Stein:

Biscaya 24-26. juli

Værvarslene for Biscaya hadde vi holdt et øye med noen dager, og nå lå det an til et nytt bra værvindu for overfarten til La Coruna i Spania. Man må regne nesten 3 døgn på turen, det er tidvis svært værhardt i området, så det er viktig å benytte gode værsituasjoner. Juni og juli er anbefalte måneder. Planen var som nevnt å forberede turen med innkjøp. I havna traff vi imidlertid et svensk seilerpar som skulle ut med tidevannet klokka 0430 samme natt. De siktet på det samme værvinduet vi hadde sett, moderate og stabile nord-nordøstlige vinder i mange dager. De kunne også fortelle at det ikke var noen bra båtutstyrsbutikk i nærheten. Da vi også sjekket at vinden sør i Biscaya var meldt økende om 3 døgn, lurte både Tove Irene og jeg på hva vi egentlig hadde i Brest å gjøre slik det dermed lå an. Avgjørelsen ble tatt om å gå videre samme natt, samme tid som svenskene. Matforrådet ble vurdert til å holde, diesel var ¾ tank og tilstrekkelig forutsatt noenlunde seilvind, båtutstyret fikk vente.

Så oppholdet i Brest ble svært kort. Litt groggy stod vi opp i før 0500, og seilte ut i mørket. Et par timer på motor måtte til før spinnakeren kunne settes. Gjennomsnittsfarten burde være minst 5 knop for å rekke La Coruna før mørket ville komme der drøyt to og et halvt døgn senere. Det lå an til lens (bakvind) hele veien, og det gir ikke den høyeste marsjfarten. Men lens kan være ganske komfortabelt med en katamaran. Vinden var spak til å begynne med, så litt is i magen måtte vi ha med hensyn til farten.

For så vidt var det nok mat om bord, men akkurat brød var det dårlig med. Så mens sjøen fremdeles var rolig, satte Tove Irene i gang plan B. B for Brødbaking. Og det resulterte i to deilige brød som ville holde noen dager.

Det ble litt tungt å holde marsjfarten første dagen, men vi var ganske nærme. Tilværelsen ble jo i alle fall rolig og behagelig med lite bølger. Det obligatoriske første besøket av lekne delfiner kom også. Selv om dette er noe alle på langseiling opplever, så er det likevel artig å se disse fantastiske svømmerne utfolde seg rundt båten. Filmsnutt vedlegges.

Biscaya-kryssingen ville bli vår første seiling over flere døgn, så her kom det enda noe som var nytt for oss. Vi har lest fra andres turer at det er mange som ikke vil ha spinnaker oppe om natten. Det hadde heller ikke vi tenkt å ha, men vinden var for det meste ganske moderat med relativt stabil retning. Ferske varsler tilsa at det skulle fortsette slik. Så vi vurderte det dithen at vi burde ha den oppe for ikke å miste farten. Etter hvert som det ble bekmørkt så må jeg likevel si at det er en litt spesiell følelse å suse inn i mørket med spinnaker uten å i praksis kunne se noe som helst fremover. Nå unngår man jo ikke nattemørke, og nattseiling har foregått i uminnelige tider. Vi er heldige nå til dags som har AIS identifikasjonssystemer og radar. Det betyr at alle større båter vil vises via AIS på plotteren vår. Mindre båter vil vi plukke opp på radaren. Enda mindre ting må vi håpe å ikke treffe. På 4800 meters dybder er det i alle fall svært få fiskeutstyrsbøyer ankret til havbunnen. Natten ble delt inn i vakter på noen timer, og vakthavende kjørte sjekk av plotter med radarsveip og visuell sjekk ca hvert femtende minutt.

Værvarslene stemte heldigvis bra, og milene gikk unna i jevnt tempo. Uvant med bølger over såpass lang tid, men vi var jo veldig fornøyde med forholdene. Middag ble det hver dag. Spinnakeren ble stående i nesten to og et halvt døgn. Da vi nærmet oss det nordlige Spania, skulle det begynne å blåse frisk vind, og det stemte også. Spinnakeren kom ned i tide, og så blåste vi inn mot La Coruna i 8-tiden om kvelden. Men ettersom det var såpass sterk nordavind, ombestemte vi oss, og holdt oss lenger nord i fjorden. Der fikk vi se noen båter ankret opp lunt innunder noe ganske høyt terreng, og litt trøtte gikk vi inn og ankret der. Vel tilfredse med Biscaya-kryssingen, som hadde en gjennomsnittsfart på drøyt 5 knop.

 

Link:
Delfiner

Stein:

17-23.juli

Vi hadde egentlig lyst til å ligge litt lenger i Cherbourg. Men så var det disse såkalte «værvinduene» da. Tidsperioder der værforholdene er gode for seilas. Fremherskende vindretning i den engelske kanal er sydvest, motvind for oss. Nå ble det meldt bra med østavind, og vi bestemte oss for å benytte anledningen. Så vi seilte ut på formiddagen og fant oss selv i en kolonne av seilbåter. Grunnen til at alle skulle ut samtidig var de spesielle strømforholdene utenfor Cap de la Hague vest for Cherbourg. Her er 5 knops strøm slett ikke uvanlig, og ved noen forhold er det mye mer. Litt skremmende kan det faktisk se ut med duvende og brusende strømmer over relativt grunne områder. 

Etter å ha rundet Cap de la Hague fikk vi fin fart i medstrøm og slørevind, kursen ble satt mot Jersey. Det er et godt stykke, og vi hadde regnet med å kunne holde god fart hele veien på grunnlag av værmeldingen. Men den meldte brisen dabbet av etter hvert som vi nærmet oss Jersey. Vi hadde hatt revede seil, men nå måtte alle kluter helt opp for å beholde farten så vi kunne rekke inn til Jersey før senkvelden. Og så kom vinden igjen. Det gikk så det plystret i tidvis stiv kuling. Heldigvis var det ikke så langt til vi kom litt i le av Jersey, så vi falt av i de verste støtene for å slippe å reve, og kom oss inn i litt mindre vind. Jeg lurer enda på om fartsmåleren (ikke GPS) er riktig ved slike forhold. 12-13 knop gjennom nesten flatt vann, så fort går ikke vår båt.

Så stampet vi oss mot vinden for motor den siste biten til St. Helier på Jersey. Her kom vi akkurat da vannet stod høyt nok til å komme over «demningen» som havna ligger bak. Og siden noen minte oss på at vi var kommet til engelsk tid som er en time tidligere, rakk vi kveldsmat på Kentucky Fried Chicken.

Jersey er visstnok en øy med spesielt mildt klima i forhold til beliggenheten. I alle fall gror det palmer her. Og St. Helier er en hyggelig liten by. Vi ble et par dager.

Vi fikk ikke skaffet oss redningsflåte før vi forlot Norge. Det var så mye som skulle ordnes og sjekkes, og jeg trodde det bare var å stikke innom et sted og kjøpe en. Sånn er det ikke. Flåtene er «ferskvare» med en «best før»-tid. Deretter skal de åpnes, etterses, byttes utstyr i,  og pakkes om. Det viste seg å være nesten 2 måneders bestillingstid på den modellen vi valgte. Så det ble å sjekke kartet over kanalkysten, gjette omtrentlig et område hvor vi kom til å være ca 25.juli, og sjekke internett for en forhandler i nærheten. Resultatet ble Bretagne, og flåten skulle hentes et fullstendig ukjent sted som heter Lezardrieux. Etter å ha tilbragt en natt for anker i St. Brelade Bay på Jersey, satte vi kursen for dette stedet. Redningsflåten var allerede klar hadde vi fått beskjed om.

Det var blitt kveld ved ankomst, og vi valgte å legge oss for anker i det rolige elveutløpet nedenfor havna. Langturbudsjettet har godt av å spare noen havneavgifter. De gode ankringsplassene er ofte opptatt av bøyer, men siden det var nibbfjære kunne vi ligge litt lengre inn mot land enn ellers. Dermed fikk vi litt plass. I disse områdene kan man ikke ligge på grunt vann og kort ankerkjetting, siden man må regne med betydelig høyvann som krever mer kjetting. Ergo blir det alltid en del svingradius, og tidevannstrømmen drar båten mot yttergrensene.

Levering av flåte og montering gikk bra, og kvelden i Lezardrieux 21.juli ble benyttet til å feire 30 års bryllupsdag på erkefransk restaurant.

Så seilte vi mot Brest. En by hvor søroverseilende ligger og venter på bra vær over Biscayabukta, har vi skjønt. 23.juli om kvelden ankom vi Brest etter en lang seildag. Planen var å handle mat, toppe opp diesel og eventuelt kjøpe noe båtutstyr neste dag, og så gå over Biscaya dagen deretter. 

Vel fortøyd i havna i St. Helier.

Med litt flaks, gode varsler og planlegging ut i fra skiftende vind og strøm, lot det seg gjøre å gå for seil fra Jersey til Ile de Brehat utenfor Lezardrieux. Selv om det ble en liten omvei via den blå streken.

Lezardrieux by night.

Steinete Bretagne-kyst.

Stein  11-16.juli.

Oostende var en hyggelig by, selv om været var dårlig da vi var der. Kystlinjen i Belgia derimot, ser nitrist ut fra sjøen. Bebyggelsen er stort sett digre betongklosser som gir et dystert inntrykk.

De neste dagene har vi fått mye føling med de spesielle forholdene på den franske kanalkysten. Tidevannstrømmene har vi jo møtt på tidligere, men fra Calais/Dover og vestover så gir de enda større utslag. 2-3 knop høres kanskje for noen ikke så ille ut. Men for en normal turseilbåt kan man i områder hvor det ikke råder fremherskende vinder å seile på, ikke regne bedre gjennomsnittfart enn 5 knop. Kanskje ikke riktig det heller. Forskjellen på 3 knop medstrøm og 3 knop motstrøm blir jo 6 knop, og spenner fra i praksis useilbart til herlig fremdrift.

Så her er det virkelig viktig å regne så godt en kan på strømmene. Men så er det jo igjen slik, at skal man seile mer en ca 8 timer, så vil man uansett måtte slite med motstrøm. Og er det da dårlige vindforhold, blir det ikke særlig bevegelse fremover uten motor. Fra Calais og Boulogne-området og vestover er det i tillegg ganske så langt mellom havner som er åpne for innseiling hele døgnet. Mange har innseilinger som tørrlegges på fjære sjø (det er 8-9 meter tidevann her), med en sluseport innenfor slik at havnebassenget beholder vann. Man kommer bare inn der når vannet står høyt, så det er ikke fristende å kalkulere med å bruke slike havner. Vestover starter man jo pga strøm ca ved høyvann og da er det gjerne lavvann når man kommer frem. Og trygge ankerplasser finnes ikke.

Ergo skal man ha meget god seilvind for å unngå en god del motorbruk i disse områdene. Imidlertid finnes det her med god seilvind en ulempe. En ellers bra kryssvind kan gi ubehagelige forhold når man har lagt ut i fin medstrøm. Vind og strøm mot hverandre setter opp krasse bølger, selv uten at vinden er veldig sterk. Det gir plaskete og skumpete seilas. Fra Boulogne til Dieppe hadde vi slike forhold med 10-12 m/s og det ble en skikkelig skrangletur. Katamaraner er ikke de mykeste i sjøen under slike forhold.

På grunn av disse forholdene er det nødvendigvis blitt en god del motorkjøring. For oss som mener at seilbåter skal seile, er det litt nederlag, men her i området så er det altså ofte direkte useilbart. Jeg tenker litt på de sjøfolkene som har trafikkert her i tidligere tider, for seil og uten motor. De må ha hatt enestående sjømannskap og ditto tålmodighet.

Jeg tror nok ikke jeg vil velge meg denne strekningen som favoritt-cruisingområde. Litt for spesielle seilforhold. England-siden kan sikkert være bedre. Mye tidevann der også, men tettere mellom gode havner og i tillegg ankringsmuligheter.

Ettermiddag på 14.juli, Bastille-dagen og fransk nasjonaldag kom vi i havn et sted som heter Fecamp.  Mye folk på restaurantene, og kvelden ble avsluttet med et langt og flott fyrverkeri. En feststemt restauranteier fylte de store Bailey’s-glassene våre til topps, med påfølgende påfyll…

Vi ankom Cherbourg trøtte etter lite nattesøvn tidlig på morgenen 16.juli etter en 16 timers motorseilas fra Fecamp. Vi går alltid på kun en motor på lange strekk. Det gir noe mindre fart, men også mindre motorslitasje (motortimer) og bedre drivstofføkonomi. Vi håper motorene holder ut noen år til.

 Lavvann i havna, Boulogne.

Motvindsseiling, men medstrøm. Den blå linja på kartplotteren viser hvor båten har gått. Hadde det vært motstrøm, ville vinklene vært spisse som haitenner, og fremdriften veldig dårlig.

Dårlig med lune ankerviker når kysten ser sånn ut.

Stein 4-10.juli

Fredag 4.juli gikk vi gjennom slusene ved Enkheuizen og inn i Markermeer som er nederlendernes neste forsvar innenfor Ijsselmeer mot havnivået. Målet var Amsterdam, og vi greide det på sett og vis. Vinden var for det meste spak, så på kvelden gikk vi inn til en marina rett utenfor de siste slusene før selve Amsterdam (Orangesluizen). Kvelden var varm og deilig, så vi kastet oss på en buss inn til sentrum og fikk med oss en lummer sommerkveld på en restaurant, og folkelivet en slik fredagskveld.

Neste dag var det væromslag som ganske vanlig er etter en lummer og deilig dag. Regn, vind og mer kjente tempereturer. Dagen skulle uansett brukes på nødvendige båtartikler som var bestilt på Dekker Watersport. Det røyk en hel dag og en del Euro der, vi seilere må finne oss i å bruke mye buss og apostlenes hester.

Videre ut mot Norsjøen igjen 6.juli hadde vi en uvanlig myk og rolig seilas med en stødig bris over kanalens rolige vann. Etter nattstopp i Ijmuiden og Scheveningen ble det en lang seildag 8.juli mot Oostende i Belgia. Værvarselet indikerte kommende kuling i området, og vi ville gjerne komme oss til en havn i en by siden det lå an til litt landligge. Jeg husket et tips fra Per Ole Harnes om at havneavgiftene i Oostende varierer veldig etter hvilken marina man velger. Den første vi ringte skulle ha 75 Euro natta. Heftig, men så er det jo også Yacht-Club… Vi gikk til Mercator innenfor slusen, kanskje ikke helt samme stil, men 27 Euro og midt i sentrum var helt OK for noen uværsdager. For vind ble det nok av, med regn og 17 grader. Litt surt å høre om 30 grader på Jessheim, men vi skal nok ta det igjen. På regndager er det uansett nok båtjobb å ta tak i, så dagene har gått fort her også. 

En fin sommerkveld i Amsterdam.

30. juni
Etter en fin solfylt dag på Vlieland bestemte vi oss for en ny øvelse. Denne gang var pensum ankring i tidevannstrøm. Også et blankt kapittel i vår erfaring. Vi har et 30 kg Spade anker som skal være egnet for slike forhold, og det er jo greit å få det bekreftet/avkreftet. Strømmen snur båten og kjettingdraget 180 grader hver 6 time.

Det er et område utenfor havna som har brukbar dybde. Noe trangt, og det lå en båt der fra før, men vi kastet anker og kjørte det fast som vanlig. En uvanlig opplevelse var det jo med vindpila rett til siden og vannet klukkende langs skroget i opp til 2,5 knop der vi lå. Men vi sov da bra.

Men konklusjonen på leksjonen kom da ankeret skulle opp. Tidevannstrømmen hadde lagt ankerkjettingen full av sjøgrønske, og hele kjettingen måtte skrubbes på vei opp. Så vet vi det....

1. juli la vi de Frisiske øyer bak oss, og seilte ned mot første slusa inn mot Amsterdam. Det tok 4 - 5 timer på en ganske trafikkert led.

Innenfor slusa til Ijsselmeer, seilte vi ned til Hindeloopen. En veldig pittoresk liten by med masse små kanaler, til og med en bitte liten sluse for små vannveier, som en gammel havnekapteinen i uniform åpner manuelt. Vi kunne ikke kommet inn der, den var ganske så smal.

Den 2. juli seilte vi videre til Enkhuizen, som vi hadde fått anbefalt av en hollender. Et must som han sa. Også en veldig koselig liten by med kanaler. Her lå vi 2 dager på anker.

En vanlig bobåt i Enkhuizen.

29 - 30 juni.

Flotopp og begynnelsen av lavvann var i tidligste laget, men vi kom oss opp i 6-tiden på morgenen 29.juni i Nordeney, og fikk med oss tidevannet ut.  Vinden her har for oss vært enten eller, vindstille eller 10m/s. På formiddagen var det nesten vindstille etter hvert. Vinden kom godt utpå ettermiddagen, og da bestemte vi oss for å gå et godt stykke utover kveld/natt. Det er ikke havner tilgjengelige på nordsiden av øyene, så når man skal til havn så må man seile lange strekk rundt grunt farvann og inn til lesiden. Borkum er en slik havn med svært lang innseiling, så vi ville hoppe over den og satte kursen mot Vlieland i Nederland. Vel vitende om at det ville bli sent. Vinden økte på utover kvelden til frisk bris, og nattemørket senket seg. Vi er ikke erfarne nattseilere, så dette lå an til å bli vår ilddåp. Det bar innover i innseilingen i 7-8 knop og nattemørke i ettiden om natta. Mange av sjømerkene har lys med moderne og sterke lamper. For gode egentlig, for de er så sterke og blinkende at det er vanskelig å bedømme avstand til dem og hvilke som er nærmest. Når man også vet at de kan stå et annet sted enn avmerket på kartet, var det godt å ha en radar som kunne bekrefte posisjonen.  Tidevannet drar båten ut av kurs til stadighet, og i mørket blir styringsnøyaktigheten ikke helt på topp. Heldigvis var det flo, for det er faktisk slik i disse områdene at de merker grunnene med høyde OVER lavvannsnivået også. Der kan man gå kun på høyvann. Hvis man ikke har kjøretøy….

Vi var jo litt lettet da vi endelig kunne sette Nitecore-lykta på den trange innseilingsinngangen til Vlieland havn og gå inn i rolig vann. Klokka var da 01.30.

På morgenen ble vi vekket av en velkomstkomite fra tollmyndighetene som ønsket å se pass og båtens papirer. Vi vet jo at dette kommer mer og mer etter hvert, men dette var første gang, og det tok litt tid å finne frem til det de var fornøyd med. «Har dere ikke noe annet enn dette….?». Jo, til slutt hadde vi det, og vi kunne begynne dagen i Vlieland.