Atlanterhavskryssing 28.nov - 12.des

Stein: 

Ankeret ble hevet på morgenkvisten fredag 28.nov. Og stuet i ankerbrønnen for overfarten. Mest mulig løft i baugene er hensikten. Klokken 0800 hadde vi satt seil og satt kurs vestover. Moderate vinder var varslet, men som forventet var det sterkere vind i sundet mellom Sao Vicente og  Santo Antao. Og vindskygge bak Sao Antao. I vindskyggen gikk det sakte, så det ble ingen «flying start». Vinden var egentlig svært så moderat og også varierende til å begynne med, så det ble mye spinnakerlirking på slør i lav fart og lite vind. Etter hvert blåste det tidvis godt opp, og da gikk spinnakersløren så det suste. Suset stoppet plutselig med et «SVOSJ!!» og frenetisk blafring sent utpå lørdagskvelden. I mørket kunne vi skimte restene av spinnakeren som blafret heftig. Slør på 90 grader og 8,5 til opp mot 10 knop båtfart belaster spinnakeren kraftig, det er vi klar over. Spinnakeren var gammel og hadde gjort mye tjeneste, så sammenbruddet var ikke en voldsom overraskelse. Heldigvis lå det en reserve klar. Men nå måtte vi være mer konservative. Spinnaker må en sånn båt som vår ha for å utnytte potensialet under forskjellig vindforhold.

Vi har jo lest at på den ruta vi seiler, ligger «Tradewinds» som regel stødige og stabile. I likhet med oss opplever nok mange at det ikke hele tiden er tilfelle. De første dagene hadde vi noen stille perioder som dro gjennomsnittsfarten kraftig ned. Gjennomsnitt 6 knop er muligens et ambisiøst mål for en liten cruisebåt, men det er det som skal til for å greie overfarten på 14 dager. Medstrøm skal det jo også være, for oss var det heller en liten motstrømskomponent de første dagene.

Søndag 30.november begynte vinden å ta seg litt mer stabilt opp. Fine forhold med de lange fine bølgene uten kryssbølger på toppen slik man har hørt om. Silkeføre med spinnaker nummer 2. Og så beit jammen fisken også. Som flere ganger tidligere sang det i begge snellene samtidig. Midt i bollebakingen til Tove Irene. Vi dro inn en kjempeflott Dorade på den ene siden, og mens vi strevde med å kverke den, klarte fisken på den andre snella å komme seg løs. Det var helt greit, den vi fikk var sikkert 4 kg + og mer enn nok mat til oss. Igjen, dette er nydelig matfisk.

Som før nevnt er det nødvendig for oss med noen smådupper om dagen. Skipperen stod opp etter en lur påbegynt i rolig silkeføre da det hadde begynt å suse godt i vannlinja. Da han kom opp, satt styrkvinnen med et tilfreds glis og seilte 9-11 knop i surfene med gennakeren. JI-HAAA!!!. Her skulle tapet i gjennomsnittshastighet fikses. Det ble likevel enighet om å bytte til genoa med tanke på at gennakeren også er gammel….

Tradewinds ble etter hvert stabile i retning. Noe variasjon i styrke, og dermed også bølgehøyde. Det er en stor fordel komfortmessig å kunne gå med bølgene. Det gir en litt mindre slingrete tilværelse når man skal få gjort noe om bord. Så hva gjør man under en slik overfart? For vår del kommer det som nevnt mye an på forholdene. Basisen som søvn og mat tar tid. Det skal også ryddes, vaskes opp, smårepareres, logges, hentes værinformasjon, fiskes litt, bytte seilkonfigurasjon, solcellepaneler skal flyttes hele dagen, i tillegg til lesing og mye annet småtteri. Det noe spesielle er at det må skje i sakte bevegelser og dermed tar alt mye mer tid. Man må kjenne på bevegelsene, flytte seg sakte og holde seg fast for ikke å bli overrasket av båtens kontinuerlige bevegelser. Dette hjelper også mot sjøsyke. Et dagligliv på denne måten er vel ikke noe vi ønsker oss over veldig lang tid, vi synes det er ganske slitsomt i lengden med den noe rykkete måten en katamaran går i bølgene. Men for å komme til nye steder er en dose av dette nødvendig.

Litt småsnekring underveis.

Helt etter læreboka gikk vindretningen utover i uka fra østnordøst til øst. Så med vinden etter hvert rett bakfra og under 10 m/s, var det bra å ha en spinnaker ekstra. Riktignok hadde den tynnere duk, men ved å unngå slør skulle vi kunne unngå overbelastning. Grytidlig torsdags morgen mens jeg sov, våknet jeg av at Tove Irene ropte fra cockpiten. «Fiskebåt!», var det det hun sa?  Nei, det var ikke det, hun sa «Spinnakeren!». Den befant seg øyensynlig under båten. Det var mørkt, men i dekkslyset kunne vi se noen rester av den dingle fra masta. Her så det ut til å vente en litt trøblete jobb. Båten gjorde tidvis 3,5 knop bare på skroget, så å få trukket 100 kvadratmeter fram og opp ville nok bli beintungt. Spinnakeren var mye lengre enn båten, så det var uaktuelt å starte motorer for å reversere. Propellene ville bare spinne den rundt seg og sørge for at vi ble uten motorkraft for en stund. Å slippe den bakover kunne føre til at den satte seg fast i seildrev eller ror.  Følgelig måtte vi begynne jobben med å trekke den opp forfra. Heldigvis viste det seg at den var revet i stykker og bare en mindre del hang igjen. Det var nok også grunnen til at båten drev såpass fort. Så det hele gikk relativt greit sånn sett. Men da var vi altså under halvveis med to spinnakere i avgang. Ikke fullt så greit. Kun et lenseseil igjen, gennakeren.

Vi er ikke så glade for mye arbeid på dekk om natta. Men det blir jo nødvendig av og til. Som sikkerhetsforanstaltning skal den som utfører jobben ha AIS «Mann over bord» sender pluss lys og nødraketter på seg.

Videre som dagene gikk savnet vi virkelig en bra spinnaker. Også med hensyn til komfort. Som sagt er medbølger veldig behagelig i forhold til sideveis bakfra. Hovedbølgeretning og vindretning er jo som regel den samme i disse traktene. Men uten skikkelig spinnaker får man ikke seilt effektivt i medvinden. Da blir det enten å akseptere lavere fart og ha det mer behagelig, eller å skjære på tvers av vind og bølger for mer fart og ditto skumping. Og ikke bare skumping. Det er konstante bølger, og de er raskere enn en normal seilbåt. Når de tar igjen og treffer båten på skrått bakfra i diverse bølgehøyder, resulterer det i et utvalg kraftige lyder som ligner haglgeværskudd, et sveip av kraftig høytrykksspyler, kollisjon med noe ….

Gjenværende gennaker (en spinnaker for sidevind) ble brukt når vi syntes det var forsvarlig. Vår katamaran, som mange andre katamaraner, går ganske dårlig med standardseil og vind rett bakfra. Til og med under gennaker er vi nødt til å skjære på tvers av ønsket kurs for å få litt trykk i seilet når vinden dabber av. Noe den ofte gjorde. Dermed hadde vi ikke kurs direkte mot målet, og måtte gå lengre distanse. En natt hadde gennakeren surret seg rundt forstaget, og fikk noen store flenger da den skulle løsnes. Da var vi uten noen form for spinnaker, skikkelig ergerlig. Så ergerlig at jeg om morgenen kastet meg over den og tråklet sammen flere meter flenger med sytråd. Sammen med litt spinnakertape håpet vi at gennakeren kunne holde en stund til. Og det gjorde den. Den holdt farten oppe i et døgn, før det for tredje gang sa «SVOSJ!!», og gennakeren revnet skikkelig. Og ikke i tråklingen, men langs hele siden. Vinden var ikke spesielt sterk, så vi lurer på om det er effekten av bølgene som belaster spinnakerne for mye.

Tråkling av seil

Jakten på vind bragte oss hit og dit... Blå strek er seilt kurs, svart strek er idealkurs.

Uansett gikk det saktere de siste dagene inn mot Barbados uten spinnakerhjelp. Vi ankom Bridgetown etter 14 dager og 9 timer, gjennomsnittsfart ca 5,85 knop. Ganske uthvilte egentlig. Værforholdene under vår atlanterhavskryssing var nok veldig gode. Vi traff bare på en typisk «squall» (kraftig og relativt langvarig byge med sterke og varierende vinder), og fikk revet seilene i tide. Ellers var det mye sol og til og med måneskinn om natta.

I Carlisle Bay utenfor Bridgetown lå det allerede 7 norske båter, så det var faktisk flest nordmenn der. De fleste kjente vi fra før. Etter å ha brukt noe timer på å sjekke inn, var det godt å hive ut ankeret og få fastere vann under kjølen. Og utsikt mot en nesten hvit strand med turkis vann utenfor…