Horta, Faial 8.- 16. juni 2016

Stein:

Horta på Faial er en veldig hyggelig liten by med søreuropeisk preg. Azorene tilhører jo Portugal. Forandring fryder hele veien. Etter 14 døgn på sjøen var det godt å ta seg en tur på restaurant på kvelden og kose seg på rolig underlag. Det søreuropeiske lokale prisnivået var også velkomment. Mat og drikke er merkbart billigere enn de områdene vi kom fra. Skikkelig espresso har de også, og 6-7 kroner koppen oppmuntrer til hyppige innfallsbesøk i kafeene.

Azorene er vulkansk område, det er fremdeles noe aktivitet, og ny aktivitet kan nok oppstå når som helst. Det store krateret på Faial er 400 000 år gammelt. 

Men siste utbrudd på øya var i 1957-58, da blant annet hvalfangstområdet og grunnlaget for det nyetablerte fyret på nordsiden ble ødelagt.  

Litt mer vulkansk land. Som også skjermer for fyrsektoren.

Horta…Hortensia. Blomstens navn stammer herfra. Faial er en skikkelig frodig grønn øy med mye dyrket mark.

Langturseilings-tradisjoner. Gjennom årenes løp har tusenvis av seilere fulgt opp tradisjonen med tegninger og maling av bilder som begynte på moloen. Nå er så og si alt av tilgjengelige murvegger og betongveier dekorert. 

Vi måtte selvfølgelig også delta. Det så ut som det også er tradisjon at nasjonalfargene brukes mye.

Lokal mat. Skal det være litt murene?

Vulkanen Pico på naboøya Pico. Nesten like høy som Galdhøpiggen.

Vi leste i cruising-guiden at det er få seilere som besøker mange av øyene. De ligger forholdsvis nær hverandre og innbyr egentlig på den måten til rundtur. Men det er ikke gode havneforhold overalt, og veldig mye forskjellig å oppleve på hver enkelt øy er det nok ikke. Så når turen videre til Nord-Europa er 8-10 dager, begynner de fleste heller etter hvert å se etter høvelige værforhold nordøstover. Været varierer mye, og det kan være lange perioder med ugunstig seilvind. Etter 8 dager i marinaen, det lengste vi har ligget inne på turen, var det tid for å sette kursen mot Falmouth i England.

Havneinformasjon Horta 2016.

I marinaen så de på katamaraner som litt mer problematiske enn andre steder. De ville helst ikke ha dem utenpå enskrogere, men utenpå hverandre. I selve marinaen er det egentlig bare gjort plass for enskrogere, og da er longside på brygga ved marinakontoret alternativet. 

Da vi kalte opp sa de at det ikke var plass til noen katamaran. Vi prøvde å pushe litt for å få ligge utenpå noen, men fikk beskjed om å ankre. Etter 14 dager til havs og ankeret stuet til fordel for sjøankeropplegg, passet det oss dårlig. Ved innsjekk fikk vi også vite at de ikke hadde noe system for venteliste. Sånn var det bare der. Da vi pekte på en stor solid enskroger med plass utenpå og spurte om det var OK der, så var det plutselig helt greit.

Det virket som om det gikk best med dem som bare lot være å kalle opp, tok seg til rette, og la seg der de syntes det var greit. Til og med på dieselbrygga for å vente der.

Azorene

Ny Atlanterhavskryssing

Stein:

Vi seilte ut fra St. Georges i fin vind 23.mai sent på ettermiddagen. Det gikk fint unna øst-nordøstover i 7 knop. Været skulle holdes under konstant og nøye oppsikt, så etter ca 3 timer var det tid for å hente inn oppdaterte værmeldinger. E-postprogrammet som behøves for å kommunisere med satellitt-telefonen var lastet ned på de to enhetene som kunne brukes til dette, og hadde fungert perfekt på veien til Bermuda.  Lesebrettet er mest behagelig å bruke, så det ble tatt frem. Med en gang dukket en feilmelding opp. «Google Play tjenester har sluttet å virke». Hmmm. Det var vel bare å trykke det bort. Eller? Det lot seg ikke gjøre. Hverken OK eller Rapporter gav noen muligheter, varselet kom opp igjen øyeblikkelig og blokkerte for all annen bruk av brettet. Det kunne se ut som om en eller annen, for oss ukjent, oppdatering hadde vært på gang før vi dro, og så hadde brettet faktisk låst seg da det mistet internettforbindelsen. Hjalp ikke å starte på nytt. Ikke noen kjent måte å ta ut batteriet på. Ikke noe om dette i manualen. Uklart om det ville hjelpe. Vi hadde mistet den muligheten til å bruke værprogrammet. Men heldigvis var det en mulighet til. Samsung-telefonen ble tatt frem. Jeg ble stiv i hele kroppen og fysisk kvalm da det begynte å komme opp rosa striper over skjermen på telefonen. Snart var hele skjermen full av rosa striper og ikke noe annet. Den var ubrukelig. Hva var dette? Murphys Lov og Bermuda-triangelet kombinert? Nå kunne vi ikke hente skikkelige værmeldinger. Det var bare ikke til å tro. Da batteriet ble tatt ut av telefonen for å starte om på den måten, så jeg at det var fuktig. Hva i….   Aha, Murphys Lov på det mest klassiske. Morgenen før vi reiste hadde vi funnet litt vann under en av taklampene. Litt oppå telefonen også. Lekkasje i taket ved et av de nye solcellepanelene. Full fokus ble satt på å tette lekkasjen mellom regnbygene, telefonen ble ristet og lagt til sides. Dumt.

Det var bare en ting å gjøre. Bite i det syre-sure eplet og snu. Humpet oss tilbake til St. Georges og var inne ved midnatt. Måtte straks rapportere til tollen, og fikk et døgns henstand med å sjekke inn på nytt. Tankene raste rundt. Murphy hadde gjort en skikkelig jobb, og sørget for at påfølgende dag var Bermudas nasjonaldag med det meste stengt av butikker og service. Tilgjengelig internett var svakt, med liten kapasitet og ofte ustabilt, til og med betalingstjenestene. Det var umulig å sove for oss begge med hodet fullt av utfordringer. Dersom vi ikke kom avgårde innen et par dager, var det en stund til neste værvindu. Pluss ny inn/utsjekk og proviantering på nytt.

Lesebrettet var det som var mest realistisk få til å virke stabilt. Den eneste muligheten vi kunne se til å få det tilbakestilt var å gå tilbake til fabrikkinnstillinger. Og så laste ned det nødvendigste av apper. Så vi prøvde det. Voila! Sa Murphy. Brettet var nå koreansk/japansk eller noe slikt, og totalt umulig å forstå et kvekk av. Det ble trykket og trykket men ingenting som lignet noe vi kunne gjenkjenne dukket opp. Det var liksom ikke måte på trøbbel.

Telefonen ble lagt varmt på toppen av en kasserolle en stund. Og livnet faktisk til. Men det var jo lite fristende å ha den som eneste enhet etter det som hadde skjedd med den. Nettbrettet måtte fikses. Tove Irene trykte og trykte. Bare kaudervelsk å få frem. Så traff hun noe. Gjenkjennelige ikoner dukket opp. Derfra var det mulig å komme inn på forståelig språk og med litt jobb å få satt brettet opp på nytt. Men appene manglet. Den helt essensielle appen Iridium Mail & Web for vårt utstyr var det ikke mulig å finne på Google Play. Hadde Iridium nylig tatt den bort fordi de ikke lenger støttet eldre teknologi? Mail til Iridium støttefunksjon ble sendt, og for en gangs skyld litt flaks. Ingen helligdag i USA og relativt raskt svar med nettreferanse til appen, som fungerte.

Utpå dagen var vi helt tomme i hodet og trøtte som strømper, så ny utseiling var ikke aktuell. En grei tollfunksjonær sa det var greit å vente til neste dag.

Så 25.mai stevnet vi ut på nytt.  Værvinduet var jo ikke helt det samme, men så greit ut utenom lite vind til å begynne med. Det stemte også. Lucky Strike har ikke veldig store dieseltanker, og ekstra hadde vi tatt bare 60 liter. Så det ble forsøkt å seile så mye som mulig til tross for lite vind og ditto fart. Man vil jo helst ikke bruke drivstoffet de første dagene av overfarten. Men vinden glimret med sitt fravær. Med lite forflytting og litt unøyaktigheter i værmeldingen endte vi hele tiden med svak vind. Første uka ble det mye god mat og ulidelig mye motorkjøring. Det er likevel absolutt mye bedre med for lite enn for mye vind, lavtrykkene som suser inn mot Azorene om våren kan være noen heftige og digre monstere. Vi var innstilt på å gjøre det som sto i vår makt for å unngå å komme for nærme et slikt. De var i nærheten hele tiden.

Bulls Eye. Etter noen dager med lite vind kom dette høytrykket og satte seg på oss. Delvis forventet, men håpløst å seile rundt. Det gjorde sin innflytelse med nesten null vind gjeldende 100 nautiske mil i alle retninger. Da var det bare å starte en av dieselmotorene. Men motstrøm på 1-1,5 knop nesten hele tiden gjorde det til en langdryg affære å komme seg ut av høytrykket.

Stille i Atlanteren. Det lille portugisiske krigsskipet seilte nok bedre enn oss da.

Og etter den stille uke kom den ikke så stille uke. Etter hvert som vi kom lenger østover kom vi inn mot områdene der lavtrykkene har en tendens til å forsterke seg og gi kraftig vind. Vi hadde også observert at flere hadde tatt en noe uventet bane sørøstover ned mot Azorene. Siden de er mange, mange dags-seilaser i utstrekning og kjappe i forhold til de fleste seilbåter, er de vanskelige å manøvrere unna. I tillegg er banen vanskelig å varsle med nøyaktighet mange dager på forhånd for meteorologene. Endatil blir vinden ofte sterkere enn varslene sier.

Et av lavtrykkene på vei øst/sørøstover mot Azorene.

På vår beregnede ankomsttid var det et lavtrykk med ganske så sørøstlig bane som lå an til å komme samtidig med oss til Horta-området. Varselet fem dager før indikerte stormkast. Lite hyggelige seilforhold for fritidsseilere. Vi besluttet å tidlig sette kursen for et punkt godt over 300 nautiske mil  sør for direkteruta for å unngå det verste. Og heller korrigere tilbake dersom det ble bedre enn forventet. De neste varslene antydet imidlertid en mer nordlig bane og svakere lavtrykk. Og kursen ble satt østover igjen med fin vind sør for lavtrykket. Men relativt plutselig lød varslene på et mye større og mer stasjonært lavtrykk med mye mere vind. Da er man fanget i kraftig medvind og det er egentlig bare å drive med nesten uten seil dit vinden blåser. Heldigvis ligger en katamaran med to ror ganske stødig uten å krenge mye under slike forhold. Men så veldig trivelig er det ikke midt i svarte natta. Lavtrykket stortrivdes ved Azorene, så vinden holdt seg sterk i mange dager. Det var ganske deilig å komme frem etter 14 dager på sjøen i veldig variable forhold. Denne strekningen er, for så vidt som ventet, noe ganske annet enn Trade-Wind etappen mot Karibien.

Direkte rute til Azorene ble det absolutt ikke. Vi gikk ganske langt sør (rosa strek), hadde gått via den prikkede hvite hvis nødvendig.