tirsdag 29. desember 2015




Til Puerto Rico

Det ligger to øyer øst av Puerto Rico som beskrives som vakre og flotte i cruising-guidene. De tilhører Puerto Rico, som igjen i hovedsak er en del av USA. Turen måtte selvsagt legges om disse øyene på vei vestover. Culebra og Vieques, helt ukjente navn for oss før vi satte kursen mot disse trakter.

Da vi sjekket inn i USA i Cruz Bay fikk vi beskjed om at det var fint om vi ringte en «høflighetssamtale» til et tollnummer i Puerto Rico før vi dro dit. Da vi fortalte at vi ikke hadde amerikansk nummer, kun rådyrt norsk, sa de at det bare var en høflighet og ikke nødvendig. Siden vi skal være mye i USA, så har vi siden skaffet oss et amerikansk nummer.

På vei til Culebra hadde vi tenkt å ligge en natt i lagunen ved Culebrita, en idyllisk bukt ved en liten øy. Men den samtalen til Puerto Rico ble tatt. Og der var det beskjed om at man måtte til Culebra for innsjekk der først. Selv om vi allerede hadde sjekket inn i USA. Vi burde vel ikke ringt. Men det avtegner seg nå et overvåkingsregime for utenlandske seilere som ville vært Sovjetunionen verdig. Bevegelser mellom tollregionene i Puerto Rico skal rapporteres pr telefon. Og informasjon man leser fra Florida og fastlandet tilsier at det samme gjelder der.

Såpass blaserte som vi nå er blitt, så må vi vel si at Ensenada Honda i Culebra ikke var så spesiell. Bukta gir fin ly med lite svell, så det er behagelig å ligge til ankers der. Og det ligger et søvnig lite sted kalt Dewey der med det man trenger til det daglige. Men når «Christmas Winds» hadde ankommet, var det ikke så fristende å gå på utsiden av øya og utforske buktene.



Fremdeles ikke supermarkedstandard på dagligvaren.



Og vi er enda i Karibien.



Hector Protector som vokter ytterhavna i Dewey må vel ha vikingblod?




 Mye foregår på spansk her. God jul.


Neste stopp etter noen dager ble Vieques. Vi tok oss inn i en ny bukt kalt Ensenada Honda, helt øde, men flatt vann å sove på. Den eneste sivilisasjonen av betydning på sørsiden er Esperanza, et lite sted fokusert på turisme. Her var det ikke flatt vann å sove på.



Relativt kort opphold i Esperanza.


Plutselig var også julen over oss, og selv om vi ikke hadde tenkt å feire nevneverdig, så ville vi gjerne handle noe god mat og finne en rolig havn. Salinas på sørsiden av Puerto Rico så ut til å passe best. Vi var glade for at vi skulle seile vestover. Med 11-14m/s fra øst, 2-3 meter bølger og strøm vestover ville det vært ubehagelig og hard jobb å gå andre veien. Nå ble det fin seilas og tidvis surfing for revede seil.

Salinas viste seg å være en svært lun havn. Men inne i mangroveskog, så det gjaldt å passe på å stenge i myggperiodene ved solnedgang og soloppgang når vinden stilnet, sa en kanadier vi snakket med. Han tipset også om rimelig bilutleie for å komme seg til supermarkedet 3 km unna. Vi skulle jo handle en god del. Bilutleieren vi ringte om morgenen lovte oss en bil, men ringte aldri tilbake, og var utilgjengelig på telefon resten av dagen. Det så dermed mørkt ut for storhandelen. Vi ble reddet av Maria i marinakontoret, som tilbød seg å kjøre både frem og tilbake. Hun ble tipset rundhåndet for det. Og vi kunne nyte skinkesteik på julaften.


Etter noen dager satte vi kurs videre vestover mot Ponce.





Havneinfo:

Des 2015


Culebra





Vieques, Esperanza





Salinas



onsdag 16. desember 2015





USVI fra 8.des 2015

Stein:


Det gikk glatt.

Ellers syntes vi det så litt trangt og urolig ut å ankre ved innsjekkingsstedet Cruz Bay, og vi hadde allerede planlagt å gå til St.James Island, Christmas Cove, samme dag. Passet jo bra når jula nærmer seg.


Vi ankret opp bak bøyefeltet som vi ofte gjør. Litt svell av og til, men ganske greit. Og så var det noe i Christmas Cove som vi aldri før har sett. Pizzabåt! Bare å bestille fersk pizza, øl, brus og eplepai over VHF’en når som helst frem til kl 18. God pizza var det også.









Etter et par dager fant vi også ut at bøyene var gratis å bruke. De blir ikke vedlikeholdt lenger, men en av de mer fastboende på området ser litt etter dem.

Postmottaks- selskapet i Red Hook funket bra, og vi greide i alle fall å få tilsendt et par pakker. Vi skulle hatt mer, men det viser seg at noen leverandører i USA ikke sender til US Virgin Islands på samme vilkår som fastlandet. Frakten blir veldig mye dyrere. 





Det var litt artig å komme til Red Hook. Møte en slags lettversjon av USA. Hovedgate med lyden av V8-motorer, amerikansk flagg og matsteder med amerikansk baratmosfære. Solid hamburger med øl til, lenge siden sist. Det som ikke passet helt inn var at det er venstrekjøring. For meg uvisst av hvilken grunn, for bilene er utstyrt med venstreratt.









Vi var spente på å se Charlotte Amalie. Ikke en dame, det er hovedstedet på USVI. Og ikke noen skjønnhet egentlig heller. Hovedgaten ved sjøfrontområdet er en turistfelle for de velbemidlede reisende. Det må være over 20 fasjonable butikker som selger diamanter, gull, og andre fasjonable varer i den ene gaten. I gaten ovenfor er det så å si ingen ting. 


Skal det være litt idyll mens du handler diamanter?




I Charlotte Amalie ligger også marinaen Yacht Haven Grande. Nå ved juletider holder det vel ikke engang å være velbemidlet for å passe inn der. Havna er smekkfull av luksusyachter på størrelse med kryssere, og det skinner og funkler lang vei. Oppi det hele fant vi heldigvis et område med gamle travere som K-mart, Wendys og McDonalds samt en brukbar matvarebutikk. Så egentlig er det jo noe for alle :).









Danskene har eid det som er US Virgin Islands en tid. USA kjøpte dem i 1917. Og her, som for eksempel på tidligere svenske St. Barths, ligger litt av kulturarven igjen i steds- og gatenavn.






Det er kanskje vågalt å påstå at her i Karibien kan de offentlig transport bedre enn i de rikere landene. Standarden på kjøretøyene kan ikke sammenlignes. Men det kan heller ikke frekvensen og prisene. Også her i St.Thomas går bussene i skytteltrafikk langs hovedreiserutene. Vi hørte om dem først i Red Hook, Safari-busser blir de kalt. Kanskje på grunn av den åpne konstruksjonen. Utenfor tettstedene stopper de omtrent hvor som helst, og det koster en dollar uansett hvor du skal mellom endestasjonene. Genialt, masse folk reiser slik, derfor er det også mange av dem på veien. De drar nok inn en god del dollar pr dag.


Dette er et av de finere eksemplarene av Safari-buss.



Planen har vært å være i St.Thomas-området over jul. Og ta seg veldig god tid her. Kommunikasjonsproblemer ble en liten strek i regningen. Internett fra Sknfnd skal dekke hele Karibien fikk vi vite, men her på St.Thomas viser det seg at det er et "ukjent" hull. Nada dekning. Det kom i tillegg til at One Call ikke har kontroll på takseringen her i Karibien lenger, og tømmer kontoen vår på få minutter også i områder der prisene skal være betydelig lavere. De har ikke klart å rydde opp enda på en og en halv måned, og nekter å sette inn igjen på saldo det vi har betalt for mye. Dermed får vi ikke brukt abonnementet slik vi hadde planlagt. Nå har vi jo endelig fått kjøpt noe annet nett, så vi har kommet inn igjen fra det ytterste mørke.

Men hvor vi vil komme til å være i jula vet vi enda ikke.








Vi vender perspektivet nordover. Jomfruøyene blir som fluelorter i det store bildet.




Litt mer detalj.


Havneinfo:

(Vi har også redigert inn en del småtips for sørligere trakter i tidligere innlegg.)


St.James Island:





Charlotte Amalie:






mandag 7. desember 2015



7.desember 2015

Stein:

I morgen seiler vi til USA. US Virgin Islands, de Amerikanske Jomfruøyene . Hvis vi kommer inn da. Ikke så lett å vite hva man må gjøre for å komme til USA med egen fritidsbåt. Ingen svar i Toll/immigrasjonsmyndighet her på BVI eller i marinaen. Men nå har vi altså en gyldig tidligere ESTA innreisetillatelse, nye visa og innsendt ankomstmelding til Kystvakten. Får satse på at det holder.

Ellers veldig konservative og hyggelige innsjekksavgifter her på British Virgin Islands. Husker ikke om det var samme forrige gang, men det ble en dollar og syttifem cent ved innsjekk og syttifem cent på utsjekk. Står i grell kontrast til 300-350 kr dersom man er uheldig og må betale overtid helt sydpå i Karibien.  Uansett, man takker og bukker og skynder seg ut av kontorene.

Pengene flyr jo i alle fall. Det kan bli interessant å se prisnivåer når vi kommer til fastlandet i USA, Florida. Jeg er ikke i tvil om at man tar ut alt som er mulig av seilerne i Karibien, de har jo penger. Så det er lurt å reise over hit med en båt som er i god stand, og ikke satse på prosjekter og ferdigstillelser her. Med unntak av i Chaguaramas i Trinidad, kanskje. Båtutstyrskjedene Island Water World og Budget Marine vet å ta seg klekkelig betalt. Hos oss er en vanntrykksakkumulatortank gåen. Det er noe man ikke absolutt må ha, men vi ser etter ny.

Karibienpris: Budget Marine $400
 












USA-pris: $167 på salg



Etter bytte av vindgenerator har vi tenkt å selge de nye påkostede bladene til den gamle. Måtte sjekke pris. 

Karibienpris: Island Water World $450



Europapris: €289




Store forskjeller synes jeg. Særlig for oss nordmenn som seiler rundt med norske pesetas. Men vi skal nok få til å kose oss med pesetasene på vei vestover og nordover.


Vi har allerede begynt å benytte oss av mulighetene som dukker opp med netthandel i USA. USVI er jo amerikansk territorium, så håpet er at det går veldig greit med frakt og toll. Men marinaene er ikke uten videre så vennlig innstilt overfor langseilerne som i Europa når det gjelder postmottak. Her må man så vidt jeg har kunnet finne ut oftest ligge i marinaen for å kunne bruke adressen deres. Heldigvis finnes det noen andre som spesialiserer på slikt, og for litt godtgjørelse stiller adresse til disposisjon. Vi er spente på hvordan det fungerer i praksis. 

Vi fikk forresten et morsomt tilbud fra et sted i St.Thomas. De kunne gjerne motta posten til oss langturseilere, for en godtgjørelse. Vi måtte bare gi dem bevis på å ha en fast bostedsadresse i USA, og ha 2 identitetsbevis utstedt av amerikanske myndigheter. Samt at posten måtte passe i postboksen. 

Så vi forlater seilerparadiset British Virgin Islands nå. Litt rart at det er så mange seilbåter her egentlig. For avstandene mellom ankerplasser og havner er små, og svært mange som har chartret seilbåt gidder knapt å heise seil for en halvtime eller times seiling. Gammel konservatisme er muligens grunnen. Og kanskje er noe på gang Vi har sett mange motorkatamaraner denne gangen, som kombinerer enkel seilas med de store seilkatamaranenes stødighet og plass. Er dette fremtidens charterbåter på Jomfruøyene?



Det ble bare et "langskudd" av denne MarineMax 48 motorkatamaran.


Sånn til sist...det er blitt litt fuktigere de siste ukene, nå som den tørrere og mer stabile årstiden skulle være vel på vei.









søndag 22. november 2015



Siste del av november 2015


Stein:



Det har gått litt fortere enn tiltenkt mot nord den siste tiden. Fin vind, grei sjø og suget mot nye uopplevde steder har dratt oss av gårde. Vi skriver fra St.Kitts, en øy vi trodde vi ikke skulle innom igjen. Men på veien mot St.Martin ligger den laglig til i forhold til vinden. På St.Martin håper vi å få handlet litt saker og ting som er vanskelig å få tak i lenger sør. Ferden nordover skal ta oss til USA via flere spennende seilingsområder. «Stay tuned».

Vi ligger sånn på kanten i forhold til orkansesongen når vi går nordover nå, den varer ut november. Men den siste uka har det historisk sett i praksis vært særdeles få av dem. Så det føles greit.
Her i bukta (White House Bay, St.Kitts) hvor vi nå ligger, har vi endelig vært så heldige å finne en åpen høyhastighets internettrouter. Snasne saker for langturseilere som liker å surfe fra båten, ikke fra kafeer. Surfing fra båten gir mer ro og tilgang til egne lagerdisker og planleggingsbøker. Vi er ellers veldig fornøyde med å ha T-mobile 2G nett via Seek and Find, som gir tilgang til nett så å si over alt. Men det går sakte. E-post og litt surfing går greit. Men nedlastninger er noe frustrerende. Batteri-indikatoren på PC-en går fortere nedover enn nedlastingsindikatoren går fremover. Så det er julaften med gratis bredbåndslinje fra land. I særdeleshet når vi har skaffet oss et nytt HD videokamera, og vil laste opp noe til Youtube.


Kameraet er så vidt utprøvd, og vi har lagt et par snutter med seiling og snorkling her:
(Dersom Youtube automatisk fortsetter med andre filmer, kan man stoppe det ved å trykke "Tilbake-pilen" på nettleseren.)





Vi er fornøyde med å ha fått en ny vindgenerator. Borte er gnagingen fra den gamle. Hvislingen fra bladene er faktisk en tøddel høyere enn på den gamle, men den nye har ikke støy fra selve generatoren. Moderne vindgeneratorblader hvisler såpass lite at det over hode ikke er plagsomt. Man kan med rette hevde at vindgeneratorstrøm er svært dyr. Kostbar installasjon som litt for sjelden produserer mye strøm. Solceller er bedre på de fleste områder. Men ikke når det er noen uker med gråvær og lange netter. Kombinasjonen er god å ha.



Bladene ser jo skeive ut, men det er heldigvis bare kameraet som er litt treigt til å fotografere.




Noen tar den ganske langt ut mht oppsamling av naturlig energi. Det var litt utrolig å observere at denne katamaranen i tillegg kjørte motor for å lade batteriene. Jeg må vel også nevne at eieren er Rutland-representant for Karibien. (Rutland lager små vindgeneratorer).




Mye slitasje på inventar og utstyr må man regne med på langtur. Hjemme kan man ofte bare kjøpe noe nytt og få det tilsendt i posten. Her i Karibien opplever jeg at det er tungvint å få tak i ting. Og det er veldig mye man ganske enkelt ikke får tak i. Freebag’ene våre har vi brukt mye. Nå var de utslitte, stoffet raknet til stadighet. Da er det godt å ha sykyndig dame på båten. De ble som nye.









Den siste tids bevegelser nordover.


søndag 1. november 2015



Stein:

Hurra for orkansesongen – så langt i alle fall.

Det har vært en stille orkansesong sør i Karibien. Det er for så vidt ikke uvanlig, men faren for kraftig uvær ligger jo der. Det er synd med den trusselen, for liker man sol og varme, er det værmessig og seilingsmessig finere nå enn i sesongen fra desember til juni. Når vinden holder seg nede rundt 6-8 m/s blir sjøen mye roligere, og det er en fornøyelse å seile overalt, også mellom øyene. Uten kulingkast og høy sjø. Dette opplever vi spesielt i Grenadinene, som ikke har høye fjell med lang vindskygge og vindvirvler i vest. Flott seiling. Mye regn har det heller ikke vært. Litt varmt kan det som før nevnt bli, særlig når vinden blir helt borte.


Bortesett fra noen «oversomrende» seilere er det ikke så mange båter som beveger seg mellom havnene, og bortfallet av kunder fører jo dessverre, men naturlig nok, til en del stengte butikker, restauranter og barer. Det er jo nedsiden. Men så er det jo også behagelig lite trengsel på ankringsplassene. Nå er det ganske få steder i dette området vi ikke har besøkt, så det er blitt mer havneligge enn før. Det ble en siste rundtur i sommerstille Grenadinene ut fra «hjemmehavn» Bequia. Ved favoritten Tobago Cays fikk vi oss en tur for å ankre ute på Worlds End Reef en dag med lite vind. Revet ligger i sin helhet under vann rett ut mot Atlanteren, og vi hadde jo håpet på litt eksepsjonell snorkling her. Snorklingen var bra, men ikke bedre enn i området ellers.   










St.Vincent har vært belemret med en del rapporter om tyverier fra båter, så vi har hittil holdt oss unna. Så klart er det bortimot uakseptabelt å ikke ha vært innom, og fra Bequia er det bare en seiltur på en time eller to nordover til Kingstown, hovedstaden. Når turlysten meldte seg, heiste vi seil. En behagelig seilas bragte oss til den sørlige enden av St.Vincent. Helst ville vi ha ankret i Kingstown, men forholdene der er ikke veldig tilpasset båtlasaronene (dårlig med jollebrygge), så vi dro inn til Blue Lagoon litt lenger øst. Det var nok bra det ikke var høysesong, for hele havna her er dekket av ankerbøyer. Og mesteparten er opptatt av charterbåter og båter med fast plass. Ankring ble frarådet av møtende bøyeselger, på grunn av mye kjetting på bunnen. Vi trodde ham, og la oss for en sjelden gang til på bøye.

Folk og fe var hyggelige også på St.Vincent, og vi tilbragte et par fine dager der. Kingstown er «storbyen» i St.Vincent and the Grenadines, og selvfølgelig måtte vi benytte anledningen til å finne noen bra matvarer. Det innebar busstur til byen, og buss i Karibien er et ganske annerledes konsept enn vi er vant til hjememfra. Et par kompanjonger kjører en varevognstørrelse minibuss mellom byen og et sted utenfor. De er tettpakket med seter. Bussene kommer når de kommer, det er ingen tidtabell, men avgangene er nok hyppigere enn Oslo kan skilte med. Prisen er det heller ikke noe å si på, 3-6 kroner hver vei, litt avhengig av distanse. For å tjene mest mulig på mange rundturer, kjører de som besatt. Den ene er en blanding av konduktør og innstabler. Holder rede på hvor mange det er mulig å presse inn på seter, klappseter og puter og hjelper dem inn før sjåføren freser av gårde til neste stopp. Fartsgrensen bestemmes av bilen foran. Raggae-musikken dundrer på en et nivå som kan få den verste Skreia-råner til å måpe. En selsom opplevelse når man har skandinavisk sertifikat.


En stemningsrapport kan sees her:





Fiskeskrøner er jo alltid populært, og med sargassumen borte ble det nylig en fin tunfisk på oss. Fiskeskrøna finnes her:

Tuna




Nå har vi tenkt å bevege oss nordover så smått. Holde skarpt øye med orkanenes fødested ved Kapp Verde, og liste oss av gårde på det som blir begynnelsen på hjemturen. 




søndag 11. oktober 2015








Stein:


Seiltur...:)


Når man skal oppholde seg en tid på et sted her i Grenadinene, er det behagelig at man kan få litt assortert mat og drikke. Bequia passer bra for formålet, og det blir lett til at dagene går fort forbi om man legger seg til på anker her.

Men siden værgudene fremdeles hadde ferie og var i avslappingsmodus, ville vi etter noen rolige dager ta en liten seilsafari ut i øst mens anledningen bød seg.  Petit Nevis er ei lita øy rett sør for Bequia. Her skulle det være bra snorkleforhold og restene av en hvalfangststasjon. Bequia har et gammelt hvalfangstmiljø. Og den dag i dag har man her internasjonalt godkjente rettigheter til å fange hval. Riktignok bare 4 stykker, og bare med manuell harpun! Så det er visstnok blitt så som så med fangsten i det siste. De siste store hvalfangerhelter som holdt til på Bequia er borte.


Den gamle hvalfangststasjonen er det også lite igjen av, en del av brygga står, og noen murer og kokekar. Fluene må ha likt seg godt her, det er en varm plass å behandle kjøtt.





"Sneglehusene" er store og flotte.



Etter en natt for anker ved Petit Nevis, var det snorkling som stod for tur dagen etter. Sundet ved øya har tidvis mye strøm, og det ble «prøvesnorklet» litt for å sjekke strøm dagen før, alt OK. Det virket som om den var sterkere nå, vi måtte svømme som for å krysse en elv for å komme inn mot land. Litt betenkelig, siden revet lå lenger ut i strømmen ved et nes. Så vi fant ut at det var best jeg svømte bort alene for å teste. Like greit det, for da jeg kom bort til det lille revet som lå på nordneset av øya, kjente jeg strømmen ta tak. Og måtte svømme det jeg var kar om for å unngå å bli dratt ut i sundet. Litt lenger ut hadde nok strømmen vært for sterk til at jeg hadde kommet meg tilbake. Videre snorkling ble kansellert, og «elvekryssing» tilbake påbegynt. Men nå var strømmen for sterk for Tove Irene. Hun svømte utover mot båten, men drev for mye bakover. Vi prøvde med at hun holdt tak i min ene fot, så jeg kunne prøve å dra, men vi så i dykkermaskene at vi ikke gjorde noen fremgang over bunnen. Ble bare slitne. Tang og myke koraller lå langflate der nede kunne vi se. Heldigvis var vi ikke så langt fra båten, så jeg kunne svømme alene opp til den. Jeg hadde tenkt å bruke jolla, men Tove Irene foreslo tau. Med det kunne jeg hoppe uti igjen og la meg drive ned til henne. Egentlig ikke noen stor dramatikk. Men vi tenkte jo som så at dersom jeg hadde blitt tatt av strømmen ved neset, kunne det vel gått ganske så lang tid før det hadde blitt noen gummibåtredning på meg.

Etter lunch ble det dermed bare å gå til Friendship Bay for å slappe av.

Litt lenger ute i øst ligger noen øyer som om vinteren sikkert får lite seilerbesøk. Planen var å seile dit for å se om det var bra forhold for snorkling der. Seilte ut gjorde vi også neste dag. Men opplevelsen dagen før gjorde oss litt mer betenkt i forhold til å ankre og snorkle under ukjente forhold der ute. Dermed ble det bare seiltur denne dagen. Via Baliceaux-øya  og ned til Mustique.


Heldigvis ser det ut til at de store mengdene med Sargassum (tang) som har plaget Karibien også dette året, nå er på retur. Da går det igjen an å dorge. Det ble kvin i snella bare en gang, og selv om det var en for oss lite attraktiv Barracuda, så er det artig med napp. Den svømmer enda.




Mustique er jo kjent som en lekeplass for de rike og vellykkede. Oss andre vil de ha der bare hvis vi holder oss unna fiffen og betaler minimum 3 dagers bøyeleie uansett opphold. Så det ble med ankring for lunsj og retur til Bequia. 






lørdag 3. oktober 2015



18-26.sep 2015

Grenadinene 2.0

Stein:

Etter knapt ei uke i Tyrell Bay, så rykket det i turlysten igjen. Værvarslene forholdt seg bra, vind og sjø  fremdeles behagelig. Første mål var området Petit St Vincent og Petit Martinique. Naboøyer som tilhører hver sin stat. Og det er ikke noen Schengen-avtaler her, så formelt sett så skal man være innklarert på de stedene man går i land. Vi planla uansett bare å gå i land på Petit Martinique, som tilhører Grenada.

Som før nevnt, fantasien mht til navngiving av øyer har vært begrenset i Karibien. Det er veldig mye Saint Ditt og Saint Datt. I tillegg er det altså en del «Petit» utgaver av øyene. Som ofte ligger langt unna navneopphavet. Petit Martinique, Petit St.Vincent, Petit Nevis, Petit Canouan osv. Det krever litt studier å bli kjent her.



Utenfor Petit St Vincent hadde vi tenkt å ankre båten ved revet, og snorkle fra båten. Men det ble jolla likevel. Greit å ha den, strømmen går som regel ganske stri over de grunne revene, selv om sjø og vind denne gangen ikke sto innover slik som i vintersesongen.





Union Island i bakgrunnen.






Petit Martinique er ei ganske lita og rolig øy. Ved havna var det høy reggae-musikk om kvelden, men det er det veldig mange steder. Øya ligger ut mot storhavet, og ankerplassen er normalt utsatt for svell. Når det i tillegg er vanskelig å finne ankerfeste, så er det greit å besøke den på den roligere årstiden.


Så ble det noen dager i Clifton, Union Island. Her begynte vi for alvor å merke at det var lavsesong i Grenadinene. Godt med rom på ankerplassen, få seilturister og diverse stengte restauranter.


Tobago Cays er en av våre favoritter, og etter noen dager dro vi dit. Denne gangen var det ikke noe tvil om at vi skulle ankre utenfor sundet og ikke bruke moringene langs sidene. En sak var at det var god plass. Men fra S/Y Emma hadde vi fått høre en noe skremmende historie fra sist de var der. De hadde våknet av et smell i båten midt på natten. Moringen på båten foran dem hadde røket, og båten hadde drevet inn i dem. Flaks for den andre båten at de traff S/Y Emma, neste stopp ville vært rett på revene vestenfor. Slik det nå ble, var det små skader. Moringene ved Tobago Cays er i regi av nasjonalparken, og er avgiftsbelagt. Man burde vel kunne forvente at vedlikeholdet er godt. Men i et svar på Facebook sies det fra Park Rangers at dette bare skjer 2-3 ganger i året…… Så da så. Men synd for de 2-3 i året som risikerer skipbrudd.



«The word is out»? Ingen brukte moringene da vi var der, kun anker.



Ellers trives vi veldig godt der ute på Tobago Cays. Denne gangen hadde vi lyst til å prøve snorkling på utsiden av revet. Men jammen er strømmen over det grunne revet heftig. Det er mye vann som skal over revet som ytterst er 0 -30 cm under vannflaten. Det ble å ro i sikksakk for fulle mugger med jolla. Utenfor revet er strømmen moderat. Tilbake drev vi over på knapt et minutt.



Neste stopp ble Salt Whistle Bay, Mayreau. Også et sted som vi hadde vært før. Men ikke sånn nesten alene. Et par gjestende båter utenom oss, pluss noen som ligger fast. Ikke mye å bli fet av for de som driver strandrestauranter og barer. Derfor har også mange stengt. De som er igjen, prøver å friste med barbeque. Siden vi ikke har plass til mange middager i kjøleskapet, fristet det med med en aften på strandrestaurant. Vi ankom brygga kl 19 etter avtale. Men hvor var det blitt av restauranten? Det var jo mørkt over alt. Der, et svakt flakkende lys! Det var bare å ta peiling på det i det svake måneskinnet. Vi så ikke så mye da vi kom frem heller. Den eneste belysningen var en svak solcelleladet LED-lampe. På bordet kunne skimtes noen aluminiumsfat med ris, potetsalat og noen slags kjøttbiter. Pluss en halv hummer til resten av de oppmøtte. En franskmann med de vanlige begrensede engelskkunnskaper. Ikke nygrillet mat akkurat. Ikke nylig grillet heller. Halvkaldt, bragt inn fra et annet sted. Men vinen var god. Den hadde vi tatt med selv. De eneste som var storfornøyd der i mørket var myggen. Vi hadde et strøk myggspray, kravet var nok fire strøk. Flaks at vi hadde med egen lykt og diverse servietter. Det ble et ganske kjapt måltid i den grad man rakk å tygge de seige kjøttbitene kjapt. Sånn er kanskje lavsesong…. 





Det er lett å ta idylliske bilder fra Salt Whistle Bay i lavsesongen. Men den varmen som er nå, vises ikke på bilder. Når brisen uteblir, er det ikke lenge en nordbo trives på land, uansett hvor vakkert det er.






Bequia kjenner vi som et «vindhøl», og kursen videre for vind og forsyninger ble satt dit. Og en frisk vind stod ned fjorden da vi kom dit. Men det varte ikke så lenge. Til og med i Bequia ble vinden svak  og med vindstille om natta. Idyllisk varmt også da :)








fredag 18. september 2015



Ankomst Grenada 02.sep 2015

Stein:
 


Vi er tilbake i Karibien. Turen over gikk nesten som planlagt. Amerikanske flyplasser for ikke-amerikanere tar tid, selv om alle papirer er i orden. Denne gangen var det riktignok sen bagasje som felte oss, og som var årsaken til at vi ikke rakk bagasjeinnsjekkingen fra Miami til Grenada. Vi mistenker vel at han egentlig visste hva han gjorde, innsjekkingspersonalet som «hjelpsomt» sendte oss inn i sikkerhetskontrollen med all bagasjen. Vi trodde, midt i stresset, at det var en siste mulighet der, men med diverse pålegg og godsaker i bagene endte det med at vi måtte velge. Enten kaste omtrent alt vi hadde med av mat hjemmefra eller å bli hevet på hodet ut i innsjekkingsområdet igjen sammen med bagasjen. Vi valgte det siste. Det var heldigvis en form for flyplasshotell på terminalen. Neste kveld kom vi med det smekkfulle flyet som de siste passasjerer.

Så ble det et par netter på Cool Running Apartments igjen, de kjenner oss der nå. Heten på land var enda heftigere enn da vi dro, og det var uaktuelt å bo i båten mens vi klargjorde for sjøsetting. Som nevnt har noen hatt store problemer med mugg og uhumskheter under opplag, så vi var veldig spente på tilstanden til Lucky Strike. Alt vel, til vår store lettelse. Det har stått 2 skrogvinduer åpne, med insektnetting. Og så kjøpte vi en solcelleventilator og installerte som en midlertidighet før vi dro. Kanskje hjalp det en del.
Nytt bunnstoff var lagt på. Vi betalte kun for løft og opplag. (Dyrt nok). Mange andre har etter sigende også hatt problemer med den mykeste varianten fra denne produsenten. Noen grunn har det ikke vært mulig å få vite noe om. Men nå er det bare å håpe at det holder en stund.

Og enn videre, så var den nye vindgeneratormasta i rustfritt stål klar da vi kom. Fin jobb av Technick på Spice Island Marine, men heller ikke det noen billig fornøyelse. Det var likevel greit å få den laget mens vi var borte, slikt tar gjerne tid, og det er kjedelig å ligge og vente. Ny mast er første skritt mot utskiftning av vindgeneratoren. Air Breeze leverer strøm som forventet, men gnagelyden fra selve generatoren ved midlere vinder kan gjøre oss tussete.

Det var herlig å kjøre bort fra marinaen og ut i brisen på ankerområdet i Prickly Bay. Få pulsen ned på karibisk nivå og hoppe i sjøen som var ekstra varm de første dagene. Det tok en ukes tid før lysten på tur tok overhånd. Orkansjekk bekreftet at ingenting var på gang, og seil satt for kurs nordover . Som lærebøkene sier, så er østavinden nå om sommeren mye roligere enn om vinteren. Dette gir noen interessante muligheter med tanke på å besøke steder som ellers er mindre tilgjengelige og fristende. Det første stedet av den kategorien er Isle de Ronde rett nord for Grenada. Cruising-guiden sier det er mulig å ankre der på dagtid, det er mye svell. Synd, sier den videre, for snorklingen er bra. Ved ankomst Isle de Ronde var det bra forhold. Og 3 andre båter. Snorklingen var imidlertid etter vår opphøyde standard middels. Uansett artig å ha overnattet der. Tankene var jo innom undervannsvulkanen Kickem Jenny, som ligger like ved, og hadde aktivitet i sommer. Men den har nå vært rolig siden. 

The Sisters ved Isle de Ronde


Carriacou og Tyrell Bay ble neste stopp. Det er nok ikke så mange nordmenn som seiler rundt i området på denne tiden, men vi visste at Kjell Arne og Kristine på S/Y Emma skulle være her. De har vært i området i hele sommer. Og det var veldig artig å prates igjen.











lørdag 20. juni 2015








Orkansesongen er her.

Det nærmer seg juli, og reell mulighet eksisterer for at det danner seg orkaner som kommer inn over Antillene. Vår løsning er altså å gå langt sørover til områder med liten hyppighet av dette svært så uønskede været. For å være 99,9 % sikker må man helt sør til Trinidad. Men her har mange opplevd problemer med fukt og mugg under opplag. Det er mye regn og ikke så mye vind som tørker opp.

Vi har planlagt et besøk hjem til familie og venner i sommer, og har behov for å oppbevare båten på noe vis. Så trygt som praktisk mulig. På grunn av litt spesielle omstendigheter har vi fått opplag på land et par måneder. Det er svært fullt hos Spice Island Marine sør på Grenada. Men vi har klagd på bunnstoffet vi fikk her for 4 måneder siden. Det slites altfor fort av. Noe må gjøres, og mens marinaen og bunnstoffprodusenten avklarer saken, står vi på land. Nytt bunnstoff må uansett på.

Så det blir ikke særlig aktivitet igjen på bloggen før et stykke ut i september. Da planlegger vi å holde til sørpå mens vi holder øye med været. Så snart det er trygt, setter vi igjen kursen nordover, og ønsker å bruke våren på vei nordover langs USA’s sørøstkyst. 





Tett masteskog på opplagsplassen. Mange seilere tar en pause nå.