11.-17. nov

Stein:

Klokken 8 om morgenen 11. november gikk vi ut i fra San Sebastian på La Gomera. Alle forråd fylt opp, det være seg mat, flaskedrikke, vanntanker, diesel (ikke noe ekstra på kanner), isboks. En omfattende værbrief var hentet fra nettet. Den beskrev svake vinder i et område som strakk seg langt syd for Kanariøyene. Vår erfaring er at vinden som regel er sterkere enn varslet ute på havet, så vi regnet med grei fremdrift likevel. Det måtte et par timers motorkjøring til før vinden tok seg godt opp, og vi kunne triumfere over værvarslet.  Fram til mot kvelden i alle fall. Deretter var det ganske slutt på triumfen og vinden. Ingen spinnaker kunne gi oss mer enn 1-2 knops fart, så da ble det motor den natta. På formiddagen neste dag kom det en svak vind, og spinnakeren klarte 2,5-3,5 knop. Ingen god fart for å komme til Kapp Verde innen rimelig tid, men bedre vind lenger sør var varslet. Saaaakte men sikkert kom den også. Stort sett platt lens, så spinnaker var grei å ha. Mange enskrogsbåter er lite glade for å bruke spinnaker på platt lens på grunn av at det lett blir mye rulling, men på katamaraner fungerer det bra.

Et stykke utpå var vi plutselig 4 norske båter i samme område. Ariane, Spirit og Escape var på vei til Mindelo. Det ble en del fiskeprat på VHF, siden fisking i dette området kan være ganske spennende. Det er fisk her som får snella til å hvine skikkelig. Jeg tror fåtallet av seilerne har utstyr til å takle napp av disse. Mens vi var innenfor VHF rekkevidde av de norske hørte vi om flere napp av «monsterfisk», men ingen som hadde fått noen om bord. Avslitte snører var gjennomgangshistorien. Samme historie med oss et par ganger. Det hvinte i sneller, og for å stoppe utrusingen av snøre, måtte friksjonshjulet skrus ganske hardt til. Da røyk snøret. Eller kroken bøydes ut. Det var jo ikke noen fordel at båten hadde 6 knop heller. Det tar litt tid å få redusert seil.

For vår del ønsker vi oss egentlig ikke å få disse storfiskene, hva de nå enn er for slag. Vi kan ikke få spist så mye fisk. Så vi bruker ikke de store slukene. Dermed kan vi få slikt som Dorado (Gullmakrell, coryphène commune). Flott matfisk som er en positiv erfaring å bli kjent med. Kraftige, glupske plugger som merkelig nok gjør beskjeden motstand når de er på kroken. Fantastisk anatomi, lite innvoller og mye fiskefilet. Mild og fin smak. Det ble tre slike. En fjerde ble kastet uti igjen fordi vi hadde nok til vårt bruk.

Ellers er det ikke så lett å få gjort så mye når vinden tar seg opp og bølgene blir litt større. Det skumper og skvalper konstant, og det blir for slitsomt å jobbe med annet enn seilingen og dagligdagse gjøremål. Heldigvis har vi fått brukbar motstandskraft mot sjøsyke, så det går stort sett greit. Katamaraner av vår størrelse er også utsatt for slamring under dekksalongen fra bølger som presses sammen mellom skrogene, og av og til både høres og føles det som om vi har gått på en mine. Til og med når man er vant med dette, støkker man tidvis. På den annen side er det jo lite krenging og rulling.

Vi gledet oss til å få «fast vann» under føttene igjen i ankerbukta i Palmeira, Sal. Jeg hadde lyst til å gå hit, litt mot bedre vitende. Palmeira blir beskrevet som et ganske lite og enkelt sted. Men det er jo litt synd å besøke kun Mindelo når man er på Kapp Verde. Etter 6 døgn og 1 times seiling ankom vi Palmeira.

Doradoer. God fisk.