Barbados 12-16.des

Stein:

Carlisle Bay utenfor Bridgetown er en bra ankerplass selv om bukta ikke ser veldig beskyttet ut på kartet. Vi valgte å legge oss nærme The Careenage, kanalen inn til byen, for å ha kort vei dit. Flott å kunne ta jolla rett inn i sentrum. Baksiden av medaljen var at vi ikke husket cruisingguidens hentydninger til høy nattlig partymusikk fra byen…

Barbados er ikke en fattig nasjon, og «lykke-indeksen» skal være høy. Inntrykket fra Bridgetown er jo likevel det vi anser som typisk karibisk, med enkle forhold i litt medtatte bygninger utenfor sentrum. Det kommer mange store cruiseskip til havna, og turismen er nok svært viktig. Vi undret oss derfor litt da vi skulle ut å feire vår ankomst til Karibien. Det var nemlig ikke så lett å finne et sted vi syntes var bra. Noen vi spurte, sa at det faktisk ikke var noen bra middagsrestauranter i sentrum om kvelden. Vi endte opp med en barmeny. Ellers var folk hjelpsomme og vennlige mot oss hvithuder, og ga oss et riktig bra inntrykk av «Bajans», innbyggerne på Barbados.

Med behagelige 25 grader i vannet, sol og en svalende bris, hadde vi jo nå kommet til det forgjettede land. Ingen nøling før man stuper i vannet lenger… Som nevnt lå vi i bukta sammen med en hurv andre norske båter, og kanskje noen kjenner til en av dem: Spirit, Ariane, Escape, Doris, Villvind, Sokoto og Eir. Guttene på Sokoto dro opp strandparty påfølgende dag, og over 30 nordmenn koste seg rundt grillene på kvelden. Vi fikk også tatt vår første snorkletur i Carlisle Bay. Det ligger flere vrak i et område som er avsatt til formålet. Og selv om det nesten var kø blant alle snorkleturistene som duppet rundt der, så var det masser av fisk å kikke på. Og mere undervannsliv ble det. Det er bare 7 måneder siden vi la på nytt bunnstoff, men groe og grønske og dyr er hissige. Vannlinja gror fort, det må børstes, og bunnstoffet slites. Også undersiden av båten har fått et lag groe, og ved hjelp av kompressor og luftslange ble det et par timer med rundvask av undervannskroget. Det holder forhåpentligvis noen uker i alle fall.   

Carlisle Bay

På vei til ankerplassen etter innsjekk hos myndighetene stakk vi innom dieselbrygga for å prøve å få fylt vanntankene. Ikke noe vann der. Så vi la oss utenpå noen fiskebåter som så ut til å disponere vann. Og spurte pent om vi kunne få fylt tankene. Også her var det velvilje. At skipperen fortalte at han var øltørst, ordnet vi fort med.

Fra Bridgetown sentrum.

Båter kan komme helt inn i sentrum via The Careenage

Karibien er litt "easy going"...

...men hyggelige folk som ofte prater med turistene.

I skrivende stund nærmer det seg jul. Noe som føles ganske fjernt her og nå, med 30 grader, hvite strender og turkis sjø. Vi ble minnet på julen da vi kom til byen. Julemusikk og rare falske juletrær. Men for vår del er det deilig å hoppe over julestria og det aller meste av jula for et år.

Kunstige juletrær i en ny form. Pyntet av skoleklasser og satt ut i parken.

Atlanterhavskryssing 28.nov - 12.des

Stein: 

Ankeret ble hevet på morgenkvisten fredag 28.nov. Og stuet i ankerbrønnen for overfarten. Mest mulig løft i baugene er hensikten. Klokken 0800 hadde vi satt seil og satt kurs vestover. Moderate vinder var varslet, men som forventet var det sterkere vind i sundet mellom Sao Vicente og  Santo Antao. Og vindskygge bak Sao Antao. I vindskyggen gikk det sakte, så det ble ingen «flying start». Vinden var egentlig svært så moderat og også varierende til å begynne med, så det ble mye spinnakerlirking på slør i lav fart og lite vind. Etter hvert blåste det tidvis godt opp, og da gikk spinnakersløren så det suste. Suset stoppet plutselig med et «SVOSJ!!» og frenetisk blafring sent utpå lørdagskvelden. I mørket kunne vi skimte restene av spinnakeren som blafret heftig. Slør på 90 grader og 8,5 til opp mot 10 knop båtfart belaster spinnakeren kraftig, det er vi klar over. Spinnakeren var gammel og hadde gjort mye tjeneste, så sammenbruddet var ikke en voldsom overraskelse. Heldigvis lå det en reserve klar. Men nå måtte vi være mer konservative. Spinnaker må en sånn båt som vår ha for å utnytte potensialet under forskjellig vindforhold.

Vi har jo lest at på den ruta vi seiler, ligger «Tradewinds» som regel stødige og stabile. I likhet med oss opplever nok mange at det ikke hele tiden er tilfelle. De første dagene hadde vi noen stille perioder som dro gjennomsnittsfarten kraftig ned. Gjennomsnitt 6 knop er muligens et ambisiøst mål for en liten cruisebåt, men det er det som skal til for å greie overfarten på 14 dager. Medstrøm skal det jo også være, for oss var det heller en liten motstrømskomponent de første dagene.

Søndag 30.november begynte vinden å ta seg litt mer stabilt opp. Fine forhold med de lange fine bølgene uten kryssbølger på toppen slik man har hørt om. Silkeføre med spinnaker nummer 2. Og så beit jammen fisken også. Som flere ganger tidligere sang det i begge snellene samtidig. Midt i bollebakingen til Tove Irene. Vi dro inn en kjempeflott Dorade på den ene siden, og mens vi strevde med å kverke den, klarte fisken på den andre snella å komme seg løs. Det var helt greit, den vi fikk var sikkert 4 kg + og mer enn nok mat til oss. Igjen, dette er nydelig matfisk.

Som før nevnt er det nødvendig for oss med noen smådupper om dagen. Skipperen stod opp etter en lur påbegynt i rolig silkeføre da det hadde begynt å suse godt i vannlinja. Da han kom opp, satt styrkvinnen med et tilfreds glis og seilte 9-11 knop i surfene med gennakeren. JI-HAAA!!!. Her skulle tapet i gjennomsnittshastighet fikses. Det ble likevel enighet om å bytte til genoa med tanke på at gennakeren også er gammel….

Tradewinds ble etter hvert stabile i retning. Noe variasjon i styrke, og dermed også bølgehøyde. Det er en stor fordel komfortmessig å kunne gå med bølgene. Det gir en litt mindre slingrete tilværelse når man skal få gjort noe om bord. Så hva gjør man under en slik overfart? For vår del kommer det som nevnt mye an på forholdene. Basisen som søvn og mat tar tid. Det skal også ryddes, vaskes opp, smårepareres, logges, hentes værinformasjon, fiskes litt, bytte seilkonfigurasjon, solcellepaneler skal flyttes hele dagen, i tillegg til lesing og mye annet småtteri. Det noe spesielle er at det må skje i sakte bevegelser og dermed tar alt mye mer tid. Man må kjenne på bevegelsene, flytte seg sakte og holde seg fast for ikke å bli overrasket av båtens kontinuerlige bevegelser. Dette hjelper også mot sjøsyke. Et dagligliv på denne måten er vel ikke noe vi ønsker oss over veldig lang tid, vi synes det er ganske slitsomt i lengden med den noe rykkete måten en katamaran går i bølgene. Men for å komme til nye steder er en dose av dette nødvendig.

Litt småsnekring underveis.

Helt etter læreboka gikk vindretningen utover i uka fra østnordøst til øst. Så med vinden etter hvert rett bakfra og under 10 m/s, var det bra å ha en spinnaker ekstra. Riktignok hadde den tynnere duk, men ved å unngå slør skulle vi kunne unngå overbelastning. Grytidlig torsdags morgen mens jeg sov, våknet jeg av at Tove Irene ropte fra cockpiten. «Fiskebåt!», var det det hun sa?  Nei, det var ikke det, hun sa «Spinnakeren!». Den befant seg øyensynlig under båten. Det var mørkt, men i dekkslyset kunne vi se noen rester av den dingle fra masta. Her så det ut til å vente en litt trøblete jobb. Båten gjorde tidvis 3,5 knop bare på skroget, så å få trukket 100 kvadratmeter fram og opp ville nok bli beintungt. Spinnakeren var mye lengre enn båten, så det var uaktuelt å starte motorer for å reversere. Propellene ville bare spinne den rundt seg og sørge for at vi ble uten motorkraft for en stund. Å slippe den bakover kunne føre til at den satte seg fast i seildrev eller ror.  Følgelig måtte vi begynne jobben med å trekke den opp forfra. Heldigvis viste det seg at den var revet i stykker og bare en mindre del hang igjen. Det var nok også grunnen til at båten drev såpass fort. Så det hele gikk relativt greit sånn sett. Men da var vi altså under halvveis med to spinnakere i avgang. Ikke fullt så greit. Kun et lenseseil igjen, gennakeren.

Vi er ikke så glade for mye arbeid på dekk om natta. Men det blir jo nødvendig av og til. Som sikkerhetsforanstaltning skal den som utfører jobben ha AIS «Mann over bord» sender pluss lys og nødraketter på seg.

Videre som dagene gikk savnet vi virkelig en bra spinnaker. Også med hensyn til komfort. Som sagt er medbølger veldig behagelig i forhold til sideveis bakfra. Hovedbølgeretning og vindretning er jo som regel den samme i disse traktene. Men uten skikkelig spinnaker får man ikke seilt effektivt i medvinden. Da blir det enten å akseptere lavere fart og ha det mer behagelig, eller å skjære på tvers av vind og bølger for mer fart og ditto skumping. Og ikke bare skumping. Det er konstante bølger, og de er raskere enn en normal seilbåt. Når de tar igjen og treffer båten på skrått bakfra i diverse bølgehøyder, resulterer det i et utvalg kraftige lyder som ligner haglgeværskudd, et sveip av kraftig høytrykksspyler, kollisjon med noe ….

Gjenværende gennaker (en spinnaker for sidevind) ble brukt når vi syntes det var forsvarlig. Vår katamaran, som mange andre katamaraner, går ganske dårlig med standardseil og vind rett bakfra. Til og med under gennaker er vi nødt til å skjære på tvers av ønsket kurs for å få litt trykk i seilet når vinden dabber av. Noe den ofte gjorde. Dermed hadde vi ikke kurs direkte mot målet, og måtte gå lengre distanse. En natt hadde gennakeren surret seg rundt forstaget, og fikk noen store flenger da den skulle løsnes. Da var vi uten noen form for spinnaker, skikkelig ergerlig. Så ergerlig at jeg om morgenen kastet meg over den og tråklet sammen flere meter flenger med sytråd. Sammen med litt spinnakertape håpet vi at gennakeren kunne holde en stund til. Og det gjorde den. Den holdt farten oppe i et døgn, før det for tredje gang sa «SVOSJ!!», og gennakeren revnet skikkelig. Og ikke i tråklingen, men langs hele siden. Vinden var ikke spesielt sterk, så vi lurer på om det er effekten av bølgene som belaster spinnakerne for mye.

Tråkling av seil

Jakten på vind bragte oss hit og dit... Blå strek er seilt kurs, svart strek er idealkurs.

Uansett gikk det saktere de siste dagene inn mot Barbados uten spinnakerhjelp. Vi ankom Bridgetown etter 14 dager og 9 timer, gjennomsnittsfart ca 5,85 knop. Ganske uthvilte egentlig. Værforholdene under vår atlanterhavskryssing var nok veldig gode. Vi traff bare på en typisk «squall» (kraftig og relativt langvarig byge med sterke og varierende vinder), og fikk revet seilene i tide. Ellers var det mye sol og til og med måneskinn om natta.

I Carlisle Bay utenfor Bridgetown lå det allerede 7 norske båter, så det var faktisk flest nordmenn der. De fleste kjente vi fra før. Etter å ha brukt noe timer på å sjekke inn, var det godt å hive ut ankeret og få fastere vann under kjølen. Og utsikt mot en nesten hvit strand med turkis vann utenfor… 

Kapp Verde-øyene 17-28.november

Stein:

Turen fra La Gomera hadde heldigvis ikke slitt oss helt ut. Etter en liten høneblund på formiddagen var det tid for å ta affære og få klarert inn på Kapp Verde. Både cruising-guider og blogger var studert for å få oversikt over prosessen. Havna i Palmeira på Sal har ingen marina eller tilleggingsmuligheter for gjestende seilbåter. Men det er ei lita steinbrygge, hvor de lokale regjerer. Ved siden av er en liten steinknaus hvor «The Yotties» kan feste gummibåten. Ellers var havna rolig og uten svell da vi var der, deilig etter å ha duvet rundt i mange dager. Vel inne begynte letingen etter havnekapteinens kontor. Som det viste seg ikke fantes lenger. Prosedyren var ikke lenger slik som beskrevet, politiet sendte oss etter å ha registrert visse data ut på flyplassen for å skaffe visum der. Men det lønte seg å ha studert litt materiale på forhånd likevel. Noen hollendere vi traff i Palmeira fortalte at de hadde betalt 25€ pr hode for visum. Jeg klarte på fryktelig mangelfull fransk å fastholde overfor immigrasjonsoffiseren på flyplassen at det ikke er samme pris for flypassasjerer og seilere. Og slapp med totalt 5€.

Palmeira er et svært enkelt sted etter norsk standard. Kvaliteten på bygninger behøver vel ikke være den samme i varme strøk, og det var den generelt langt ifra også. Mye ganske dårlig. Men gatene sentralt var ryddige og uten nedsøplet slumpreg. Et sted med særpreg, og som det ofte er i slike strøk, litt koselig også. Turister var det nok få av. Likevel fint å se hvordan man lever på Sal i Kapp Verde.

Palmeira havn

Downtown Palmeira

Uptown Palmeira

Midt i byen, ingen luksus.

Frittgående innbyggere.

Palmeira var likevel ikke noe sted å tilbringe mange dager, så allerede neste dag om morgenen seilte vi sørover til Santa Maria på sørenden av Sal. Diverse seilblogg-dokumentasjon hadde vi sett på når det gjelder dette stedet også, og forventet et enda mindre og enklere sted. Feil igjen. Det må ha skjedd mye her de siste årene. Det var mange turist-anlegg av bra klasse, og nye under oppføring. Stedet har en lang Sahara-gul strand hvor brenningene bryter, masse soldager og strandsonen preges av vannsport og badeliv. Det sies jo at Kapp Verde blir de nye Kanariøyene, og Santa Maria ser ut til å være en begynnelse. Og som på noen av Kanariøyene, utenom sol- og badeturisme har øya ikke så mange ressurser.

Vi båtlasaroner har for tiden svært enkle kår ved Santa Maria. Ingen moloer å gjemme seg bak betyr ganske utsatt og skvalpete ankring. Brenningene gjør landgang med gummijolle på stranda til et vågalt og lite aktuelt badeprosjekt. Det finnes en pir og en dertil hørende trapp der hvor bølgene tar fart mot stranda. Der må man være kjapp til å smette i land mellom bølgeryggene som løfter jolla en meter opp og ned. Ganske heftig for nybegynnere egentlig, men med litt hjelp gikk det bra for oss også. Etter ilandstigning sender man jolla ut i en lang line som vaser seg inn i liner og påhengsmotorer på andre joller… Heldigvis avtar vind og bølgehøyde noe utover kvelden, når man skal reversere prosedyren i mørket etter et vinglass eller to.

Bilder fra Santa Maria:

Fra Santa Maria valgte vi å gå ut på ettermiddagen, for å kunne ankomme i dagslys om morgenen i Tarrafal, Sao Nicolau. Kartdybdene så ganske lite nøyaktige ut i dette området, og ved ankring mellom flere båter er dagslyset også greit å ha for å se avstander og andres ankringskuler. Tillegging til brygge for seilboms er ikke tilgjengelig her heller. Tarrafal er vel hakket større enn Palmeira, men fremdeles et lite sted. Vi spiste lunsj på det vi tror er stedets beste restaurant, uten at det sier så altfor mye. Folk var vennlige og hjelpsomme, og gav også her et positivt inntrykk.

Gummibåtfasilitetene er sparsomme også i Tarrafal....

...men her er i alle fall jollevaktlaget på jobb.

Sikkert like bra dyretransport som i Norge.

Byens beste.

Siste etappe innen Kapp Verde til Mindelo på øya Sao Vicente kunne gjøres på en dag. Ankomst var 21.november, og havna var ganske full av ankrede seilbåter. Marinaen har ord på seg for å ha mye svell, så vi fulgte et tips om at det var roligere å ligge på svai. Nordmenn var godt representert her, foruten oss var det 4 langtursbåter ( Ariane, Spirit, Escape og Doris).

Mindelo havn

Mindelo strand

Forbruksbatteriene har den siste tiden vært litt uvillige til å ta opp og beholde lading. Syrenivå har vært jevnt sjekket, men når syrevekten ble undersøkt, viste det seg dessverre at det sto dårlig til. Vanligvis er dette ikke noe egentlig problem, batteriene holder bare en viss tid. Dersom de er i jevnlig bruk med opp- og utladninger, slites de mye, og må bare byttes. Men sånn sett er vi ikke i Europa nå lenger. Her i Mindelo var det vanskelig å få forklart batteriforhandlerne at det i det hele tatt er noe som heter forbruks- eller servicebatteri. Det finnes kort og godt bare startbatterier her. Til og med servicefolkene ved marinaen brukte ikke noe annet. Og når det ikke snakkes engelsk hos forhandlerne heller, tar det sin tid å finne ut av det. På grunn av avhengighet av autopiloten, er det ikke fristende å dra over til Karibien med dårlige batterier. Så vi ble tvunget til å kjøpe et sett dyre batterier vi ikke egentlig vil ha for å føle oss komfortable under overfarten. Disse batteriene vil slites fortere og vil måtte byttes tidligere enn skikkelige forbruksbatterier. Bestilling av andre batterier er mulig, det tar bare 4-6 uker…

Batteribytte mens man ligger på svai er ikke det mest lettvinte. Heldigvis for oss oppholder det seg noen folk ved marinabrygga som gjerne hjelper til med ting for en liten slant. Det ble til og med krangel om hvem som skulle ordne med returbatteriene. En av gutta hadde involvert politiet fordi han mente seg snytt av kameraten for bæring av 2 batterier, kr.18, og utsikten til et par bruktbatterier.

Gass har vi også fått fylt. Før avreise hjemmefra bestemte vi oss for å ta med svenske komposittflasker som har egen skrukran. Leste på Facebook Langturseilere  at disse får man fylt overalt. Kanariøyene hører tydeligvis ikke til innenfor «overalt». Der vi var ville forhandlerne kun bytte inn egne flasker. Velstand avler vel byråkrati og monopoler, på Kapp Verde passer det nok bedre med en mer praktisk tilnærming.

Man får det meste i byen Mindelo, om enn ikke i det utvalg som man kanskje ønsker seg. Ganske så små dagligvarebutikker. Men stort fiskemarked og ditto grønnsaksmarked. Ryddig og greit er det stort sett her også. Imidlertid ser det ut til å være en god del folk som ikke har særlig inntekt. Derfor er det liksom noe som ikke stemmer med prisnivå på saker og ting. Det er minst like høyt som på Kanariøyene, utenfor turistområdene. Det har vel noe å gjøre med hva vi som er turister kjøper, men en skulle jo tro at de fleste må handle dagligvarer. Kanskje de fleste lokale innbyggerne handler mest på markedene. Alt finnes dog ikke der heller. Før avreise har vi hatt problemer med å få tak i noen bra tomater. Og noe brød som varer en stund.

Fiskemarkedet

Ditto grønnsaker

Gateliv i Mindelo


Mindelo Marina har noe så spesielt som en rommelig dinghybrygge der alle er hjertelig velkomne, også de som ligger på svai i bukta. Vi er ikke så bortskjemt med det. Men totalt sett er det jo smart, da kommer folk desto lettere til baren, båtutstyrs-sjappa og resten av byens fasiliteter. Hvilket igjen er bra for byens næringsliv.
Noen sekunders klipp ligger her:     Mindelo bryggebar

Nå begynner vi å gjøre oss klare til overfarten til Karibien. Jobber med å igjen bunkre skuta full. Regner med avreise fredag 28.november, og setter kurs mot Barbados. Det tar vel et sted mellom 14 og 17 dager, og dermed er det en god stund til det blir noe oppdatering på disse sidene.

11.-17. nov

Stein:

Klokken 8 om morgenen 11. november gikk vi ut i fra San Sebastian på La Gomera. Alle forråd fylt opp, det være seg mat, flaskedrikke, vanntanker, diesel (ikke noe ekstra på kanner), isboks. En omfattende værbrief var hentet fra nettet. Den beskrev svake vinder i et område som strakk seg langt syd for Kanariøyene. Vår erfaring er at vinden som regel er sterkere enn varslet ute på havet, så vi regnet med grei fremdrift likevel. Det måtte et par timers motorkjøring til før vinden tok seg godt opp, og vi kunne triumfere over værvarslet.  Fram til mot kvelden i alle fall. Deretter var det ganske slutt på triumfen og vinden. Ingen spinnaker kunne gi oss mer enn 1-2 knops fart, så da ble det motor den natta. På formiddagen neste dag kom det en svak vind, og spinnakeren klarte 2,5-3,5 knop. Ingen god fart for å komme til Kapp Verde innen rimelig tid, men bedre vind lenger sør var varslet. Saaaakte men sikkert kom den også. Stort sett platt lens, så spinnaker var grei å ha. Mange enskrogsbåter er lite glade for å bruke spinnaker på platt lens på grunn av at det lett blir mye rulling, men på katamaraner fungerer det bra.

Et stykke utpå var vi plutselig 4 norske båter i samme område. Ariane, Spirit og Escape var på vei til Mindelo. Det ble en del fiskeprat på VHF, siden fisking i dette området kan være ganske spennende. Det er fisk her som får snella til å hvine skikkelig. Jeg tror fåtallet av seilerne har utstyr til å takle napp av disse. Mens vi var innenfor VHF rekkevidde av de norske hørte vi om flere napp av «monsterfisk», men ingen som hadde fått noen om bord. Avslitte snører var gjennomgangshistorien. Samme historie med oss et par ganger. Det hvinte i sneller, og for å stoppe utrusingen av snøre, måtte friksjonshjulet skrus ganske hardt til. Da røyk snøret. Eller kroken bøydes ut. Det var jo ikke noen fordel at båten hadde 6 knop heller. Det tar litt tid å få redusert seil.

For vår del ønsker vi oss egentlig ikke å få disse storfiskene, hva de nå enn er for slag. Vi kan ikke få spist så mye fisk. Så vi bruker ikke de store slukene. Dermed kan vi få slikt som Dorado (Gullmakrell, coryphène commune). Flott matfisk som er en positiv erfaring å bli kjent med. Kraftige, glupske plugger som merkelig nok gjør beskjeden motstand når de er på kroken. Fantastisk anatomi, lite innvoller og mye fiskefilet. Mild og fin smak. Det ble tre slike. En fjerde ble kastet uti igjen fordi vi hadde nok til vårt bruk.

Ellers er det ikke så lett å få gjort så mye når vinden tar seg opp og bølgene blir litt større. Det skumper og skvalper konstant, og det blir for slitsomt å jobbe med annet enn seilingen og dagligdagse gjøremål. Heldigvis har vi fått brukbar motstandskraft mot sjøsyke, så det går stort sett greit. Katamaraner av vår størrelse er også utsatt for slamring under dekksalongen fra bølger som presses sammen mellom skrogene, og av og til både høres og føles det som om vi har gått på en mine. Til og med når man er vant med dette, støkker man tidvis. På den annen side er det jo lite krenging og rulling.

Vi gledet oss til å få «fast vann» under føttene igjen i ankerbukta i Palmeira, Sal. Jeg hadde lyst til å gå hit, litt mot bedre vitende. Palmeira blir beskrevet som et ganske lite og enkelt sted. Men det er jo litt synd å besøke kun Mindelo når man er på Kapp Verde. Etter 6 døgn og 1 times seiling ankom vi Palmeira.

Doradoer. God fisk.

La Gomera 6.-10.nov

Stein:

Det ser ut til at La Gomera blir siste Kanariøy vi besøker. Dersom vi ikke skulle få et innfall og stoppe på El Hierro på veien sørover. Vi har hatt veldig fine dager på Kanariøyene. De siste dagene nå på La Gomera har vært preget av innkjøp og småfix før vi seiler mot Kapp Verde. Det er gode værmeldinger, men det er jo greit at det meste fungerer før avreise på turen som burde ta ca 6 døgn. Vi planlegger å dra om morgenen 11.november.

Denne gangen har vi ligget 5 dager i marina, ikke så ofte vi har gjort det. Men ankerplassen vi prøvde var ganske urolig, og det har vært en del kraftige vindkast de siste dagene.

Vi er fremdeles litt usikre på hvor vi går først på Kapp Verde, Palmeira på Sal eller Mindelo på Sao Vicente. Vi bestemmer oss underveis.

Marinaen i San Sebastian. Det er en lang molo utenfor her som gjør at det normalt er lite svell.

Noen av strandhotellene her på La Gomera har relativt lav standard. 

Tenerife 29.-05.nov

Stein:

Ankomst Tenerife godt utpå ettermiddagen 29.okt. For å få så rolige ankerforhold som mulig mht svell, dro vi til Los Cristianos. Hadde fått tips om at det var bra å ligge utenfor Vista Beach. To franske båter lå der fra før, så det virket lovende. Det var blitt for tusmørkt til å sjekke ankeret visuelt, men ankeret satt fint på 8-9 meter.

Vi våknet til en fin dag, og klart og fristende vann. Utpå dagen skulle jeg sjekke noen bobler og hvirvler i vannet et stykke unna, det viste seg å bare være noen dykkere. Men jeg fikk også se at vi hadde hatt flaks med ankringen. Bare 30-40 meter unna lå det en ur av kampesteiner hvor det nok hadde vært lett å sette ankeret skikkelig fast. Muligens rester av en molo.

Litt senere fikk vi besøk av havnepolitiet. Som fortalte at det nå var ankring forbudt utenfor Vista, og at vi hadde en time på oss til å forlate stedet. Og at vi var heldige som ikke fikk bot for manglende ankerkule. (Ankerkule er påbudt ved internasjonale regler når det ankres. Men de fleste som seiler mener nok at det er rimelig enkelt å se når en båt er ankret opp på en ankerplass, og signalet brukes som regel bare i områder der sjøpatruljer ynder å håndheve regelen ved bøter.) Vi hadde på Anfi del Mar snakket med et norsk par som hadde ligget på Vista flere dager, så vi stusset jo over bortvisingen. Men det var jo ikke noe å få gjort med saken, alle 3 båter måtte forlate stedet. Vi prøvde å ankre opp utenfor Playa las Americas, men selv om vi fikk feste, avslørte et dykk at det var i overflaten av noe lavastein. Endret vindretning kunne lett løsne ankeret. Dermed ble det et par dager på den eneste gjenværende ankerplassen i dette området, sydøst for havna. Et lite stykke unna livet i turistbyen. men vi lurte oss til å bruke flytebrygga til fiskerne i Los Cristianos. Det fungerte utmerket, så da kunne vi kose oss og være litt turister i turistmaskinen et par dager igjen.

Dagen etter fikk et par andre båter ligge i fred ved Vista, så inntrykket er at det er nok litt hipp som happ hva det samme havnepoliti finner opportunt å foreta seg. På diverse cruiserforum betegnes Tenerife som mindre seilervennlig enn de andre øyene, og vår opplevelse bekrefter i alle fall det.

Så var det i følge værmeldingene tid for litt kraftigere vind igjen. Marina del Sur ved Las Galletas var kontaktet for reservasjon av plass, så da var det bare å gå i dekning der. Dette er et mindre striglet og strøkent sted enn Los Cristianos og Playa las Americas. En liten enkel by med små butikker, steinete strender og brusende dønninger. Men likevel en del turister. Kanskje pga prisene, på restaurant kommer man gjerne unna med halvparten av hva det koster i turistfella.

Nå ble det tid til en biltur over øya i leiebil. Som vi egentlig hadde hørt om og forventet så er forholdene på Tenerife veldig varierte. Syden-strender i lavlandet i sør, bratte furuskoger opp mot høyden, 2000-meters lavalandskap i krateret nedenfor Teide, tåke og regn på nordøstsiden. 

Da vinden var kommet, ble det ganske mye svell også inne i denne marinaen. Det røsket og dro i fortøyningslinene, og båter og brygger danset utrettelig. Det er greit å ha blitt vant til litt vugging når en skal sove under slike forhold.

Omsider følte vi oss også klare for å besøke La Gomera. Som den observante leser kan fastslå, så seiler vi ikke innom nord-og vestsiden av øyene (Las Palmas unntatt). Årsaken er jo den fremherskende nord-nordøstlige vinden som fort kan gjøre forholdene der lite behagelige. Vi tok en ny overnatting utenfor Los Cristianos, og satte kurs for La Gomera på formiddagen 06.nov. 

Det er ikke bare flislagte fortau, elegante strandrestauranter og lyse sandstrender på Tenerife heller. Øverst Las Galletas, nedenfor El Medano.

I furuskogen på vei mot høyden.

Kraterterrenget ved Teide.

Pizza-aften ombord

--29.okt

Stein:

Hvor ble det av dagene tro? Etter Mogan gikk vi tilbake til Anfi del Mar for å kose oss med sol og bading. Og de stadige småprosjektene…

Ankerplassen utenfor Anfi er fin i forhold til den fremherskende vindretningen. Både havner og ankerplasser på Kanariøyene er utsatt for svell. Ved Anfi hadde vi stort sett rolige netter og fine dager. Vi traff også andre seilere som var på langtur, noe som alltid er interessant. Men sånn ellers er det ikke så mye å rapportere fra den siste uka, annet enn at vi har hatt det flott på Gran Canaria slik som vi hadde håpet. Dagene har bare forsvunnet.

Strekningen mellom Gran Canaria og Tenerife ligger i en såkalt akselerasjons-sone. Vinden her akselereres ganske mye mellom øyene. Derfor kan det være bra å gå over når det varsles ganske moderat vind. Men heller ikke vindstille, selvfølgelig. Vi fant onsdag 29.oktober som passende, og lyktes bra med overfarten til Tenerife. Det var varslet ca 4 m/s og realiteten var 10-11 m/s. På slør ga det en fin og rask overfart. Så får vi se hva Tenerife byr på for oss.

En ukes syden-ferie ble det her.

Gran Canaria 11-? okt

Stein:

Tidlig om morgenen 11.okt hevet vi anker i Morro Jable, Fuerteventura, og satte kursen mot Las Palmas, Gran Canaria. Det er en distanse på ca 56 sjømil, og var forventet å ta hele dagen med den varslede vinden. Vi seilte, tross ganske svak vind til å begynne med. Vi gjør ofte det for å komme av gårde, og så tar vi frokost i rolige vindforhold mens vi glir sakte av sted.

Et par svenske båter som har fulgt hverandre har vi truffet på til stadighet helt siden langt oppe i Portugal. Den ene gikk for motor og suste etter hvert forbi, den andre kom glidende ut fra sin ankerplass og ble liggende litt foran. Begge seilte vi med svak vind. Da den ble for svak, startet begge motor til vinden begynte å ta seg litt opp igjen. Det blir jo fort litt regatta når man ligger slik i nærheten av hverandre. Begge begynte å seile igjen omtrent samtidig. Man kan jo observere fart og retning på AIS, så det er ikke så vanskelig å se når en seilbåt går for motor i lite vind. Vinden ble etter hvert slik at man måtte stå så høyt som mulig uten å miste fart for å holde kursen mot Las Palmas. Svensken seilte en 49 fots, tung kjølbåt, og vi måtte virkelig jobbe for å prøve å henge med. I timesvis knivet vi i varierende vindstyrke på vei mot Las Palmas, og avstanden var stort sett den samme. Helt til det mot slutten gikk som vanlig mot større kjølbåter på kryssen, den stakk fra. Men over en drink i svenskebåten om kvelden, mente jo svensken at han ikke syntes at katamaraner krysser dårlig. Hans kone sa at han hadde sagt: «Nu kjør Lucky Strike motor!» da vi hang på som best. Det så vi jo egentlig på som positivt. 

Ryktene hadde gått på Lanzarote om at Las Palmas var stengt for alle som ikke skulle være med i ARC-regattaen fra 1. oktober. Så vi var litt spente på om vi havnet på ankerplassen, eller om den også var full. Men plass i havna for noen dager var ikke noe problem. Disse dagene ble «hverdager» som måtte brukes til å administrere og finne ut av komplettering av vaksinasjonsprogram, tannlegebesøk, anskaffelse av mer antibiotika til medisinskapet, riggsjekk, samt det obligatoriske raidet i båtutstyrsbutikkene. Det kan bekreftes at utvalget hos utstyrsbutikkene er bra. De ligger dessuten i havna.

Men med ARC sitt kommende monopol på marinaen i Las Palmas var denne egentlig ikke noe blivende sted. Vi luntet oss sørover med spinnaker etter 3 overnattinger. Litt artig å seile forbi flyplassen på Las Palmas, der jeg har vært mange ganger og sett ut mot det subtropiske havet under korte mellomlandinger. Vi hadde god tid, og valgte å stoppe på et litt mindre frekventert lokalt sted ved navn Arinaga. Havnen lenger sør er bare for kommersielle fartøyer, men det er en liten molo å smette så vidt i ly av.  Fra moloen fisket de lokale som vanlig ivrig. Vannet var klart og fint, og vi var eneste båt. Restaurantutvalget måtte sjekkes, og ilandstigingsøvelsen med jolla på en sementslipp gikk relativt bra. Godt kjøtt, det er nok her ute på øyene at filetene fra Nord-Spania havner!

Vi var litt spente på neste dag, da Arguineguin var målet. Her skal det etter det vi har hørt holde til masse nordmenn. Ryktet nevner også noe om butikk med spesielle norske varer. Selv om man forsøker å finne bra erstatninger, så har det lykkes dårlig med hensyn til brunost, god makrell i tomat, smøreoster, posesupper, fiskeboller og smådiverse. Vi jublet over å finne butikken, selv om prisene var norske og vel så det på slike varer. Kr. 1350 for litt småvarer er uvanlig kost, men hva betaler man ikke for hjemlig kosemat…

Arguineguin var som forventet, det ble snakket masse norsk i gatene og på restaurantene. Stedet er ellers ikke akkurat prangende. Ganske ulikt naboen, Anfi del Mar, som vi kunne se et lite stykke borte. Ankerplassen går for å være bra under normale vindforhold, så vi flyttet over dit neste dag. Litt av en turistmaskin, og gjestene har langt å gå til alternative spisesteder og shopping.  Men flotte anlegg, importert gul sand på stranda og fine bademuligheter. Også ganske så forskjellig fra Arinaga, med småferjer og vannsport hele dagen. Men det er jo helt OK med variasjon.

Derfor er jo også noen dager i havn en adspredelse. Sydlige vinder ble meldt, og det passet bra å gå inn til Puerto de Mogan. Også et sted med veldig koselige omgivelser, havna utgjør i stor grad turistsentrum og det er ganske så forseggjort. Alle turistene vil se på alle båtene, så tidvis er det kontinuerlig karavane forbi oss. Men det er også greit for en periode.

Vi fortsetter oppholdet på Gran Canaria en stund til. I området hvor vi er nå, er det greiere å finne ly.

Anfi del Mar fra sjøsiden.

Anfi del Mar fra en knaus i nærheten. Nydelig anlegg.

I Puerto de Mogan var vi nesten en del av fortauet.

Regn på Gran Canaria. En fin mulighet til båtvask. 

Innredigert havneinformasjon jan 2016:

Arguineguin

Anfi del Mar