til Santa Maria på sørenden av Sal. Diverse seilblogg-dokumentasjon hadde vi sett på når det gjelder dette stedet også, og forventet et enda mindre og enklere sted. Feil igjen. Det må ha skjedd mye her de siste årene. Det var mange turist-anlegg av bra klasse, og nye under oppføring. Stedet har en lang Sahara-gul strand hvor brenningene bryter, masse soldager og strandsonen preges av vannsport og badeliv. Det sies jo at Kapp Verde blir de nye Kanariøyene, og Santa Maria ser ut til å være en begynnelse. Og som på noen av Kanariøyene, utenom sol- og badeturisme har øya ikke så mange ressurser.

Vi båtlasaroner har for tiden svært enkle kår ved Santa Maria. Ingen moloer å gjemme seg bak betyr ganske utsatt og skvalpete ankring. Brenningene gjør landgang med gummijolle på stranda til et vågalt og lite aktuelt badeprosjekt. Det finnes en pir og en dertil hørende trapp der hvor bølgene tar fart mot stranda. Der må man være kjapp til å smette i land mellom bølgeryggene som løfter jolla en meter opp og ned. Ganske heftig for nybegynnere egentlig, men med litt hjelp gikk det bra for oss også. Etter ilandstigning sender man jolla ut i en lang line som vaser seg inn i liner og påhengsmotorer på andre joller… Heldigvis avtar vind og bølgehøyde noe utover kvelden, når man skal reversere prosedyren i mørket etter et vinglass eller to.

Bilder fra Santa Maria:

Fra Santa Maria valgte vi å gå ut på ettermiddagen, for å kunne ankomme i dagslys om morgenen i Tarrafal, Sao Nicolau. Kartdybdene så ganske lite nøyaktige ut i dette området, og ved ankring mellom flere båter er dagslyset også greit å ha for å se avstander og andres ankringskuler. Tillegging til brygge for seilboms er ikke tilgjengelig her heller. Tarrafal er vel hakket større enn Palmeira, men fremdeles et lite sted. Vi spiste lunsj på det vi tror er stedets beste restaurant, uten at det sier så altfor mye. Folk var vennlige og hjelpsomme, og gav også her et positivt inntrykk.

Gummibåtfasilitetene er sparsomme også i Tarrafal....

...men her er i alle fall jollevaktlaget på jobb.

Sikkert like bra dyretransport som i Norge.

Byens beste.

Siste etappe innen Kapp Verde til Mindelo på øya Sao Vicente kunne gjøres på en dag. Ankomst var 21.november, og havna var ganske full av ankrede seilbåter. Marinaen har ord på seg for å ha mye svell, så vi fulgte et tips om at det var roligere å ligge på svai. Nordmenn var godt representert her, foruten oss var det 4 langtursbåter ( Ariane, Spirit, Escape og Doris).

Mindelo havn

Mindelo strand

Forbruksbatteriene har den siste tiden vært litt uvillige til å ta opp og beholde lading. Syrenivå har vært jevnt sjekket, men når syrevekten ble undersøkt, viste det seg dessverre at det sto dårlig til. Vanligvis er dette ikke noe egentlig problem, batteriene holder bare en viss tid. Dersom de er i jevnlig bruk med opp- og utladninger, slites de mye, og må bare byttes. Men sånn sett er vi ikke i Europa nå lenger. Her i Mindelo var det vanskelig å få forklart batteriforhandlerne at det i det hele tatt er noe som heter forbruks- eller servicebatteri. Det finnes kort og godt bare startbatterier her. Til og med servicefolkene ved marinaen brukte ikke noe annet. Og når det ikke snakkes engelsk hos forhandlerne heller, tar det sin tid å finne ut av det. På grunn av avhengighet av autopiloten, er det ikke fristende å dra over til Karibien med dårlige batterier. Så vi ble tvunget til å kjøpe et sett dyre batterier vi ikke egentlig vil ha for å føle oss komfortable under overfarten. Disse batteriene vil slites fortere og vil måtte byttes tidligere enn skikkelige forbruksbatterier. Bestilling av andre batterier er mulig, det tar bare 4-6 uker…

Batteribytte mens man ligger på svai er ikke det mest lettvinte. Heldigvis for oss oppholder det seg noen folk ved marinabrygga som gjerne hjelper til med ting for en liten slant. Det ble til og med krangel om hvem som skulle ordne med returbatteriene. En av gutta hadde involvert politiet fordi han mente seg snytt av kameraten for bæring av 2 batterier, kr.18, og utsikten til et par bruktbatterier.

Gass har vi også fått fylt. Før avreise hjemmefra bestemte vi oss for å ta med svenske komposittflasker som har egen skrukran. Leste på Facebook Langturseilere  at disse får man fylt overalt. Kanariøyene hører tydeligvis ikke til innenfor «overalt». Der vi var ville forhandlerne kun bytte inn egne flasker. Velstand avler vel byråkrati og monopoler, på Kapp Verde passer det nok bedre med en mer praktisk tilnærming.

Man får det meste i byen Mindelo, om enn ikke i det utvalg som man kanskje ønsker seg. Ganske så små dagligvarebutikker. Men stort fiskemarked og ditto grønnsaksmarked. Ryddig og greit er det stort sett her også. Imidlertid ser det ut til å være en god del folk som ikke har særlig inntekt. Derfor er det liksom noe som ikke stemmer med prisnivå på saker og ting. Det er minst like høyt som på Kanariøyene, utenfor turistområdene. Det har vel noe å gjøre med hva vi som er turister kjøper, men en skulle jo tro at de fleste må handle dagligvarer. Kanskje de fleste lokale innbyggerne handler mest på markedene. Alt finnes dog ikke der heller. Før avreise har vi hatt problemer med å få tak i noen bra tomater. Og noe brød som varer en stund.

Fiskemarkedet

Ditto grønnsaker

Gateliv i Mindelo


Mindelo Marina har noe så spesielt som en rommelig dinghybrygge der alle er hjertelig velkomne, også de som ligger på svai i bukta. Vi er ikke så bortskjemt med det. Men totalt sett er det jo smart, da kommer folk desto lettere til baren, båtutstyrs-sjappa og resten av byens fasiliteter. Hvilket igjen er bra for byens næringsliv.
Noen sekunders klipp ligger her:     Mindelo bryggebar

Nå begynner vi å gjøre oss klare til overfarten til Karibien. Jobber med å igjen bunkre skuta full. Regner med avreise fredag 28.november, og setter kurs mot Barbados. Det tar vel et sted mellom 14 og 17 dager, og dermed er det en god stund til det blir noe oppdatering på disse sidene.