torsdag 27. november 2014

Kapp Verde-øyene 17-28.november

Stein:


Turen fra La Gomera hadde heldigvis ikke slitt oss helt ut. Etter en liten høneblund på formiddagen var det tid for å ta affære og få klarert inn på Kapp Verde. Både cruising-guider og blogger var studert for å få oversikt over prosessen. Havna i Palmeira på Sal har ingen marina eller tilleggingsmuligheter for gjestende seilbåter. Men det er ei lita steinbrygge, hvor de lokale regjerer. Ved siden av er en liten steinknaus hvor «The Yotties» kan feste gummibåten. Ellers var havna rolig og uten svell da vi var der, deilig etter å ha duvet rundt i mange dager. Vel inne begynte letingen etter havnekapteinens kontor. Som det viste seg ikke fantes lenger. Prosedyren var ikke lenger slik som beskrevet, politiet sendte oss etter å ha registrert visse data ut på flyplassen for å skaffe visum der. Men det lønte seg å ha studert litt materiale på forhånd likevel. Noen hollendere vi traff i Palmeira fortalte at de hadde betalt 25€ pr hode for visum. Jeg klarte på fryktelig mangelfull fransk å fastholde overfor immigrasjonsoffiseren på flyplassen at det ikke er samme pris for flypassasjerer og seilere. Og slapp med totalt 5€.

Palmeira er et svært enkelt sted etter norsk standard. Kvaliteten på bygninger behøver vel ikke være den samme i varme strøk, og det var den generelt langt ifra også. Mye ganske dårlig. Men gatene sentralt var ryddige og uten nedsøplet slumpreg. Et sted med særpreg, og som det ofte er i slike strøk, litt koselig også. Turister var det nok få av. Likevel fint å se hvordan man lever på Sal i Kapp Verde.

Palmeira havn


Downtown Palmeira


Uptown Palmeira


Midt i byen, ingen luksus.

Frittgående innbyggere.


Palmeira var likevel ikke noe sted å tilbringe mange dager, så allerede neste dag om morgenen seilte vi sørover til Santa Maria på sørenden av Sal. Diverse seilblogg-dokumentasjon hadde vi sett på når det gjelder dette stedet også, og forventet et enda mindre og enklere sted. Feil igjen. Det må ha skjedd mye her de siste årene. Det var mange turist-anlegg av bra klasse, og nye under oppføring. Stedet har en lang Sahara-gul strand hvor brenningene bryter, masse soldager og strandsonen preges av vannsport og badeliv. Det sies jo at Kapp Verde blir de nye Kanariøyene, og Santa Maria ser ut til å være en begynnelse. Og som på noen av Kanariøyene, utenom sol- og badeturisme har øya ikke så mange ressurser.

Vi båtlasaroner har for tiden svært enkle kår ved Santa Maria. Ingen moloer å gjemme seg bak betyr ganske utsatt og skvalpete ankring. Brenningene gjør landgang med gummijolle på stranda til et vågalt og lite aktuelt badeprosjekt. Det finnes en pir og en dertil hørende trapp der hvor bølgene tar fart mot stranda. Der må man være kjapp til å smette i land mellom bølgeryggene som løfter jolla en meter opp og ned. Ganske heftig for nybegynnere egentlig, men med litt hjelp gikk det bra for oss også. Etter ilandstigning sender man jolla ut i en lang line som vaser seg inn i liner og påhengsmotorer på andre joller… Heldigvis avtar vind og bølgehøyde noe utover kvelden, når man skal reversere prosedyren i mørket etter et vinglass eller to.

Bilder fra Santa Maria:


















Fra Santa Maria valgte vi å gå ut på ettermiddagen, for å kunne ankomme i dagslys om morgenen i Tarrafal, Sao Nicolau. Kartdybdene så ganske lite nøyaktige ut i dette området, og ved ankring mellom flere båter er dagslyset også greit å ha for å se avstander og andres ankringskuler. Tillegging til brygge for seilboms er ikke tilgjengelig her heller. Tarrafal er vel hakket større enn Palmeira, men fremdeles et lite sted. Vi spiste lunsj på det vi tror er stedets beste restaurant, uten at det sier så altfor mye. Folk var vennlige og hjelpsomme, og gav også her et positivt inntrykk.







Gummibåtfasilitetene er sparsomme også i Tarrafal....



...men her er i alle fall jollevaktlaget på jobb.




Sikkert like bra dyretransport som i Norge.



Byens beste.


Siste etappe innen Kapp Verde til Mindelo på øya Sao Vicente kunne gjøres på en dag. Ankomst var 21.november, og havna var ganske full av ankrede seilbåter. Marinaen har ord på seg for å ha mye svell, så vi fulgte et tips om at det var roligere å ligge på svai. Nordmenn var godt representert her, foruten oss var det 4 langtursbåter ( Ariane, Spirit, Escape og Doris).



Mindelo havn



Mindelo strand


Forbruksbatteriene har den siste tiden vært litt uvillige til å ta opp og beholde lading. Syrenivå har vært jevnt sjekket, men når syrevekten ble undersøkt, viste det seg dessverre at det sto dårlig til. Vanligvis er dette ikke noe egentlig problem, batteriene holder bare en viss tid. Dersom de er i jevnlig bruk med opp- og utladninger, slites de mye, og må bare byttes. Men sånn sett er vi ikke i Europa nå lenger. Her i Mindelo var det vanskelig å få forklart batteriforhandlerne at det i det hele tatt er noe som heter forbruks- eller servicebatteri. Det finnes kort og godt bare startbatterier her. Til og med servicefolkene ved marinaen brukte ikke noe annet. Og når det ikke snakkes engelsk hos forhandlerne heller, tar det sin tid å finne ut av det. På grunn av avhengighet av autopiloten, er det ikke fristende å dra over til Karibien med dårlige batterier. Så vi ble tvunget til å kjøpe et sett dyre batterier vi ikke egentlig vil ha for å føle oss komfortable under overfarten. Disse batteriene vil slites fortere og vil måtte byttes tidligere enn skikkelige forbruksbatterier. Bestilling av andre batterier er mulig, det tar bare 4-6 uker…

Batteribytte mens man ligger på svai er ikke det mest lettvinte. Heldigvis for oss oppholder det seg noen folk ved marinabrygga som gjerne hjelper til med ting for en liten slant. Det ble til og med krangel om hvem som skulle ordne med returbatteriene. En av gutta hadde involvert politiet fordi han mente seg snytt av kameraten for bæring av 2 batterier, kr.18, og utsikten til et par bruktbatterier.

Gass har vi også fått fylt. Før avreise hjemmefra bestemte vi oss for å ta med svenske komposittflasker som har egen skrukran. Leste på Facebook Langturseilere  at disse får man fylt overalt. Kanariøyene hører tydeligvis ikke til innenfor «overalt». Der vi var ville forhandlerne kun bytte inn egne flasker. Velstand avler vel byråkrati og monopoler, på Kapp Verde passer det nok bedre med en mer praktisk tilnærming.

Man får det meste i byen Mindelo, om enn ikke i det utvalg som man kanskje ønsker seg. Ganske så små dagligvarebutikker. Men stort fiskemarked og ditto grønnsaksmarked. Ryddig og greit er det stort sett her også. Imidlertid ser det ut til å være en god del folk som ikke har særlig inntekt. Derfor er det liksom noe som ikke stemmer med prisnivå på saker og ting. Det er minst like høyt som på Kanariøyene, utenfor turistområdene. Det har vel noe å gjøre med hva vi som er turister kjøper, men en skulle jo tro at de fleste må handle dagligvarer. Kanskje de fleste lokale innbyggerne handler mest på markedene. Alt finnes dog ikke der heller. Før avreise har vi hatt problemer med å få tak i noen bra tomater. Og noe brød som varer en stund.



Fiskemarkedet




Ditto grønnsaker





Gateliv i Mindelo


Mindelo Marina har noe så spesielt som en rommelig dinghybrygge der alle er hjertelig velkomne, også de som ligger på svai i bukta. Vi er ikke så bortskjemt med det. Men totalt sett er det jo smart, da kommer folk desto lettere til baren, båtutstyrs-sjappa og resten av byens fasiliteter. Hvilket igjen er bra for byens næringsliv.
Noen sekunders klipp ligger her:     Mindelo bryggebar

Nå begynner vi å gjøre oss klare til overfarten til Karibien. Jobber med å igjen bunkre skuta full. Regner med avreise fredag 28.november, og setter kurs mot Barbados. Det tar vel et sted mellom 14 og 17 dager, og dermed er det en god stund til det blir noe oppdatering på disse sidene.












onsdag 19. november 2014

11.-17. nov

Stein:

Klokken 8 om morgenen 11. november gikk vi ut i fra San Sebastian på La Gomera. Alle forråd fylt opp, det være seg mat, flaskedrikke, vanntanker, diesel (ikke noe ekstra på kanner), isboks. En omfattende værbrief var hentet fra nettet. Den beskrev svake vinder i et område som strakk seg langt syd for Kanariøyene. Vår erfaring er at vinden som regel er sterkere enn varslet ute på havet, så vi regnet med grei fremdrift likevel. Det måtte et par timers motorkjøring til før vinden tok seg godt opp, og vi kunne triumfere over værvarslet.  Fram til mot kvelden i alle fall. Deretter var det ganske slutt på triumfen og vinden. Ingen spinnaker kunne gi oss mer enn 1-2 knops fart, så da ble det motor den natta. På formiddagen neste dag kom det en svak vind, og spinnakeren klarte 2,5-3,5 knop. Ingen god fart for å komme til Kapp Verde innen rimelig tid, men bedre vind lenger sør var varslet. Saaaakte men sikkert kom den også. Stort sett platt lens, så spinnaker var grei å ha. Mange enskrogsbåter er lite glade for å bruke spinnaker på platt lens på grunn av at det lett blir mye rulling, men på katamaraner fungerer det bra.

Et stykke utpå var vi plutselig 4 norske båter i samme område. Ariane, Spirit og Escape var på vei til Mindelo. Det ble en del fiskeprat på VHF, siden fisking i dette området kan være ganske spennende. Det er fisk her som får snella til å hvine skikkelig. Jeg tror fåtallet av seilerne har utstyr til å takle napp av disse. Mens vi var innenfor VHF rekkevidde av de norske hørte vi om flere napp av «monsterfisk», men ingen som hadde fått noen om bord. Avslitte snører var gjennomgangshistorien. Samme historie med oss et par ganger. Det hvinte i sneller, og for å stoppe utrusingen av snøre, måtte friksjonshjulet skrus ganske hardt til. Da røyk snøret. Eller kroken bøydes ut. Det var jo ikke noen fordel at båten hadde 6 knop heller. Det tar litt tid å få redusert seil.

For vår del ønsker vi oss egentlig ikke å få disse storfiskene, hva de nå enn er for slag. Vi kan ikke få spist så mye fisk. Så vi bruker ikke de store slukene. Dermed kan vi få slikt som Dorado (Gullmakrell, coryphène commune). Flott matfisk som er en positiv erfaring å bli kjent med. Kraftige, glupske plugger som merkelig nok gjør beskjeden motstand når de er på kroken. Fantastisk anatomi, lite innvoller og mye fiskefilet. Mild og fin smak. Det ble tre slike. En fjerde ble kastet uti igjen fordi vi hadde nok til vårt bruk.

Ellers er det ikke så lett å få gjort så mye når vinden tar seg opp og bølgene blir litt større. Det skumper og skvalper konstant, og det blir for slitsomt å jobbe med annet enn seilingen og dagligdagse gjøremål. Heldigvis har vi fått brukbar motstandskraft mot sjøsyke, så det går stort sett greit. Katamaraner av vår størrelse er også utsatt for slamring under dekksalongen fra bølger som presses sammen mellom skrogene, og av og til både høres og føles det som om vi har gått på en mine. Til og med når man er vant med dette, støkker man tidvis. På den annen side er det jo lite krenging og rulling.

Vi gledet oss til å få «fast vann» under føttene igjen i ankerbukta i Palmeira, Sal. Jeg hadde lyst til å gå hit, litt mot bedre vitende. Palmeira blir beskrevet som et ganske lite og enkelt sted. Men det er jo litt synd å besøke kun Mindelo når man er på Kapp Verde. Etter 6 døgn og 1 times seiling ankom vi Palmeira.



Doradoer. God fisk.





mandag 10. november 2014

La Gomera 6.-10.nov

Stein:

Det ser ut til at La Gomera blir siste Kanariøy vi besøker. Dersom vi ikke skulle få et innfall og stoppe på El Hierro på veien sørover. Vi har hatt veldig fine dager på Kanariøyene. De siste dagene nå på La Gomera har vært preget av innkjøp og småfix før vi seiler mot Kapp Verde. Det er gode værmeldinger, men det er jo greit at det meste fungerer før avreise på turen som burde ta ca 6 døgn. Vi planlegger å dra om morgenen 11.november.

Denne gangen har vi ligget 5 dager i marina, ikke så ofte vi har gjort det. Men ankerplassen vi prøvde var ganske urolig, og det har vært en del kraftige vindkast de siste dagene.

Vi er fremdeles litt usikre på hvor vi går først på Kapp Verde, Palmeira på Sal eller Mindelo på Sao Vicente. Vi bestemmer oss underveis.






Marinaen i San Sebastian. Det er en lang molo utenfor her som gjør at det normalt er lite svell.




Noen av strandhotellene her på La Gomera har relativt lav standard. 




torsdag 6. november 2014



Tenerife 29.-05.nov

Stein:


Ankomst Tenerife godt utpå ettermiddagen 29.okt. For å få så rolige ankerforhold som mulig mht svell, dro vi til Los Cristianos. Hadde fått tips om at det var bra å ligge utenfor Vista Beach. To franske båter lå der fra før, så det virket lovende. Det var blitt for tusmørkt til å sjekke ankeret visuelt, men ankeret satt fint på 8-9 meter.

Vi våknet til en fin dag, og klart og fristende vann. Utpå dagen skulle jeg sjekke noen bobler og hvirvler i vannet et stykke unna, det viste seg å bare være noen dykkere. Men jeg fikk også se at vi hadde hatt flaks med ankringen. Bare 30-40 meter unna lå det en ur av kampesteiner hvor det nok hadde vært lett å sette ankeret skikkelig fast. Muligens rester av en molo.

Litt senere fikk vi besøk av havnepolitiet. Som fortalte at det nå var ankring forbudt utenfor Vista, og at vi hadde en time på oss til å forlate stedet. Og at vi var heldige som ikke fikk bot for manglende ankerkule. (Ankerkule er påbudt ved internasjonale regler når det ankres. Men de fleste som seiler mener nok at det er rimelig enkelt å se når en båt er ankret opp på en ankerplass, og signalet brukes som regel bare i områder der sjøpatruljer ynder å håndheve regelen ved bøter.) Vi hadde på Anfi del Mar snakket med et norsk par som hadde ligget på Vista flere dager, så vi stusset jo over bortvisingen. Men det var jo ikke noe å få gjort med saken, alle 3 båter måtte forlate stedet. Vi prøvde å ankre opp utenfor Playa las Americas, men selv om vi fikk feste, avslørte et dykk at det var i overflaten av noe lavastein. Endret vindretning kunne lett løsne ankeret. Dermed ble det et par dager på den eneste gjenværende ankerplassen i dette området, sydøst for havna. Et lite stykke unna livet i turistbyen. men vi lurte oss til å bruke flytebrygga til fiskerne i Los Cristianos. Det fungerte utmerket, så da kunne vi kose oss og være litt turister i turistmaskinen et par dager igjen.

Dagen etter fikk et par andre båter ligge i fred ved Vista, så inntrykket er at det er nok litt hipp som happ hva det samme havnepoliti finner opportunt å foreta seg. På diverse cruiserforum betegnes Tenerife som mindre seilervennlig enn de andre øyene, og vår opplevelse bekrefter i alle fall det.

Så var det i følge værmeldingene tid for litt kraftigere vind igjen. Marina del Sur ved Las Galletas var kontaktet for reservasjon av plass, så da var det bare å gå i dekning der. Dette er et mindre striglet og strøkent sted enn Los Cristianos og Playa las Americas. En liten enkel by med små butikker, steinete strender og brusende dønninger. Men likevel en del turister. Kanskje pga prisene, på restaurant kommer man gjerne unna med halvparten av hva det koster i turistfella.

Nå ble det tid til en biltur over øya i leiebil. Som vi egentlig hadde hørt om og forventet så er forholdene på Tenerife veldig varierte. Syden-strender i lavlandet i sør, bratte furuskoger opp mot høyden, 2000-meters lavalandskap i krateret nedenfor Teide, tåke og regn på nordøstsiden. 

Da vinden var kommet, ble det ganske mye svell også inne i denne marinaen. Det røsket og dro i fortøyningslinene, og båter og brygger danset utrettelig. Det er greit å ha blitt vant til litt vugging når en skal sove under slike forhold.

Omsider følte vi oss også klare for å besøke La Gomera. Som den observante leser kan fastslå, så seiler vi ikke innom nord-og vestsiden av øyene (Las Palmas unntatt). Årsaken er jo den fremherskende nord-nordøstlige vinden som fort kan gjøre forholdene der lite behagelige. Vi tok en ny overnatting utenfor Los Cristianos, og satte kurs for La Gomera på formiddagen 06.nov. 






Det er ikke bare flislagte fortau, elegante strandrestauranter og lyse sandstrender på Tenerife heller. Øverst Las Galletas, nedenfor El Medano.




I furuskogen på vei mot høyden.




Kraterterrenget ved Teide.




Pizza-aften ombord