Sydkysten av England 25.juni - 11.juli.

Stein:

Av noen grunn sitter jeg med en gammel forestilling om at Sydvest-England er et område med varme somrer og fint vær. Riktignok er det Atlanterhavskysten, så badelivet er det naturlig at begrenser seg noe. Velkomstværet i Falmouth minnet lite om god sommer. Ganske mye regn og vind. Men byen i seg selv er trivelig, med en lang hovedgate i godt gjenkjennelig engelsk stil. Og med fast grunn under føttene gikk det veldig bra å nyte noen dager i Falmouth.

Etter 5 døgn i Pendennis Marina satte vi seil med kurs østover igjen, mot Plymouth. Men stoppet i innseilingen ved en liten landsby i åssiden . Cawsand. De færreste har vel hørt navnet. Utenfor ligger det i alle fall en bra ankerplass. Til tross for noe hustri vær tok vi jolla inn for å sjekke om det var en pub der. Selvfølgelig var det pub, faktisk to. Og velbesøkt, som ofte er tilfelle på britiske puber.

Cawsand en litt fuktig senjunikveld.

Dagen etter gikk vi inn til Plymouth. La oss på bøya til en yachtklubb ved Cattewater. Men for oss er store byer ikke der vi trives best, så vi dro videre allerede neste dag. Vestaværet dominerte fremdeles, fint for vår fremdrift, og det finnes også noen områder hvor det er fin ly. Området ved Torquay ligger beskyttet for vestavinder, og kalles Den Engelske Riviera. En noe haltende sammenligning, men det finnes palmer her, og i maksvær er det fine forhold for strandliv. Bukta heter Torbay, og her ligger også den lille byen Paignton. Ikke noe kjent navn det heller. Imidlertid fant vi at det var flott å ligge for anker der. Det finnes en liten havn, den går stort sett tom for vann ved fjære sjø. Men vi fant en liten flytebrygge å parkere jolla ved, og da har langseilere det som regel helt greit. Litt finvær fikk vi også på "Rivieraen".

Paignton havn.

Gammel byggeskikk, minner om dansk taktekking.

Det finnes kilometervis med bittesmå badehus i rekke ved strendene.



Debra og Paul, som vi har truffet flere ganger på turen, bor litt lenger innover land i disse traktene. Vi hadde avtalt å besøke dem en dag, og de hentet oss ved havna. De ville vise oss litt av Devon, som området heter. Det ble en flott dag i slott, tette skoger, åpne heier og veier som ville skremt en erfaren vestlandssjåfør.

Berry Pomeroy Castle, et luksus-slott fra 1400-1500 tallet, hvor spøkelsene etter sigende fremdeles holder stand.

Fra Dartmoor, et stort hei-område som er nasjonalpark. Vi visste ikke at det fantes slikt i Syd-England.

Panorama fra Dartmoor.

Det finnes "villhester" i Dartmoor. Så veldig ville er de nok egentlig ikke, men de går fritt i heiene.







Fra Paignton gikk vi via Swanage til Cowes nord på Isle of Wight.

Byen er delt i East Coves og West Cowes, og forbindes med ei kjettingferge, "Floating Bridge".

West Cowes fremstår som koseligst og mest utviklet.

Området rundt Isle of Wight har mengder av fritidsbåter og havner. Jeg trodde jeg hadde sett det meste av katamaraner nå, men her lå en veldig spesiell båt. Katamaraner har jo to av veldig mye, men to master, to bommer, to genoaer....?




Vestaværet sørget for bra seildager for oss. Tenkte litt på alle de stakkarene som var på vei vestover mot Sør-Europa og Karibien gjennom kanalen. Det blir stor forskjell på fremdrift og komfort. 
Vår første sluse-marina ble Sovereign ved Eastborne. Doble sluser gir effektiv slusing og lite forsinkelser.

Stille vann, lunt og fint kombinert med store boligkomplekser rundt havna. Ikke noe problem med en blåsedag utenfor.


Vi ønsket å dra over Kanalen fra Sovereign, hoppe over Dover. Og helst helt til Dunkerque. Det var 83 nautiske mil siden vi måtte krysse kanalen i rett vinkel på hovedskipsfartsåren. Men siden vestaværet fremdeles holdt stand, gikk det ganske greit på en dagsetappe. 

Havneinformasjon Torbay 2016