onsdag 29. oktober 2014


--29.okt

Stein:

Hvor ble det av dagene tro? Etter Mogan gikk vi tilbake til Anfi del Mar for å kose oss med sol og bading. Og de stadige småprosjektene…

Ankerplassen utenfor Anfi er fin i forhold til den fremherskende vindretningen. Både havner og ankerplasser på Kanariøyene er utsatt for svell. Ved Anfi hadde vi stort sett rolige netter og fine dager. Vi traff også andre seilere som var på langtur, noe som alltid er interessant. Men sånn ellers er det ikke så mye å rapportere fra den siste uka, annet enn at vi har hatt det flott på Gran Canaria slik som vi hadde håpet. Dagene har bare forsvunnet.

Strekningen mellom Gran Canaria og Tenerife ligger i en såkalt akselerasjons-sone. Vinden her akselereres ganske mye mellom øyene. Derfor kan det være bra å gå over når det varsles ganske moderat vind. Men heller ikke vindstille, selvfølgelig. Vi fant onsdag 29.oktober som passende, og lyktes bra med overfarten til Tenerife. Det var varslet ca 4 m/s og realiteten var 10-11 m/s. På slør ga det en fin og rask overfart. Så får vi se hva Tenerife byr på for oss.



En ukes syden-ferie ble det her.








tirsdag 21. oktober 2014


Gran Canaria 11-? okt

Stein:


Tidlig om morgenen 11.okt hevet vi anker i Morro Jable, Fuerteventura, og satte kursen mot Las Palmas, Gran Canaria. Det er en distanse på ca 56 sjømil, og var forventet å ta hele dagen med den varslede vinden. Vi seilte, tross ganske svak vind til å begynne med. Vi gjør ofte det for å komme av gårde, og så tar vi frokost i rolige vindforhold mens vi glir sakte av sted.

Et par svenske båter som har fulgt hverandre har vi truffet på til stadighet helt siden langt oppe i Portugal. Den ene gikk for motor og suste etter hvert forbi, den andre kom glidende ut fra sin ankerplass og ble liggende litt foran. Begge seilte vi med svak vind. Da den ble for svak, startet begge motor til vinden begynte å ta seg litt opp igjen. Det blir jo fort litt regatta når man ligger slik i nærheten av hverandre. Begge begynte å seile igjen omtrent samtidig. Man kan jo observere fart og retning på AIS, så det er ikke så vanskelig å se når en seilbåt går for motor i lite vind. Vinden ble etter hvert slik at man måtte stå så høyt som mulig uten å miste fart for å holde kursen mot Las Palmas. Svensken seilte en 49 fots, tung kjølbåt, og vi måtte virkelig jobbe for å prøve å henge med. I timesvis knivet vi i varierende vindstyrke på vei mot Las Palmas, og avstanden var stort sett den samme. Helt til det mot slutten gikk som vanlig mot større kjølbåter på kryssen, den stakk fra. Men over en drink i svenskebåten om kvelden, mente jo svensken at han ikke syntes at katamaraner krysser dårlig. Hans kone sa at han hadde sagt: «Nu kjør Lucky Strike motor!» da vi hang på som best. Det så vi jo egentlig på som positivt. 

Ryktene hadde gått på Lanzarote om at Las Palmas var stengt for alle som ikke skulle være med i ARC-regattaen fra 1. oktober. Så vi var litt spente på om vi havnet på ankerplassen, eller om den også var full. Men plass i havna for noen dager var ikke noe problem. Disse dagene ble «hverdager» som måtte brukes til å administrere og finne ut av komplettering av vaksinasjonsprogram, tannlegebesøk, anskaffelse av mer antibiotika til medisinskapet, riggsjekk, samt det obligatoriske raidet i båtutstyrsbutikkene. Det kan bekreftes at utvalget hos utstyrsbutikkene er bra. De ligger dessuten i havna.

Men med ARC sitt kommende monopol på marinaen i Las Palmas var denne egentlig ikke noe blivende sted. Vi luntet oss sørover med spinnaker etter 3 overnattinger. Litt artig å seile forbi flyplassen på Las Palmas, der jeg har vært mange ganger og sett ut mot det subtropiske havet under korte mellomlandinger. Vi hadde god tid, og valgte å stoppe på et litt mindre frekventert lokalt sted ved navn Arinaga. Havnen lenger sør er bare for kommersielle fartøyer, men det er en liten molo å smette så vidt i ly av.  Fra moloen fisket de lokale som vanlig ivrig. Vannet var klart og fint, og vi var eneste båt. Restaurantutvalget måtte sjekkes, og ilandstigingsøvelsen med jolla på en sementslipp gikk relativt bra. Godt kjøtt, det er nok her ute på øyene at filetene fra Nord-Spania havner!



Vi var litt spente på neste dag, da Arguineguin var målet. Her skal det etter det vi har hørt holde til masse nordmenn. Ryktet nevner også noe om butikk med spesielle norske varer. Selv om man forsøker å finne bra erstatninger, så har det lykkes dårlig med hensyn til brunost, god makrell i tomat, smøreoster, posesupper, fiskeboller og smådiverse. Vi jublet over å finne butikken, selv om prisene var norske og vel så det på slike varer. Kr. 1350 for litt småvarer er uvanlig kost, men hva betaler man ikke for hjemlig kosemat…

Arguineguin var som forventet, det ble snakket masse norsk i gatene og på restaurantene. Stedet er ellers ikke akkurat prangende. Ganske ulikt naboen, Anfi del Mar, som vi kunne se et lite stykke borte. Ankerplassen går for å være bra under normale vindforhold, så vi flyttet over dit neste dag. Litt av en turistmaskin, og gjestene har langt å gå til alternative spisesteder og shopping.  Men flotte anlegg, importert gul sand på stranda og fine bademuligheter. Også ganske så forskjellig fra Arinaga, med småferjer og vannsport hele dagen. Men det er jo helt OK med variasjon.

Derfor er jo også noen dager i havn en adspredelse. Sydlige vinder ble meldt, og det passet bra å gå inn til Puerto de Mogan. Også et sted med veldig koselige omgivelser, havna utgjør i stor grad turistsentrum og det er ganske så forseggjort. Alle turistene vil se på alle båtene, så tidvis er det kontinuerlig karavane forbi oss. Men det er også greit for en periode.

Vi fortsetter oppholdet på Gran Canaria en stund til. I området hvor vi er nå, er det greiere å finne ly.



Anfi del Mar fra sjøsiden.







Anfi del Mar fra en knaus i nærheten. Nydelig anlegg.



I Puerto de Mogan var vi nesten en del av fortauet.



Regn på Gran Canaria. En fin mulighet til båtvask. 






Innredigert havneinformasjon jan 2016:

Arguineguin





Anfi del Mar







mandag 13. oktober 2014


Fuerteventura 7.-10. oktober

Stein:

Sør for Lanzarote ligger Fuerteventura. I ferieannonsene beskrevet som stedet med lange hvite strender. Hvilket er delvis sant. Nordspissen har mye vind og masse Sahara-sand. Men ikke noen havn som egner seg for turbåter. Når man ser Kanariøyene fra seilbåt, får man et noe annet perspektiv enn i glansede kataloger. Etter nordspissen var Fuerteventura egentlig uventet gold og øde sett fra sjøen. Det er ingen store ferieanlegg før sørenden. Vårt første stopp var Puerto del Rosario, hovedstad på Fuerteventura. Heller ingen marina her, men et område delvis beskyttet av molo hvor det var fint å ankre. Puerto del Rosario er vel ingen spesielt spennende by, vi gjorde innkjøp om dagen, og neste formiddag var vi igjen under seil.


Bading er det blitt så å si hver dag. Vi ankret opp utenfor et sted som heter Gran Tarajal for dagens bad. Det virket OK å bare bli liggende natten over, hvilket ikke var noe sjakktrekk, det var en rimelig skvulpete natt. Etter en skvulpete avgang om kvelden fra stranda i jolle. Litt fremgang hadde vi i øvelsen «Ut fra stranda mot bølgene», men fremdeles ikke overbevisende. Mesteparten av klær tok vi av og la i sekken før vi la ut. Splash! Vel, denne gangen holdt det med litt tørk og bløtlegging av undertøy. Neste gang tester vi ut teorien med den 7.de bølgen.

Byen var ellers atypisk i den forstand at det lot til å være lite turister. Mest fastboende. Lang fin strand med få mennesker.

Siste havn på Fuerteventura var Morro Jable. Lita havn som visstnok ikke setter altfor stor pris på seilturister. Det var uansett fullt på de få plassene som er, men vi fikk en god natts søvn på svai utenfor. I alle fall etter at hurtigferja var ankommet og vel i havn. Den snur og bakker inn utenfor havna, og er ikke udelt begeistret for seilbåter på svai i nærheten. Vi fikk en lyskaster på xxxx watt på oss, en diger silhuett med brummelyd foran og et par hissige bakke-hornsignaler.

Summa sumarum er inntrykket fra sjøsiden av Fuerteventura at den nytes best fra et av ferieanleggene. (Som de fleste uansett ønsker). Utenom disse finnes det ikke så mye.

Og så prøver vi Gran Canaria som neste cruisingområde.









Gran Tarajal, flott øde sandstrand rett ved byen, lite turister å se. 





Karrige Fuerteventura. Stedvis kan den faktisk minne litt om et sommerlig Svalbard. Mangler bare en liten snøflekk her og der.





Innredigert havneinformasjon jan 2016:

Morro Jable:





tirsdag 7. oktober 2014


Stein:

27.sep-06.okt

Lanzarote

Marinaen på Arrecife er under utbygging. I cruising-guiden står havnen som en litt rufsete fiskerihavn. Det er nok lagt mye penger i det som kommer nå, det blir riktig flott. For vår del fikk vi ikke nyte akkurat det. Innspurten av utbyggingen betød masse byggestøy med pressluftbor og vinkelslipere, samt provisoriske toaletter/dusjer med potensielle bakteriebomber ved 40 grader + temperatur inne.

Uansett er det ganske sosialt å ligge i marina der hvor langturfolket ferdes. Man treffer mange hyggelige mennesker som deler felles interesser, og mange treffer man jo igjen ved senere anledninger. Ulempen ved marina er at det ikke frister å bade der, og at det kan bli ganske varmt dersom man ligger på en lun plass. Ankerplassen ved Arrecife ligger ganske sentralt, så vi dro ut en dag for å bade og kose oss og tilbringe natten der. Ankeret lot til å sitte bra, men da det ble sjekket visuelt ved å svømme over det, ble det til å bråsvømme tilbake. Bare lavastein på bunnen, ankeret hadde ingen mulighet til å trenge gjennom. Så etter en fin dag på svai med et vaktsomt blikk på posisjonen, gikk vi inn i den gamle avmerkede ankerplassen ved industrihavna. Visste ikke helt om den var tillatt lenger, men vi sov godt til neste morgen, da vi ble kastet (vinket) ut av en sikkerhetsvakt på kaia.


Arrecife by var et sted som enda ikke har fått det typiske Kanariøy-preget med masse turistfeller på rekke og rad. En litt enkel by var det inntrykket jeg sitter igjen med. Lanzarote er jo forøvrig en usedvanlig karrig øy fra naturens side, brunsvart vulkanstein overalt. Og fremdeles vulkansk aktivitet. Turismen har nok alt å si her. 

Noe tid måtte som vanlig brukes til båtfiksing. Jeg har en litt for kontinuerlig følelse av å leve i en Microsoft Windows 8.1 – verden. «Har sluttet å virke….» dukker opp til stadighet. En brakett til bomvangen knakk i festet på vei over, så denne måtte demonteres via bruk av vinkelsliper, sveises av de lokale og på plass igjen.

Etter 4 dager følte vi for å dra videre. Det blåste litt friskt, så vi valgte å gå til sydenden av Lanzarote der vi ventet å finne litt ly. Ankret opp utenfor Marina Rubicon og turiststranda der for å nyte badevannet og solfylte dager. Det er jo vår tur nå til å ha «sommerferie», he,he. Ankerbunnen var vanskelig her også, men siden ankeret dro seg rundt en stein, syntes vi det gikk greit så lenge vinden var moderat. Dermed kunne vi kose oss et par dager der.

Deretter antydet varselet friskere vind, og med nevnte ankerbunn valgte vi å gå i havn. Marina Rubicon er veldig flott, selv om den er svært turistorientert. En skikkelig koselig «waterfront» med masse restauranter og folkeliv. Palmesus og varme kvelder, og det var for en gangs skyld helt OK å vandre inn i turistfellene i noen dager. Føltes som typisk Kanariøy-ferie.

Litt prosjekt måtte det jo bli her også, bytte av ankerkjetting fra 30 til 50 meter. Vi har greid oss fint med 30 meter pluss line i 11 år i hjemlige farvann, men man kan nok møte litt heftigere og mer utfordrende forhold etter hvert.

Neste stopp blir på Fuerteventura. 


En kikk på marinaen: (link)




Turist på Lanzarote






Innredigert havneinformasjon jan 2016:


Arrecife







Rubicon